noen gylne ord som kunne sette ting i perspektiv, og vise at jeg filtrerte livet på en god måte, og satt igjen med noe med substans og næring. Men, akkurat nå føles livet som en transportetappe, der man skal fra A til B, uten skade og for mye bryderi. Hodet summer av ting som er gjort, bør gjøres, må gjøres, skal gjøres, må gjøres igjen, må gjøres to ganger, måtte, burde, skulle, ville og måtte være gjort, helst i går.

Å klage ville være for dumt, siden man maler seg selv inn i hjørnet med åpne øyner, og attpå en selvsikkert smil.

-Selvsagt fikser jeg det, sagt selvsikkert i forkant. Før det baller på seg og stressnakken melder seg med seig tyngde.

Og fikser det gjør man. Og føler seg som Don Quixote, som tappert gang på gang rir i strid med vindmøller, tappert overbevist om at han bekjemper giganter.  Halvt gal, halvt til stede i galskapen. Forskjellen er at jeg ser en ende, der han bare ender.
Om man ikke klarer å lire av seg livsvisdom med et bein i kaoset og det andre i frysen er det jo et håp om at det ligger noe i forlengelsen og venter på at støvet skal legge seg igjen: Innsikt, født ut av kaoset når det fryser til dagligliv og pusterom igjen.

Enn så lenge svømmer jeg for livet, i opprørt hav. Og da fisker man ikke etter hummer, man biter alt som flyter forbi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende