vist noen klarer å finne igjen bloggen som inspirerte dette innlegget så link gjerne. Det handlet om en ukjent bror som brått sto på døren, og jeg mener hun som skrev den het frk fryd, eller noe sånt.
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
Takk for at du er ærlig!! For det er du, du er ærlig mot oss som leser bloggen din! Takk! Men samtidig vil jeg si at det er veldig vondt å lese om bitterheten din!! Vær så snill, tilgi!! Ta et oppgjør med hatet! For det er ikke faren din det ødelegger, det ødelegger DEG! Er det verdt det?? Nei! Husk: å tilgi er _ikke_ det samme som å (gjenn)opprette tillit!! Tigivelse er et valg. Et vanskelig et, men det er et valg. Tillit er noe som bygges opp.. Det tar tid.. Kanskje kommer den aldri.. Men ta valget om tilgivelse! For til syvende og sist er det bare deg det går ut over.. Eller forresten, det går utover dem rundt deg også som er glad i deg. Ikke dra det med inn i ekteskapet!! Vær så snill!! Ta et oppgjør med det før da! Og forresten: GRATULERER MED BRYLLUPSDAGEN!!=D
#8: Jammen hvis hatet går ut over deg selv, da er det jo bare deg selv du straffer! Hvis du sier at faren din ikke bryr seg om det, hvordan kan da ditt hat skade/såre ham? Den eneste det går ut over er deg selv.. Også dem rundt deg som er glad i deg (som sagt), selv om du ikke vil det.. Hat -> bitterhet. Du blir altså fylt med bitterhet. Det er noe i det der at “man blir hva man spiser” (ok, litt indikrekte her da) og “det hjertet er fylt med flyter munnen over av!”.. Tenk på det! For du vil vel ikke skade deg selv? Eller dem rundt deg? For det er det jeg tror du gjør…
Hei,det er som om jeg skulle ha skrevet det selv,har en far som aldrig har brydd seg om meg,ikke min farmor engang.har vokst opp hos min mormor,selv hun har prøvd for min skuld , til ingen nytte.jeg er da en dame på 49 år.å har egene barn 3 stk.det kommer altid til å dukke opp i fremtiden om din far ,har det på samme måte ,ikke bry deg så mye med det,bare tenk ja,ja der er han igjen ,å glemm det.DU FÅR HA GOD BRYLLUPS FEST,Å TILYKKE MED BRURA.husk at når du får dine egene barn så vet du hva som ikke skal gjøres,det samme som din far gjorde med deg,uansett.HADE.
12: Det er jo ikke din feil. har aldri bebreida min for dårlig valg av mann. Hun har sikkert sine feil i saken, men hun ble. og tok seg av meg. og det er det viktigste
13: jeg tror ikke på sjel, så det er ikke så viktig for meg
Hatet kan være godt og ha. Hvis man skal tilgi alt som er galt her i verden så ender man opp som en diger klump ( metafor, ikke noe med at du faktisk ER en diger klump, dog snart en slank kjekkas bla bla bla) av tilgivelse. Jeg tror, og jeg tror du tror, at man kan ha det bedre med seg selv om man beholder hatet, ikke unnviker det eller fornekter det, for det er det tilgivelse egentlig er. Husk hatet, men husk også at du betyr noe for andre, selv om du ikke betydde noe for faren din.
Dette er ikke en sammenlikning, men mer et bilde på hvordan jeg tenker; Jeg hater en skolekamerat, han gjorde ungdomsskolen til et helvete iblandt, jeg hater han enda, men innimellom treffer jeg han gjennom felles kjente. Men forskjellen på da og nå er at nå så er det jeg som er overlegen fysisk og mentalt. Jeg har kontrollen, jeg er mannen, jeg vinner en slosskamp og jeg har det beste livet. Jeg er ikke bitter eller trist, men jeg hater ham alikevell. Fyren er en idiot, akuratt som han var før. Jeg synes han er tragisk og patetisk, og hvis han døde så ville jeg tenkt at han fortjente det.
Mange vil nok tolke det som at jeg fortsatt har problemer med meg selv hva denne fyren angår, men det stemmer ikke. På samme måte som at du hater faren din. Jeg hater ham fordi det er godt, det gir meg bedre tro på meg selv, og det er en deilig følelse at jeg har blitt en såpass bra fyr, mens han fortsatt er en idiot.
Så man må skille mellom hat, frykt og bitterhet. Du frykter ikke faren din, og hatet gjør deg ikke bitter. Hatet holder deg oppe, og gir deg evnen til å se dine positive sider i forhold til de/den du hater. Hat er en sammenlikning mellom hva du mener er godt og riktig og hva du mener er galt og vondt.
En mor uten en far til barna Sier, mai 10th 2007 at 4:21 pm
Hei, nå tenkte jeg på mine egne sønner. Hvordan de har det. De savner sikkert faren sin.
Det han sier til guttene er ikke så bra for dem. Han er aldri sammen med dem. Han leverer vrak gods på døra som gaver til sønnene sine, noe jeg nesten må kaste med en gang. Det skjærer meg i hjertet å se dette. Han er tross alt faren deres og slik er han, det kan jeg ikke gjøre noe med enn å si til sønnene mine at de er flotte og de må aldri la seg bli såret av noen eller la noen såre dem.
Men det er det. Det er bare en som er faren og det betyr så mye for gutter. Hva gjør man med fedre som hevner seg på sine egne barn kanskje over sitt egent liv? Ofte gir man ifra seg et liv som det livet man fikk om man ikke er bevisst på det.
Voksne må tenke over hva slags liv de gir sine barn og tone ned sitt egent.
sukk, livet kan være så innmari urettferdig. Jeg ville bare si lykke til i framtiden, hvis du har eller får barn så kan nok det være en enorm frigjørelse og glede for deg, og du kommer sikkert til å bli en fantastisk far, med stor bevissthet og som viser masse kjærlighet.
Dette kjenner jeg meg igjen i. Og til alle dere som messer om tilgivelse: Man kan ikke bare bestemme seg for å tilgi, det må komme naturlig. Så alle velmente, men akk så naive råd om å tilgi får meg bare til å tenke at det ikke alltid går an å sette seg inn i en situasjon som denne uten å ha følt den på kroppen. Det er SVIKET som følger en til sine dagers ende, skjønner dere. Ulikt bloggeren mottok jeg bønn om “tilgivelse” via min ukjente halvbror, over 20 år senere. Han var for feig til å prøve seg selv, ynkelige mennesket… Det JEG følte største gleden over, var å kunne avvise han, som han har avvist meg. Jeg kunne endelig fortelle han hva hans egen mor gråtende fortalte meg som liten: “Jeg kjenner ikke igjen sønnen min…” Tilgivelse er en oppskrytt ting, og når han er død, vil jeg føle glede over å slippe å dele denne Jorden med han. Det eneste jeg vil sørge over er minnet over en ressurssterk far som skulle vært der for meg, men med fullt overlegg valgte å bryte båndene. Fred ikke være over ditt minne.
ville bare si takk. du setter ord på hva mange av de følelsene man sitter inne på etter en slik opplevelse. selv tilgav jeg han, fant ut at jeg kom ikke videre i livet mitt fordi hatet til han sto i veien. ikke fordi han fortjente det eller noe, men bare fordi jeg ikke fortjente å bli stående stille som en følge av at pappaen min er en skikkelig dust. tok 10 år før jeg klarte det, var først i januar i år, men folk ser, og opplever en utrolig forskjell på meg allerede. den innbitte bitterheter, det fastgrodde sinnet – alt det gjorde meg til en person jeg ikke ønsket å være, selv om det kun var når jeg kom i situasjoner hvor jeg ble minnet på han.
jeg valgte i mange år å ikke tilgi, og jeg har vært i alle de tankene du beskriver – samtidig, det å si at folk rundt deg ikke blir påvirket av at du går å bærer på et hat til en, vel det er bare naivt. beklager å måtte si det. folk rundt blir dratt med – uansett om du ser det eller ikke. uansett om folk bemerker det eller ikke. det er en ting jeg virkelig har fått erfare. ved å tilgi han har jeg fått et annet syn på mennesker, jeg liker ikke faren min – ikke i det hele tatt. men jeg har begynt å like mennesker som står rundt meg. ved å tilgi pappa, tilgav jeg også megselv for det sinne jeg gikk å bar på. og det forandret livet mitt.
du kan fortsette å gå rundt å bære på sorgen og hatet, men det vil ikke føre deg noen vei. deg gjør deg bitter, det gjør at du blir gående i de samme fotsporene om og om igjen. om du ser det selv eller ikke, så er det faktisk sant.
du sier du ikke vil påvirke de rundt deg, og den beste måten å gjøre det på er å ta et oppgjør med det. å bære det inne vil en dag gjøre at alt brister. tro meg.
vil ønske deg lykke til videre i livet, håper alt kommer til å løse seg for deg.
Flott innlegg, virkelig. Ble rørt av det…mest sint egentlig. Må si jeg er uenig med 16, dvs. av hans definisjon av hatet. Hvis hat er, og jeg mener det er, det motsatte av kjærlighet, så kan ikke mye godt komme ut fra det. Hat er nemlig det mest, eller et av de meste, negative tingene vi har her i verden (hvis kjærlighet er et av de beste tingene, og hat er motsatt av kjærlighet, følger konkusjonen logisk.). Jeg vet ikke helt hva jeg skal si egentlig… Kanskje du burde prøve noe helt radikalt. Prøv (nå føler jeg meg svært dum siden jeg sitter her i god stolen og gir “gode råd” og slike problemer er langt, langt fra meg, har aldri, takk Gud, oppleved dem) å elske faren din. Han er en dårig far, gjordt mye dumt, men han er DIN far. Ingen annen kan være DIN far, uansett hvor dårlig han er. Prøv å finne det lille frøet av kjærlighet du har for han, jeg vet det er der et eller annet sted, og gi det vann og gjødsl det. La det vokse. Det vil bære frukter skal du se. Hvordan elsker vi? Vet ikke, vi bare gjør det. Så gjør det. Ring han og si at du elsker han og takk han for livet. Takk han for at du snart kan gifte deg. Ønsker deg all lykke! Håper du finner FRED.
Håper du får lagt ifra deg noe av dette hatet i disse intense linjene. Undertegnede har også i sin tid hatet så intenst at det gjorde vondt. Det finnes en tid for hat, men den må ikke tillates å bli livsstyrende. Da tapper den oss for all energi. -Energi vi kunne brukt til andre og mer fornuftige gjøremål.
Samtidig merker jeg ditt savn etter en far.., -akkurat som jeg gjorde. Vi kan prøve å tilgi, men ikke glemme.
Synes historien din var sterk å lese. Jeg har selv ingen kontakt med min far. Har hatt kontakt med han i hele oppveksten, men jeg kunne ikke la være å se hvor lite han brydde seg. Hvor mye jeg var i veien. Hvor lite jeg betydde.
Han vil i dag ha god kontakt, men nå er jeg voksen og sitter med det samme likegyldigheten som deg. Tror nok jeg innerst inne ønsker at alt skulle være “normalt”. At vi kunne ha et far/sønn forhold. Men jeg vet at det aldri blir mulig. Jeg prøver nesten daglig å få meg selv til å tilgi han, men jeg klarer det ikke. Jeg håper at jeg en gang før han går bort kan komme meg over det fjellet av likegyldighet og tilgi han. Jeg tror at hvis jeg ikke gjøre det vil jeg sitte igjen med en forferdelig følelse når jeg vet at muligheten aldri vil by seg igjen.
Håper du kan komme deg over hatet ditt du også, for det er inni deg det sitter og det er den vonde klumpen du må få ut. Hvis han avviser deg så vet du hvertfall at du har forsøkt og du har gjort ditt.
Ville bare si at det stakk veldig dypt inn i noe jeg har slitt med selv i 27 år å lese innlegget ditt.
Min far er, så vidt jeg vet, i live, men min situasjon er at på grunn av ting han foretok seg over mange år gjør at jeg venter i lengsel og smerte på å få budskapet om hans død!
Jeg har faktisk flytta til et land langt fra Norge for å unngå å en dag kanskje treffe ham på gaten. Det ville gjort meg til drapsmann er jeg redd…..
Det var akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv. Bortsett fra det med hatet. Men sviket har vært der. Helt siden jeg var 4 år. Da skilte mine foreldre lag, og takk og lov for det! Jeg har tenkt mange ganger opp gjennom årene; hvor/hva og hvordan hadde jeg vært i dag om jeg hadde måttet vokse opp med den drittsekken! Han giftet seg igjen, og de barna som kom til da…. Gud så glad jeg er for at jeg slapp helskinnet unna!
Men sviket har vært der. Jeg misunte alle andre som hadde en snill og god pappa. Og heldigvis ble mine bønner hørt; jeg fikk en snill og god stepappa. Det var nok han som berget meg igjennom. Takk til han.
Men jeg vokste til, og ble ei trygg jente som tenkte at jeg skulle ta kontakt med ham. Det gikk greit bare en liten stund. Jeg kunne ikke klare med oppførselen hans, og det ble “brudd”. Jeg ga blaffen, rett og slett. Orket ikke å forholde meg til ham. Slik prøvde vi noen ganger, men han svek meg gang på gang. Så skjedde det en katastrofe i livet mitt, og jeg måtte følge en av barna mine til graven. Han spurte om han kunne få komme i begravelsen, og jeg sa selvsagt ja. (blod er tykkere en vann, tenkte jeg). Men det ble begynnelsen på slutten. Etter bare kort tid ble mitt forhold til ham et “helvete”. Det kom brev på brev og mail på mail om dritt om min mor, og deres forhold til hverandre for 40 år siden! Noe jeg absolutt ikke hadde noenting med. Da var det definitivt slutt. Bunnene var nådd! Aldri mer!
Så ble han syk og plutselig en dag var det over. Følelser? Ingenting! Absolutt ingenting! Om jeg gikk i begravelsen? Ja, det gjorde jeg. (mest for å forsikre meg om at han virkelig var død!) Det eneste jeg tenkte i den sammenheng var; fòr han opp eller ned?
Men han hadde klart å gjøre meg arveløs da! Alt han eide var skrevet over på kona hans, så der var det ikke noe å få. Kanskje egentlig like så greit. Trenger ikke noe som kan minne om ham.
Om jeg er bitter? Nei. det er jeg ikke. Jeg har så mye å glede meg over ellers i livet, selv om jeg har fått min “dose” med tristhet. Men jeg lar meg ikke knekke. Det er mitt liv, og mitt ansvar å gjøre det beste ut av det. Og jeg orker ikke å hate ham. Jeg tror han levde et trist liv, og jeg tror nok ikke det er så mange som savner ham. Oppmøtet i begravelsen sa nok det meste der!
Kjære deg. Gjør det beste du kan ut av ditt liv. Det har du faktisk fortjent. Du får sikkert ei god “kjærring” som kan ta godt vare på deg. Og som en annen skrev oppi her: du vet hvordan far du IKKE skal være. Så da har det ihvertfall kommet noe godt ut av dette for deg.
vi er mange med lignende historier, men det er så lett å “dømme” i ettertid og se hva fedrene skulle gjort annerledes. De var også et produkt av sin tid. Ser at du har fått mange gode råd, men det viktigste er nok å være akkurat som du er, bevisst på at barndommen har vært vrien, og at det er sårende å bli avist. Ønsker deg lykke til med fremtiden, og bryllupet ditt. Til syvende og sist kan du bare bestemme over din egen atferd, ingen annens:)
Fra den andre siden Sier, mai 10th 2007 at 6:43 pm
Oi, dette stakk skikkelig i hjertet.
Fordi jeg er på den andre siden, jeg er sønnen far valgte. Hardt å få vite via andre når man er 22 år at jeg har en ukjent bror…En bror min far aldri ville ha noe med å gjøre.
Hater min far for valget han tok, det feige valget. Elsker han likevel som min far…men kan aldri tilgi for den handlingen. Den største helten i ditt liv viser seg å være den feigeste du kjenner.
Det er verste er skyldfølsen jeg føler for min ukjente bror. Han som alltid har vist at jeg har hatt hans far hos meg hele tiden. Jeg har vært uvitende lykkelig, en falsk lykke. Hvor mye har ikke min bror hatet meg??? Hele barndommen føles som en løgn.
Også kommmer innlegget ditt. Akkurat slik jeg har innbilt meg at min ukjente bror har hatt det. Hat. Mot ham. Men også mot meg…
Jeg prøvde å ta kontakt for 10 år siden. Skrev et brev. Jeg forstår nå at han ikke vil ha kontakt.
Og slik jeg leser dine følelser så vil han vite minst mulig av meg. Glemme alt. Fjerne alt.
Blir så sint og lei meg når jeg leser historien din. Hva er det med enkelte fedre, som får dem til og gi fullstendig f.. i barna sine. Min datter har en slik far. Han tar kontakt kanskje en gang i året. Da er det fagre løfter, som han aldri holder. Jenta sitter og venter, men ingentig skjer. Jeg er redd for hva det gjør med henne. Hun sliter med dårlig selvtillit, og har vanskelig for og vise følelser. Hun sier ikke noe, men jeg veit hun er lei seg pga av faren. Jeg ser lengselen hennes, når hun ser andre fedre og døtre gjør ting sammen. Som mor så har jeg gjort så godt jeg kan, men lengselen etter en far kan jeg ikke gjøre noe med. Nå er hun 20 år. Hun klarer seg bra, men jeg føler en smerte der. Jeg har forsøkt og prate med henne, men hun vil ikke snakke om det. Jeg håper at den dagen han står på døra hennes, gammel, syk og trenger hjelp. Så er hun sterk nok til og sende han vekk. Hun skylder han ingenting…
Ønsker deg og din blivende kone alt godt. Lykke til videre i livet. Klem
Vigilius Nidrosiensis Sier, mai 10th 2007 at 7:03 pm
Hm. Sterke saker, sterke følelser. Og likevel bruker du tid på å skrive et langt blogginnlegg om hatet mot din far.
En eller annen (kan det ha vært Simon Wiesenthal?) sa engang at det motsatte av kjærlighet ikke er hat – det er likegyldighet. Kanskje viser hatet ditt at håpet ditt ennå ikke er slukket? Kanskje fnyser du av det jeg skriver, kanskje kjenner du det som et blaff der inne et sted.
Vi som har opplevd det samme som deg, bærer på to typer sorg: den sorte og den hvite. Den sorte sorgen handler om alt som skjedde, som ble som det ble – den hvite handler om alt det som aldri ble. Forstår du meg? Fisketurene som aldri ble noe av, de gode samtalene, rusket i panneluggen – kort sagt alt vi kunne ønsket oss av en far. Begge sorgene må sørges.
La gå at du ikke hadde den faren du ønsket deg – sverg da på å bli den faren for en annen. Ikke la hatet fortære deg – det har en tendens til det, dessverre.
Synes dette var trist, jeg. Samtidig viser jo dette innlegget ditt med all ønskelig tydelighet hvor viktig pappa er, og hvor nødvendig det er at vi som er fedre står på for ungene våre.
Jeg er en far som har slitt i motbakke i snart femten år for å være en god far for min eldste sønn, hans mor stikker så mye kjepper i hjulene som hun bare forbanna kan. JEG HATER HENNE FOR DET! Likevel greier jeg å være tilstede for gutten min.
Jeg vet (har snakket med svært mange) at mange av de fedrene som ikke har kontakt med barna sine har meldt seg ut fordi det har vært for vondt – de har måttet melde seg ut eller dø. Det er et valg jeg ikke respekterer eller ville gjort selv. Men av og til har det vært så vondt at jeg kan forstå det.
Tenk, bare et lite bitte sekund, at den utskjellingen din far ga til din mor den gang du snakket med ham, kan ha vært et uttrykk for at hun skjøv ham ut av livet ditt. En jævli ubehagelig tanke, og ingen stor unnskyldning for ham, men det kan være noe i den.
Dessuten, jeg tror ikke noe er for sent før man er død. Det er da det er for sent. Jeg kommer til å hate min sønns mot til den dagen jeg dør, og det er ikke noe tap i det. Men det er altså noe annet mellom forelder og barn.
Hat er ikke det motsatte av kjærlighet. Det motsatte av kjærlighet er ignorering. Det var veldig sterkt å lese dette. Håper du får til å elske deg selv og innser at det er din far som taper. Lykke til med bryllup! klem
Det sitter to små mennesker – mine barn og leker i naborommet. Jeg skjønner at ektefeller går fra hverandre, men jeg har ofte lurt på hva i helvete som kan gjøre en del menn så forrykt at de forlater sine barn. Fatter det ikke, klarer ikke forstå, vil ikke.
Bryt sirkelen. Gratlulerer med bryllupsdagen, elsk din kone, elsk dine barn. Ikke bli som din far. Ta aggresjonen ut når det røyner på i ditt eget liv (og det vil det iblant – forhold har gode og onde dager) med at ….jeg skal faen ikke bli sånn…
Hei! Jeg har en pappa som ikke er så bra jeg heller. men det er en ting jeg har som håper du har inne i deg også. Nemlig å være bedre enn dem. Det inebærer også å kvitte seg med hatet, gå videre og leve det livet han gav deg. det er den bestte hevnen. Han vil aldri ta til seg at du har et hat mot han, det er det han forventer. Men om du faktisk takket han for livet vill mannen antagelig stå der som et stort spørsmålstegn, og det utrykket hadde det vel vært morsomt å se eller hva? Ikke meningen å vikre flåsete, men jeg kan love deg dette er bedre enn all verdens hevn. Jeg har gjort det, og faren min bl eveldig liten plutselig.
(skrevet av en med dysleksi) Jeg er idag alenefostefar for en gutt som har blitt 19 år….. Jeg viste ikke om han før han var 13 år gammel. Han bodde da i et fosterhjem…Idag som jeg er blitt alenefostefar for mitt eget biologiske barn har jeg lært mye…For han har jo alltid hørt masse om meg, om hvordan jeg sviktet, ga faen, dreit i han. Jeg var rett og slett det jævligste han viste, mens jeg satt på den andre siden og viste ingen ting….Jeg har selv bodd på barnehjem og div fosterfamilier å der av hatt mange mammar og pappar. Men en mor og far er noen som er tilstede ikke som noen andre skre lengre opp at blod er tykkere en vann. For viss di mener det sa frartarman alle fosterbarn og adoptivbarn mor og far!!….Når man vokser opp og har blitt eldre fårstår man at livet ikke altid er så lett og mange må ta et valg i livet sitt å av og til går det ut over kontakten med sitt eget biologiske barn….Men det er mange drittsekker der, det vet jeg. men det er mange uskyldige fedre også, man skal ikke alltid tro at mammane altid er så exstremt perfekte. Det var en grunn til at di flytta fra værandre og det må man være to for….tristian
Det er meg fra #7 og #9 her igjen.. Jeg må si at det du og andre her har skrevet og fortalt har gått veldig inn på meg.. Jeg har tenkt mye på det i dag. Særlig det du sier om at det ikke går ut over dem rundt deg at du hater din far. Derfor prøvde jeg å forestille meg at jeg var din kone eller ditt barn. Som elsket deg. Jeg regner med at din kommende kone vet om ditt hat mot din far? Hvis du ikke har sagt det direkte, må hun jo ha skjønt det indirekte når/hvis du snakker om ham eller rett og slett fordi du ikke snakker om ham. Kanskje har du barn også.. Så hva ville jeg tenkt da, hvis jeg visste (innrøm det: hun, evt. de vet det) at du hater din far? Visste at du ikke var villig til å tilgi fordi han ikke fortjener det. Vet du hva? Jeg hadde blitt redd for å gjøre noe som du ikke kunne tilgi! Kanskje hadde ikke jeg tenkt på det hver dag, akkurat som du sier at du ikke tenker på faren din hver dag. Men i underbevisstheten tror jeg det hadde ligget der .. Frykten for at du skulle begynne å hate meg fordi jeg hadde gjort noe du ikke mente jeg fortjente tilgivelse for..
Et sitat som har gått igjen flere ganger her på VGB i det siste (mest i forbindelse med parforhold) passer godt her også: Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest! Jeg vet det er vanskelig, kanskje høres umulig ut.. Men gi det en sjans!
En annen ting jeg har tenkt på (ja, dette har plaget meg i dag!) har vært at de rundt deg ser jo hatet. Hat er ikke godt. Hører noen si det, men det er jeg _helt_ imot! Jeg tror at de rundt deg ser at du har det vondt. For det har du, vi kan jo lese det i bloggen! Og når de ser at du har det vondt, ja da tror jeg de får vonddt på dine veiene også!
38: tror ikke mor min er noen engel. Hele bryllupet var dømt fra starten. Mor var 17 da hun traff han. Slo opp like etter, men bestemor tvang henne til å gifte seg med henne når hun var 18. Like etter ble hun gravid. Og når jeg var 2.5 år stakk han altså. Det er så mye mer i denne historien, for alt jeg vet kan mor være en drittsekk. Og han ha grunn til å hate henne. men det gir han ikke noe grunn til å hate meg? Eller unngå meg. Han har hatt drøssevis av sjansen, tantene mine maste på han i årevis. Men han valgte å ikke. Og det er det jeg er forbanna på, ikke hva han syns om mor min. Dette er for såvidt svar til 43 også
Jeg har aldri kjent min far, han bor i samme by som meg. Han har unger på min alder, og hver eneste dag har jeg den tanken i hodet at han ikke vil ha noe med meg å gjøre.
Jeg har prøvd å tatt kontakt med ham, men ble “avvist”.
Tenk dere hvordan jeg som 8-åring opplevde det.
Jeg er i dag 16 år gammel. Vet godt hvem mine halvsøsken er, og hver eneste gang jeg ser dem tenker jeg på hvordan jeg kunne hatt det.
Synes det var deilig å lese hva noen som på en måte er/var i samme situasjon som meg har det.
Og dere fedre som leser denne bloggen: Tenk dere om.. De er barna deres!
Jeg har kanskje ikke gaatt igjennom det du har gaatt igjennom. I hvertfall ikke alle de aarene du snakker om, men neimen om jeg foeler en god del av det du foeler! Ingenting foeles saa vondt som naar man ikke foeler seg verdt nok fra ett eller begge foreldres perspektiv.
Livet er kort, men ikke kort nok til aa bygge ut of utvide den gleden man engang kunne hatt, eller droemte om. Derfor: Ha et fantastisk bryllup! Ha din gledes grobunn i dette
så uretferdig livet er…min far døde når jeg var 5 år gammel. jeg husker han ikke, men jeg vet at han elsket meg høyt.
Det du skrevt fikk meg til å tenke at det hadde nok være bedre for deg at faren din hadde død når du var liten, mens jeg ville gjerne at min var i live.
Du kommer nok til å tilgi han når du er klar. Jeg synes synd på han, fordi han er ikke en del av ditt liv. Patetisk mann er han, hvis du kan kalle han “mann” i det hele tatt.
Jeg tviler sterk at du kommer til å bli som han…du er en annen person og du kunne ikke velge hvem foreldrene dine skulle være.
Han fortjener ikke at du kaller han far, fordi det å bli foreldre er ikke en rett, det er noe man må jobbe med for å fortjene. Han er ikke gjort noe annen en å såre deg, han er ikke din far, han fortjener ikke å være det…
Lykke til med bryllup, jeg håper at du har en fantastisk liv sammen med din kone og din familie, DU fortjener det =)
Føler med deg selv om jeg ikke vet hvordan du har det…
En vis mann sa en gang at dersom du ikke klarer å tilgi, så prøv hvertfall å sette strek over. På den måten lar du ikke den mannen som er din biologiske far få fortsette å ha kontroll over deg og livet ditt…
utrolig mange sterke og såre kommentarer her, men jeg henger stygt etter her nå folkens. Så sant jeg rekker skal jeg svare alle, men jeg har noen stygge deadliner for tiden.
Ville bare gi deg min hele og fulle støtte. Jeg har selv et svært anstrengt forhold til min far. Jeg har kun truffet ham 5 ganger i løpet av mitt 34 årige liv. Jeg er bitter, og kjemper mot et så sterkt ord som hat.
Det er enkelt å sitte på den andre siden å si at man skal tilgi. Jeg har opplevd mye av det du gir uttrykk for og det sårer så ufattelig mye. Hvorfor skal man tilgi da????
Nei, det er bare du som kan svare på om du kan tilgi. Jeg vet at jeg aldri klarer det, uansett hva andre måtte mene. Jeg prøver å gi faen, og det virker av og til.
På bryllupsdagen din, så skal du se på din brud og din familie, spesielt din mamma, og vise dem at de betyr alt i din verden.
Min pappa var i mitt bryllup, og det var ikke minnerikt. Han fulgte meg ikke til alteret, og han holdt en noe underlig tale, som ikke handlet det spor om meg. Hvorfor skulle han gjøre det? Han kjenner meg ikke. Poenget mitt er at du har det bedre uten han. La han bli gammel og grå, og sitte der og angre. For en dag gjør han det. Det er det ingen tvil om.
Ha en fin bryllupsdag, og ikke la faren din ødelegge din, din bruds og din sønns fineste dag. Kos dere sammen, og vit at framtiden er deres!
58: takk for lykkeønsket. har nok ikke en sønn ennå, det kommer kanskje etter bryllupet. Vi får se:)
Er enig med deg: det er lett å si man skal tilgi, men hvordan kan man tilgi noen som ikke ønsker det. Jeg vil heller glemme. Slutte å tenke på han, og bare leve. Og stort sett klarer jeg det
Sterkt skrevet. Fedre er overvurdert, dont worry about it! Din erfaring vil uansett gjøre deg til en mye bedre far din far noen gang kunne blitt. Så se lyst på det, du vil aldri la din kommende sønn/datter få oppleve det samme.
Takk for det Larien. livet nå er godt. jeg har en flott kvinne, en god jobb og lever som jeg selv ønsker. Savnet etter røtter og fundament er blitt gradvis mindre, og tror nok ikke det er lenge igjen til denne personen bare vekker svake følelser av irritasjon
61: Takk for det True. Føler egentlig at å vokse opp uten en far har bragt fram andre sider i meg, som kanskjer ikke hadde vært der med en far. Jeg er produktet av mine erfaringer, og jeg trives stort sett med den jeg er: Så sånn sett gikk det bra
Vet ikke helt hva jeg skal si, men dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje ikke opplevd akkurat det samme, men det kjennes ut som om man deler disse følelsene og klarer å forstå hva dette dreier seg om.. Når jeg leste inlegget til denne personen så skjønte jeg øyeblikkelig hva han egentlig lengter etter, men han vet han aldri vil få oppleve det, så derfor er denne personen så uendelig trist.. Det kan aldri slippe taket i deg, uansett. Det vil alltid være en bit av hjertet ditt som er revet ut. Det kan aldri forandres, men hvis man vil leve, må man kjempe for å finne et sted der man kan lære seg å leve med smerten.. Alle inlegg jeg leser her, er preget av mye sorg og savn og som også ikke har det bra etter opplevelser i livet.. Mye har jeg selv opplevd, men klarer ikke sette ord på det slik jeg leser her. Trodde ikke folk snakket om slike ting jeg..Det faller meg ikke naturlig å snakke om følelser om ting fra fortiden, eller om hvordan jeg har hatt det. Det har bare aldri vært akseptert å snakke om ting som gjorde vondt, eller som kunne være skam. Hva naboen tenker er det viktigste, og velge å ikke beskytte barna pga hva naboen kan komme til å snakke om, eller at man havner utenfor felleskapet dersom noe kommer ut..Norge er et drittland, og som har den verste moralen overhodet. Den beskyttelsen barna våre har her i landet, er lik 0. Mange opplever å bli ødelagt totalt for livet, fordi ingen vil blande seg. Folk ser på alt som en privatsak, og har lært å ikke blande seg. Jeg vet ikke, men jeg føler ubehag når jeg leser avisene hver dag, og alt som skjer bare omtales forde det er det folk vil lese om. Hvorfor skal man kjøpe en avis som ikke forteller oss om drap og elendighet som har hendt? Hva hvis alle virkelige tragedier blir omtalt, der informasjonen var ordentlig detaljert om hva som virkelig skjer? Med virkelige mennesker, som forteller oss nøyaktig hvordan det føles.. Nei, det vil ikke folk se, det blir for nært.. Det angår ikke dem, tenker mange.. MEN; det angår alle, for alle kjenner noen som ikke er som man skal. Absolutt ALLE.. Forde man blir så lurt, forde de er så slu og utspekulert. Og de har ingen sperrer som gjør at de skjønner at de gjør noe galt.. Det er VELDIG mange av disse i landet vårt, men det er ingen som vil snakke høyt om det for når det skjer, så dør debatten ut ganske fort. Hvorfor? Forde det er for skittent og redselen for det som kan komme fram dersom disse som har opplevd dette kunne komme til å beskrive det veldig mange driver på med til daglig med barna sine. Nemlig ikke det som er kjærlighet, men som det værste svik. Mange rundt omkring sitter daglig å ser ting, men som tier om grove ting de ser, bare forde man ikke trenger flere problemer i tillegg til det man sliter med fra før.. Man vil ikke hjelpe et barn i nød forde man føler det belastende? Et nabobarn av meg blir jevnlig misbrukt av sin far.. Dette vet jag sikkert, forde min datter overhørte faren fortelle jenta at de skulle ha en skikkelig sexkveld.. Han ante selvsagt ikke at min datter hørte dette, men denne jenta ville ikke snakke med min datter etter dette. Hva gjorde jeg? Har ennå ikke gjort noe, men har gitt informasjon til min psykolog..Han presset på at jeg måtte si i fra, men samtidig måtte jeg vite 100 % at dette var noe jeg kunne si virkelig var sant.? Så dette barnet blir muligens ødelagt mer og mer, forde jeg ikke kan sverge på at jeg virkelig vet at det har skjedd..For hva hvis jeg melder fra og det ikke stemmer? Hva skjer med familien da? Og hvem er det sin feil da? Joda, jeg forstår det. Men hver gang vi velger å se vekk fra det som er vanskelig og velger bort barna som vi er satt til å beskytte, da er det ikke håp igjen. For noen av oss…Slik får vi den verden vi ønsker å leve i, og slik vi har jobbet for at den skal bli. Slik den er i dag.. Det er vår feil at det er sånn, og det virker ikke som at vi noengang kan klare å skjønne det.. Tror bare alt skal komme ut av vår kontroll, og at vi da får se hva vi har gjort. Synes jeg ser litt av vår undergang allerede, men håper inderlig at det kan repareres med kjærlighet og respekt slik som var meningen:-)
Jeg har nå en sønn på 9 år som ble forlatt av sin far da han var 14 mnd.
Jeg har gjort alt jeg kan for at han skal ha kontakt med sin sønn….men den nye dama hans var viktigere…
Min sønn vet om sin far, jeg har fortalt om hans to større halvsøsken, om hans tanter og onkler og hans farmor….alle som har blitt truet til ikke å ha kontakt med min sønn…
Og tro det eller ei….jeg har klart (enda) å ikke si noe galt om han til min sønn, selvom jeg hater den mannen inderlig.
Jeg har aldri skrevet i en slik blogg før så jeg vet ikke om du ser dette her, men gjør du det hadde jeg satt stor pris på om det hadde vært mulig å få kontakte deg privat da jeg så gjerne skulle ha hatt noen råd av deg.
Uansett ønsker jeg deg masse lykke til videre og ikke minst de varmeste lykkeønsker om for deg og din kommende kone. Måtte dere få en fantastisk bryluppsdag og et godt og langt liv i sammen.
Må bare si at alle som snakker om å tilgi er idioter i mine øyne. Å tilgi gjør det ikke bedre, og det er ikke noe du kan bestemme deg for å gjøre. Jeg har selv en sånn far, som dro for år siden, og etterlot bare gjeld og problemer, og kommer bare når han trenger hjelp. Jeg så opp til ham som en gud. Perfekte pappa. Han gjorde aldri noe galt, han var perfekt i alt. Siden viste jo dette seg å ikke være han, men bare falskt. Når man hater noen så inderlig og intenst som jeg hater ham, når de har ødelagt så mye for deg, da vil du ikke tilgi! Sitte der og si at det er greit! Det hjelper ikke! Det hjelper å hyle og skrike og gråte, hate og være så sint som faan, forbanne og hylskrike til du ikke kan røre deg. Si hva du mener, sparke og knuse og be dem dra til helvete! For først da blir det brennende hatet til likegyldighet. Hatet etser deg bare hvis du lærer å holde inne og prøver å rettferdiggjøre det. VÆR sint! VÆR forbanna! Fordi det hjelper. Det blir bedre. Jeg vil aldri lære barna mine å holde ting inne. Det er DA det påvirker de rundt deg.
Jeg gleder meg til dagen han er alene og hjelpesløs med gjeld og spriten sin. For da kan jeg avvise ham tilbake, det er ikke det samme, jeg kan aldri ødelegge ham som han gjorde meg. Men det vil være godt. Nå synes jeg egentlig mest synd på ham. Har fortalt ham som aldri syntes jeg var bra nok at det er JEG som skammer meg over HAM. At han er min far. Jeg er ferdig. Det gjør vondt. Det vil det alltid gjøre. Men jeg ser framtiden uten han og den han kunne vært. Har lært av hans feil. Og jeg lever.
Er du gal?! Venter du med å si noe sånt?! De ordene + at hun ikke lenger får snakke til ditt barn? GJØR NOE! RING TIL BARNEVERNET! Hva om det hadde skjedd deg?! Og hva om det hadde fortsatt til du var voksen, og en nabo visste det, men sa ikke noe for.. hmm å gid, tenk om naboen tar det ille opp… (?!) Meld bekymringen til en rådgiver/veileder/klasseforstander på skolen og be dem snakke med barnet, UTEN at faren får advart henne mot å si noe!
RING BARNEVERNET; Og si hva du har hørt, vet, og tror. BARE GJØR NOE! Vær så snill!
Så godt jeg kjenner meg igjen i hatet ditt! Har sett på mange av kommentarene du har fått om å tilgi… Jeg for min del har ingen glede av å tilgi, det eneste jeg ønsker er som du; å se denne personen, som for øvrig er min stefar, død..
Min historie kan på ingen måte sammenlignes med din, jeg mistet begge mine foreldre i ung alder, men var så “heldig” å få en stefar som fullstendig fucka opp livet mitt… Jeg vil først ha det bra når han ikke lenger går oppreist.. Så jeg forstår deg fullt og helt og til dere som sier det er best å tilgi og hat kun går ut over deg selv, vet ikke hva det vil si å virkelig hate noen..
Life is pain. Get used to it! Sier, mai 10th 2007 at 10:42 pm
Jeg kjenner ikke historien, men hva hvis din far sa til din mor at han aldri ønsket å bli far og at din mor lurte ham? Det finnes mange kvinner der ute som går på barer, flørter med “rike” menn for så å bli gravid og kreve barnebidrag/arv senere…
Bare fortsett med ditt “konstruktive” hat, det kommer nok en dag der du vil angre selv… og please… ikke vær så “tøff i trynet”… det kler deg ikke.
Tilgivelse er oppskrytt. Hvorfor skal man tilgi ufyselige mennesker? Hvorfor skal de slippe unna? Hvis man treffer igjen mobberne fra ungdomsskolen femten år etter, kan man si “sorry, jeg liker fortsatt ikke trynet ditt, ikke etter alt du gjorde mot meg for femten år siden”. De kan like gjerne få høre at deres ufyselige handlinger har satt spor hos andre mennesker.
Men et så intenst hat høres likevel slitsomt ut. Jeg stemmer for likegyldighet. En så ufyselig person som faren din er, fortjener ikke at du bruker så mye krefter på ham. Han fortjener at du ignorerer ham, tier ham i hjel.
Må bare applaudere din (brutale) ærlighet. Og måten du har skrevet det på, ikke minst!
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver og føler, til tross for at jeg vokste opp med far til stede. Noen ganger skulle jeg ønske meg for uten den fysiske og psykiske volden som overskygget de positive opplevelser og den positive ballast jeg fikk med meg fra han, og på grunn av de ønsker jeg hadde den gang, må jeg takke deg for at du har nyansert synet mitt en smule.
Når det gjelder videre generasjoner Zuul, så har vi begge lært av vår oppvekst, og hvilke feiltrinn våre fedre gjorde. Dette er kanskje den største gaven vi fikk av de, den er viktig å ta med seg i alle fall. Så vil jeg si deg, at hvordan din far farget deg, vil for det første ikke farge ditt barns oppvekst. For det er den DU er, som betyr noe. Vi er ikke våre fedre, vi er ingen kopier. Slik våre barn ikke vil bli noen klon av oss. Det kommer til å gå bra. Og gratulerer med begivenheten! Jeg ønsker dere alt hell og lykke!
PS: mailadressen min er aktiv om du trenger en ukjent å “sparre” med. Det har for meg vist seg lettere enn å snakke med venner eller familie, de har en tendens til å gå seg fast etter ømfintlige temaer.
Fint at du tok deg tid å formulere og dele dine tanker med oss, som snubler innom bloggen din.
Uavhengig av ditt standpunkt, gir du i alle fall andre mulighet til å lufte sine historier. Min, og her kommer den selvfølgelig, har egentlig få fellestrekk med din, men gir meg noe av den samme blåe følelsen.
Foreldrene mine skilte seg da jeg var ganske liten. Et land, en oppvekst og mange år senere, har jeg ingen far. Den gang jeg sikkert trengte ham, når jeg var mindre, var han ikke der. Alt det er glemt. Jeg er voksen og trenger ikke lenger ham. Han og hans familie i et annet land. Jeg føler heldigvis ingen bitterhet, heller en avstand.
Nå skjer det tunge ting i livet til min far og han har tatt kontakt, gjennom min mor. Nå er han liten og trenger meg. Han spiller på familiebåndet og vil trekke meg til seg. Merkelig nok, føler jeg ingen forpliktelser. Dette er bare fremmede mennesker, i et annet land. Er jeg kald som avviser min egen familie? Men er det kaldt når båndene som binder oss er bare av kjøtt og blod?
Det som fikk meg til å tenke på min historie, da jeg leste din, er erkjennelsen av dette handler om valg. Det å være voksen, vurdere sin egen fortid og bestemme hvordan man selv vil være. Jeg orker ikke å tilføre mer drama i livet mitt, ved å involvere meg i død, fortvilelse og sorg langt der borte. Er jeg et dårlig menneske? Kommer jeg til å angre på min avgjørelse? Nei, for akkurat som deg, tenker jeg at hans død ikke vil etterlate noe hull. Ikke fordi jeg er bitter eller ønsker hevn, men fordi det kanskje er et hull der, eller en forpliktelse som føles som byrde, som da vil forsvinne.
Vil man videre i livet, så må man noen ganger være brutalt ærlig. Med seg selv og andre. Det fant min samboer ut, heldigvis før jeg fridde. Men det er en annen sak jeg skriver i egen blogg om, som jeg ikke skal forstyrre ditt innlegg med. Føler du nysgjerrighet, er du velkommen innom.
vet ikke hva alle har skrevet her…ikke hva noen har skrevet…men….nå forstår jeg hvorfor du har det bildet av “deg” på bloggen….jeg forstår alt du føler, jeg håper at du klarer å bearbeide det.. Noen ganger er ikke blod tykkere enn vann, og det handler om å bevisst velge vekk….ikke la de som drar oss ned stjele tanker , følelser, tid….ressurser….. Glem ham, og ha tro på at dette handlet ikke om deg, men om Ham…..at han ikke taklet livet sitt…..God varm klem!!!!
wow, det er nesten litt skummelt å se hvor mange følelser som er i sving i slike saker. jeg skulle ønske jeg kunne komme med et fasit svar som gjorde at alle ble super happy og vandret rundt på rosa skyer, desverre har jeg ikke den magiske trylleformelen, kun mine egne erfaringer.
jeg klarte å tilgi min far – han fortjente det ikke, men for at jeg skulle gå videre med mitt liv, trengte jeg å gjøre det.
mange snakker om å tilgi som en måte å la den andre parten slippe unna på, for min del har det vært min måte å slippe unna på. ved å tilgi han, tok jeg vekk den makten han hadde over meg, i angst, sinne og hat. og det er tre faktorer som kan styre et liv ganske så radikalt. har som sagt bare egne erfaringer, ikke så mye mer, men tro meg, sitter på flere av de enn jeg skulle ønske jeg hadde…
-snakkes sikkert-
ps, lillemy, si i fra. hva er verst? å ikke si ifra, og risikere at barnet blir misbrukt, eller å si ifra – og finne ut at det evt vokser opp i en kjernefamilie? tro meg, det er verre at barnet vokser opp under misbruk, enn at foreldrene får et besøk av barnevernet.
Kjære kjære deg. Du er så utrolig såret, og med all grunn, missforstå meg rett.. Du har all grunn til og være såret, men,,,, det er et stort MEN her.Du har ikke lagt noe av dette bak deg, disse tankene du har er noe du bringer videre inn i ditt ekteskap. Noe du bringer videre inn i dine barns liv.Tro meg, jeg snakker av erfaring.Når du en gang får egne barn blir alt helt ufattelig.. at noen kunne behandle sine egne barn på en slik måte… Er her hvis du trenger en å prate med. (pst… Du er en utrolig god skribent).
Jeg leste historien din. Den er veldig gripende på mange måter, og jeg beundrer deg fordi du kan uttrykke deg slik du gjør.
Har og er i nesten samme situasjon selv i 36 år. Leser de kommentarene du har fått.
Får enda flere tanker.
Jeg ser det som et stort tap man opplever, når ens far svikter. Hat er en følelse.
Noe jeg tror og mener at man kan lærer seg å leve med. Det er en god måte å gå videre på i livet.
Det og lærer seg å leve med vonde følelser/opplevelser er, et inne bygd forsvar vi mennesker har. For å klare å leve/gå videre i livet.
Jeg tror ikke det bare handler om å tilgi. Å tilgi synes jeg KAN høres forenkelt ut noen ganger.
Tror hvis enn møter følelsene sine, kan komme langt med å rasjonalisere og gi grunner for hvorfor ting skjer, foreksempel hat og tap.
Det er ikke det samme som å si at du godtar handlingen eller å forstår hvorfor. For det tror jeg kanskje kan være det vanskeligste.
Det trenger heller ikke å gå utover de rundt deg, når enn har lært å leve med hat, tap og sorg.
Det er å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv.
Noe som jeg synes som du virker til å ha gjort. Det kan du være stolt av. Det virker som du har hatt en lang og tung vei å gå, til dit du nå er kommet.
Du har fått styrke igjennom hatet. Du har fått god moral og gode verdier, Som du fører videre. Blitt mer bevist på hvordan du vil ha det, og hvordan du vil være.
De beste ønsker med bryllup og fremtiden. Det er deg vell unt.:-)
Huff, jeg ble tenkende etter dette innlegget. Det er så mange følelser med i bildet når man føler seg sveket. Bare ikke din bitterhet spiser opp lykken du fortjener å ha. Jeg følte meg sveket av min mor, var bitter, sinna og – vet ikke om det var hat jeg følte, men en vond følelse var det. Jeg jobbet med meg selv i mange mange år, for å forstå at uansett så var jeg verdifull for de rundt meg. Etterhvert fikk jeg barn, som har fått/får all min kjærlighet som jeg følte ikke jeg fikk som barn. Heldigvis så har de alltid vært viktigst i livet mitt. Jobb med bitterheten, si til deg selv at du er verdifull,da vil det føles bedre, og dagene dine blir gladere. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til med bryllupet ditt. Hilsen en datter/mor.
hei,fint å lese om en som ikke prøver å pynte på følelsene sine. Tenkte å dele med deg hva som har hjulpet med. Problemet med hat, slik jeg har erfart det, er at man så inderlig gjerne skulle ønske at den personen man hater skal kjenne den samme følelse av maktesløshet, den samme følelse av verdiløshet, kort sagt, de samme følelsene som man har/ har hatt selv. Å ta inn over seg at det ikke skjer,og ikke vil skje er for jævlig. Det er det samme som å ta inn over seg at verden er grunnleggende urettferdig, og det håper man jo i det lengste at den ikke er. Det jeg tror er viktig er at du tar en type hevn inni deg, slik at du skaper balanse. Se f.eks for deg faren din som en som konstant fortæres av tanker om sin feighet. Som hvert sekund på dagen blir konfrontert med sitt svik, forestill deg at han forteller dette til kona si om og om igjen, og at hun er drittlei den patetiske sentimentale gubben. Bruk noen minutter på dette daglig, og stopp så når du selv bestemmer. Det er viktig at du selv bestemmer når du vil tenke på det. La hatet, som du rettmessig føler, gradvis ta mindre plass i ditt liv. 10 min daglig, 9 minutter daglig o.s.v
Ønsker deg ellers lykke til med bryllup og samliv. Er sikker på at det blir bra, på sett og vis og over lang tid har livet likevel noe rettferdig over seg.
Til nr 7: Først vil jeg si at jeg forstår du mener det godt, MEN: Hvordan kan du si at tilgivelse er et valg? Å si “jeg tilgir deg” er enkelt nok, det er bare ord. Å virkelig tilgi, er en følelse, og den kan ikke presses frem på samme måten.
Jeg tror mange har gått i fellen å si de tilgir uten å mene det, mens de innvendig slites i stykker av skam fordi de ikke klarer å tilgi. Det du ikke ser ut til å forstå at dette presset etter å tilgi fort kan bli et følelsesmessig tyranni på linje med hatet. Hvorfor legger du sten til byrden på dem som allerede sliter med noe så lite akseptert som hat til sitt eget kjøtt og blod? Psykologer sier hat er et resultat av kjærlighet som er ødelagt, og det tror jeg på.
Nå har ikke jeg giddet å lese de andre komentarene, men må bare si at jeg kjenner meg igjen i 95% av det du skriver. De siste 5% er pga jeg bare er 20 og ikke har hatt tid til å hate min “far” like mye som det du har. Vil bare si at du er ikke den eneste, og min mening er at jeg hvertfall klarer meg jævlig bra uten en far. Her er ikke noe savn ute å går nei!
sjkønner deg jæv…. godt, jeg har akkurat den samme typen far. Jeg har vert mye deprimert på grunn av han. jeg har tre andre halvsøsken som han ha SÅ god kontakt med. det iriterer meg. det kommer ikke til og falle en tåre fra meg når han går bot for og si det slik. jerg har et SÅ stergt hat til han at kun vi i denne situasjonen vet hvor mye det er.
Tror du savner ham mer enn du hater ham. Jo sterkere du skriver om hat, forbannelse og svik jo mer er savnet.
Det er ikke alltid slik at den oppfatningen en selv har er den riktige. så heller ikke min av dere. Jeg vet bare litt om deg av det du skriver. Jeg vet ingenting om din far, bare dine ord om han.
Men du skriver jo at han ringte og trodde du ville ha kontakt, noe DU IKKE VILLE ????? Her er det noe som sier meg at dere begge er på kanten til å være like gode. Har du gjort det så gjør jeg det osv.
Så hvorfor ikke ta kontakt på en skikkelig måte. Du og din far bare dere to og ta og snakk om dette. Det kan jo hende han forteller deg en annen historie.
Husk bare at sannheten ligger et sted imellom det du vet idag og det du vet etter det.
Lykke til og for alles del håper jeg du finner roen.
se det, du fikk det du var ute etter, din emo fag. medynk,sympati,trøst,noen på nettet som bryr seg. kall det hva du vil. staaaakkkkaaar.grine littegrann? tosk.
Igår, etter å ha lest bloggen din, skrev jeg innlegget mitt Kjære Familie.
Fordi jeg skjønner så godt hva du føler, men for meg kommer det noe helt annet enn hat for faren min- nemlig kjærlighet til de som faktisk alltid Har vært der.
De som ikke har gitt opp selv om jeg ble en vanskelig ungdom og har rotet bort mye tid og krefter på å være skuffet og hate.
Jeg vet ikke om du føler som meg, men jeg konser så hardt om å gjøre det jeg kan for min eventuelt fremtidige familie, barna jeg vil ha, den jeg vil dele livet med.
Om moren din, eller moren min, ikke har vært perfekt, om faren din eller faren min har en grunn til å omtale henne med sånne ord, så skal de holde det inne.
Det er ingen tvil om hvem som har gjort det verste! Det var PAPPA som dro, det var han som skuffet, såret, avviste og ga faen.
Sånn jeg ser det har de ingen rett til å dømme noen, og jeg skulle ønske min farmor hadde hatt mot til å fortelle HAN hva hun synes, istedetfor å unnskylde seg til en trist 8, 10, 12, 14 åring i tide og utide.
Det er så rart, når man har gått så lenge og følt at alt er ok, å finne igjen følelsen av at den ene av to mennesker i verden som skal elske deg betingelsesløst, ikke gjør det, aldri har det og ikke kommer til å gjøre det.
forresten er det utrolig deilig å få vite av min nye bror at gjennom hele oppveksten har han og moren hans hatt et bilde av MEG hjemme i stua si!
det kan faren min umulig ha oversett selv om han aldri så mye ville,
og det viser at tross at HAN selv ikke har vært mann nok til å ta kontakt, så har hans familie, de han “valgte”, vært fullstendig klar over og hatt et ønske om å bli kjent med å inkludere meg!
tok kontakt selv etter 26 år, hadde ikke sett/hørt fra min far fra 7år til 30år. Vi bor i samme by,det første som skjedde var at jeg fikk kjeft av min fars nye kone på hvorfor jeg ikke hadde takket for konfirmasjonsgaven! den er det ingen som har sett eller mottatt.
Jeg var videre på besøk flere ganger, men det ga ikke så mye, og i dag har vi ikke kontakt.
hvordan er det mulig å ha barn å oppføre seg slik, tror bare du og vi som har opplevd dette kan forstå hvordan det er, mye sårere for barn enn voksne.
Man har så mange spørsmål og som du sier man har samme blod.
Til de som snakker om å tilgi, ikke snakk om ting dere ikke forstår, dere legger bare enda en belstning til mennesker som har tanker/problemer fra før.
Jeg hater ikke, men kan ikke forstå. feighet er ett ord som dukker opp.
selv har jeg barn jeg er glad i, og ville aldrig overlevert/glemt dem på denne måten.
hater heller ikke, har det veldig bra, men tankene på at midt blod (min biologiske far) er så forskjellig empatisk/samtidig som vi også helt sikkert har likheter er frustrerende.
Jeg har aldri klart å tilgi min egen far som stakk så fort jeg var født, for 35 år siden. Jeg hater mine egne gener så mye at jeg vegrer meg for selv å få barn. Min far stakk for øvrig av med begravelsespengene for min dødfødte bror for å kjøpe seg ny bil, mens mor satt igjen med sorgen og regningen. En slik egoisme kan bare etterkrigsgenerasjonens medlemmer komme opp med. Selv fikk jeg vite da jeg snakket med faren min for syv år siden (det var siste gang), at jeg aldri skulle vært født. Jeg ble bare født fordi mor nektet å bruke kondom…
Du må tilgi for å komme videre, sier man. Mon det. Jeg skal komme videre den gangen jeg kan pisse på grave hans.
Takk for at du har satt ord på disse tingene. Vi menn er ikke så flinke til det.
79: Nei, du er ikke et dårlig menneske fordi du velger han bort nå. Mennesker må skjønne at deres valg har konsekvenser. Og noen ganger kan ikke egoistiske valg velges bort igjen.
80: Bedre å leve med sannheten enn å flyte på en løgn. Stort sett i alle falll
81: Jepp- Har skrelt bort de fleste fra livet mitt som koster for mye
82:Vi ser nokt ulikt på tilgivelse
83: Jeg kan love deg at får jeg barn skal ikke noe av han føres videre. Ei heller hva jeg føler for han
84: takk for det.
85: livet blir stadig bedre. Og jeg lever det livet jeg ønsker i dag. Takk for lykkeønsket
86: Stakkaren har levd på en løgn hele livet, så det koster nok. Å holde skjult for sin nye omgangkrets, at han har en sønn frå før. Det som er dumt er at vi aldri hadde en konfrontasjon, slik at vi fikk sagt det som skulle sies. Dette brevet er på en måte det
87: Tror å gå videre og leve sitt liv er viktigere enn tilgivelse
88: Godt du slipper savnet
89: Det er kjipt. Men man får bare reise seg og leve sitt liv.
90: la meg omformulerer. På det tidspunktet hadde jeg gitt opp hele fyren. Tantene mine hadde spurt om jeg ville noen år tidligere. Og jeg sa det var greitt. Men det skjedde aldri noe. OG jeg hadde ikke masa på dem om at de skulle mase på han. Vist du skjønner Og han ringe ikke for å ta kontakt, men for å skjelle meg ut fordi tantene mine hadde maste på han, og gi beskjed om at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Likegode? han var voksen, jeg var to. Tror hans valg var mer bevistt.
91: Hahaha. Det er ingeting som er mer morsomt enn folk som lar seg provosere over ting som ikke er ment å provosere på nett. Emofag, you kill me here. NEi, nei noen er slemme med meg på nett. Best jeg stenger meg inne og griner litt før jeg aldri mer skriver noe på nett.
Uffa, jeg føler med deg. Det er tøft det der. Jeg har selv slitt litt med pappa’n min, men han har kommet seg med årene. Det er mange ting som spiller inn hos oss da, men nå er det ganske greit.
Jeg skjønner at du er sliten. Men det du skriver om at hatet er så sterkt at du ikke bryr deg om det hvis han dør… det tror jeg ikke helt på. Jeg hørte noe som var så utrolig bra, i en av episodene av Frustrerte fruer faktisk, “Hvis du hater meg betyr det i alle fall at du føler noe for meg. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.” Tenk litt på det… det kan være at han har det vanskelig også. Og jeg looooover deg at han har tenkt på deg mye mer enn du tror, kjære du.
Måtte giftemålet føre masse masse lykke inn i livet ditt.
96: Den tanken har jeg tenkt også. Det er seigt å ha slike fedre, men jeg tror det verste for min del er å aldri ha fått en konfontasjon med han. Fått skrike og brøle litt til hverandre,. og så ferdig med det liksom
98: Mange som virker å tro jeg savner han, men det er umulig. Jeg kan ikke savne en person jeg ikke kjenner.
men jeg savner ideen om en far. Det har jeg alltid gjort. Og det er verre. For det er ren idyll. En person har sine feil, et drømmebilde har ingen
Det er ikke noe vits i og hate din far.Det går bare utover deg selv og hate noen.Han var ikke der for deg,men hadde han vært ville du kanskje hatet han mer.Er ikke sikkert du hadde giftet deg engang.Kanskje han skånet deg for noe du ikke skulle oppleve…Takk han i stedet du ble tross alt født og har du det ikke bra innimellom er det ikke han som skal ha skylden for det.Han var ikke der,men det var din mor.Mange vokser opp med ingen av de engang!
Sitter her og leser om mennesker som øser ut av sitt innerste og som egentlig burde vært beskyttet mot seg selv. Er det virkelig slik at internett er den nye terapien? Jeg undres. Egentlig er nettet et sted hvor man kommer med masse “grudge” og likevel beholder maska utad i det virkelige liv.
Noen ganger så er det slik at folk farges/blir den de blir. Ofte er det ikke engang deres egen skyld. For all del, det finnes ikke noen som helst grunn som er god nok for at man svikter sine barn eller sin kone eller mann. Men tross alt. Det finnes ting i livet som er vanskelige og som gjør at man blir som man blir. Du kunne fort ha endt opp med problemer. Både psykologiske og andre problemer. Det ville da vært din fars skyld. Korrekt? Men så, hva om du da hadde blitt som din far? Og fått en sønn som du forlot? Noen ganger må man prøve å se litt lenger enn sin egen far. For det er alltid snakk om historie. Ballast. Man tar med seg så mye i livet og hvordan man bruker eller benytter dette senere avgjør i stor grad hvem man blir og hva slags menneske man blir.
Som en del andre vil jeg oppmuntre deg til å forsøke å tilgi. Det er stor forskjell på å tilgi og glemme. Du kan aldri glemme ( og skal heller ikke det ) men tilgi er noe som viser at du er større enn ham og at du ønsker å ende dette her. Hvem vet hvilke problemer din far hadde i sin barndom? Ble han misbrukt? Ble han slått og mobbet på skolen? Kanskje ingenting. Kanskje levde han ett eksemplarisk liv med eksemplariske foreldre? Uansett, noe er galt med hans psyke og du er den eneste som kan tilgi dette. Det er for seint å “fikse” på det, derfor vil jeg bare oppfordre deg til å “be a bigger man”. Uansett hvor mye han har sviktet eller sviktet, ikke gjør det samme igjen.
Jeg får ofte tanker tilbake til narkomane. Man kan hate en sønn/datter eller far/mor for at de endte opp som narkomane, men det er vanskelig å gjøre noe med det. De er fortsatt kjøtt og blod. Og for min del handler det da om å være ett større menneske og allikevel vise at man bryr seg om dem.
Lykke til med alt videre i livet og håper at du får ett fantastisk liv og at du kanskje kan klare å legge vekk hatet og spre glede til alle i din omgangskrets!
Husk at du har et valg, du trenger ikke bli en stakkars jævel som din far! Det er ikke din fars fortjeneste at du er til, ditt liv har en MYE større mening! Din far er en mikroskopisk liten del av det hele, få ham ut av systemet ditt og finn frem deg selv!
Min halvbror har hatt det på samme viset. Faren hans er en stor idiot. Plutselig etter mange års taushet ringte han broren min og ba så pent om han ikke kunne komme til gården hans og jobbe der og sånn. Min bror ble jo glad for at han endelig tok kontakt og reiste avgårde til ham, da viste det seg at han hadde skadet ryggen og trengte en slave til å jobbe på gården. Min bror var der en liten stund og så kom han hjem igjen, forbannet som bare det. Så ble det stille fra “fars-kanten” Min bror ble far til ei nydelig lita jente, og han lovett stort og høytidelig at hun skulle ikke få ha det sånn i sin barndom, han skulle ta vare på henne og være sammen med henne… Sånn ble det altså ikke, nå gir han mer faen i henne og det er nesten så vi andre i familien må trumpe ham til å være sammen med henne. Det er helt grusomt! Han sa det til meg at han aldri skulle bli som sin far.. og nå er han blitt det. Jeg håper bare Zuul at får du et barn så vær en ordentlig far for barnet, ikke bli som din egen far. Det er bare helt forferdelig å se skuffelsen i øynene hennes når hun ser at pappa ikke bryr seg.
Jeg ønsker deg lykke til med bryllupet, lev livet mens du har det!!!!!
Sitter i samme situasjon som deg. Er nå 27 og faren min la igjen nr sitt hos moren min og lot oss “barna” ringe han selv for to år siden. utrolig..Nå har vi ingen kontakt, orker ikke siden det alltid skal stå på meg om jeg vil ha kontakt. Sendte godt nytt års melding til han og fikk tilbake. Ditto fra alle oss. (hans kjæreste og tre små barn). han er så kald, forstår ikke hvordan det var og ikke ha han der når jeg var liten.
Noen ganger er det helt greit å ikke ha en far. Jeg bodde sammen med mine foreldre hele min oppvekst, og jeg skulle ønske mor og far skilte seg. De var alt for opptatt i å krangle så de oppførte seg ikke som foreldre bør oppføre seg. Vonde minner fra barndommen, jeg ønsket alltid at jeg ikke hadde foreldre. Jeg som 8-åring tok bedre vare på meg selv enn to voksne mennesker på noen 30-år.
Skjønner at du er bitter og føler hat, jeg gjorde det selv i mange år. Men nå bryr jeg meg virkelig ikke om de og hva de har gjort. Det får de takle selv og en dag vil de få som fortjent, karma vettu =)
Lykke til med bryllup og det hele.
Håper du kan gå videre i livet ditt med poistive mennesker som løfter deg opp
Jeg går nå inn i et samboerforhold med ei som har to fra før. Jeg har sett den skremmende utviklingen med deres far. Han virker å gjøre mer og mer for å ikke ha noe med dem å gjøre. Tar ikke noe initiativ til å ha dem hos seg, glemmer dager som han skulle hatt dem hos seg. Han klarte til og med å si til dem en gang det var hans dag at de kunne ikke være hos han fordi han skulle spise middag og så trene… Veit ikke hva som driver han til dette? Men jeg veit han er en skikkelig egoist. Jeg har alltid håpet han vil være der for unga sine i frykt for at ungene skal begynne å få de følelsene du og andre som har kommentert dette har. Jeg bare håper han leser dette, og får seg en real tankevekker. Ingen barn fortjener å føle et slikt svik.
Jeg har selv en unge fra et tidligere forhold som jeg har et veldig godt forhold til, som er hos meg veldig ofte. Jeg har hvertfall ikke samvittighet til å såre hun med å ekskludere hun, og jeg kan ærlig talt ikke skjønne at andre fedre faktisk kan ha samvittighet til det.
Jeg har ikke lenger et forhold til han som er min biologiske far, men jeg hadde det i nesten 27 år. Min søster (hans datter fra et tidligere ekteskap) har nok misunt meg min situasjon i mange år, så da jeg valgte ham ut av livet mitt ble hun, forståelig nok, ganske forvirret.
Jeg prøvde å forklare for henne at jeg misunte hennes situasjon, altså hans fravær i hennes liv. Vår felles far er en syk mann, han har aldri forgrepet seg på meg fysisk, men jeg håpet mange, mange ganger at han kunne slå meg istedetfor å drive som han drev på. Jeg ble skreket til for ingenting (jeg satt med bena oppe i sofaen i sokkelesten), og dette skjedde flere ganger i uka. Hver dag noe uforståelig som satte ham i gang, og da kom mantraet hans ;”Du er dum! Du er utakknemlig! Du er lat! Du er udugelig!” Jeg har i mange år hatt mareritt om faren min, og hele tiden har alle rundt oss, med unntak av moren min som visste, trodd at jeg var pappajente. Det var jo sånn at om jeg satt på fanget hans og strøk egoet hans med hårene, ja da hylte han hvertfall ikke til meg.
Moren min fikk endelig nok, og gikk. Jeg fikk endelig nok og gikk. Jeg har i dag ingen kontakt med ham, han var ikke i mitt bryllup, og han kommer aldri til å få hilse på mine barn så lenge jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Jeg savner en pappa, ikke han, for han var aldri en pappa, men det er klart jeg savner en far. Det er et primærbehov vi alle har, og det er ikke dekket.
Jeg vil ikke be deg tilgi, for denne oppførselen og likegyldigheten kan ikke tilgis, men prøv å husk at han ikke er verdt følelsene dine. Han er ikke verdt ilden din og livet ditt.
Tidvis kan det kjennes ut som jeg hater han som skulle vært min far, men når jeg kjenner godt etter viser det seg stort sett å være sure oppstøt. Nyco hjelper.
Ta en klem fra meg, og gift deg og lev et godt liv. Husk hva du har manglet, og gi det til dine barn. Bryt det som fort blir en sirkel før det er så mye som en strek, og fokusér på det du har nå =)
Det er synd å høre at hatet mot faren din tærer sånn på deg. Du er fullt berettiget til det synes jeg… men jeg håper du kan glemme dette hatet i 24 timer på bryllupsdagen din. Jeg er sikker på at du også synes din kjære fortjener en perfekt dag uten mørke tanker.
med dette hatet plager du bare deg selv. det går utover din psyke. det er bedre om du prøver på og snakke med han, ettersom han snart skal dø.hvis ikke komer du til å bli plaget resten av livet. at du ikke tok farvel med din far
Jeg skjønner at du har det vondt, men jeg skulle ønske du klarte å erstatte det vonde negative med noe positivt. Dette er noe du kan velge å gjøre ikke la en vond opplevelse prege resten av livet ditt Du har mange år igjen
Under krigen da jødene og andre satt i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Da ble noen av de som var der fullstendig ødelagt for resten av livet. Mens andre giftet seg og fikk barn og levde lykkelige resten av livet.
Hvordan kan det ha seg? jo de som greide å legge det bak seg, de som kunne tenke på en annen måte de greide seg fint.. mens de som bare var i stand til å fokusere på det vonde de kom seg aldri videre.. de mistet rett å slett evnen til å leve..
Mitt råd til deg er at du må analysere det du har gått igjennom og prøve å tenke annerledes for det har du all makt til å gjøre
Samtidig vil jeg anbefale deg å prøve å holde balanse i det du gjør slik at du ikke blir dårlig.
Begynnte nesten å sippe når jeg leste dette. Det var som å lese om mitt eget liv, uten en far, alle mine tanker i hodet du nå satt ord på . Min “pappa” dog for 3 år siden, jeg har aldrig treffet han, kun 1 tlf samtale på over 30 år. Vet ikke om det alltid like blødende såret komme å heles. Hatet å savnet kommer alltid at være der. Det er ikke enkelt å være den først.-fødde bastarden.. Men vi er starke og du kommer ikke å skuffe som hverken far eller ekte mann. Jeg er selv gift nå og har barn, kunne aldri tenke meg å dra fra ungen min… Lykke til videre..
Å en sak til…. Det er kun et barn som har gått gjennom en slik ting som kan skjønne hvordan det føles…. Dere andre skjønner ikke omfanget av den smerten det gir i hjertet å vete at din far klemmer et annet “søsken” intill sitt bryst, å vete at du ikke kommer å få den tryggheten en far kan gi deg… føl på den dere som trur at dere vet hvordan man skal føle.
Hvorfor mener så mange at man skal tilgi, og at en far er så viktig?
Jeg har mange av de sammer erfaringene fra jeg var mindre, men med årene har det snudd seg til en annen problemstilling. Min far var et savn i mange år etter at han i starten var flink til å følge opp på avstand. Men etterhvert som han ikke lenger holdt kontakten innså jeg at han ikke var noen del av mitt liv lenger. Og jeg regnet med at han ikke kom til å bli det igjen noen gang. Så, mange år senere og etter at jeg var blitt voksen, forventer han plutselig å ha en plass i livet mitt igjen. Sikkert fordi han føler at han trenger det. Men jeg trenger det IKKE. Jeg har mitt liv og min familie og mine venner, og er kort og godt ikke interessert. Men det er noe verken han eller omverdenen synes er en fornuftig innstilling. Nesten alle forventer at jeg bør være glad, og følge opp kontakten med min far mer enn jeg gjør. Men det er ikke mitt ønske, og jeg begrenser kontakten til et minimum. Og både min far og verden rundt meg klarer å gi meg dårlig samvittighet for at jeg velger som jeg gjør. Jeg har bestemt meg for at den dårlige samvittigheten skal jeg etter beste evne overse, for dette er mitt valg og ingen annens. Men jeg har etterhvert innsett at det ikke er noen allment akseptert forklaring å si at for meg er det knekkende likegyldig om han lever eller ikke. Men det forhindrer ikke at det er det jeg tenker. Og det er godt å lese at det er flere som tenker sånn.
hei, er litt i samme situasjon og lurer på om nåen kan gi med tips og råd om slike saker.
er snar 17 år gammel og sliter veldig med konsenkvenser av en idiot av mann jeg har til far.
jeg og min far har ALDRI hadd et godt forhold til hverandre. han har misbrukt min mor mens jeg såg på, han har aldri banket henne opp. men da jeg var 3 år gammel husker jeg at jeg satt i trappen og såg på at han lugget mamma, det er et svakt minne men et sterkt og voldsomt et.
han har alltid vært trakaserende og ekkel med meg, vi har bestandig kranglet og avsluttningen hans på de fleste kranglene har vært trusler med bank.
så flyttet vi fra der vi bodde og nå bor på en annen plass, har har vi ikke mye slekt men 3-4 stykker. han har alltid vært truende, egoistisk, tempramangsfull og empatiløs.
en annen episoder var da jeg ba min lillebror om å kjøpe brød, men det ville han ikke. vi hadde en diskusjon og det ente med at min lillebror ringte til far. da faren min kom hjem hadde han kjøpt brødet, men det jeg ikke viste var at lillebror også hadde kjøpt. så i steden for å håntere denne lille bagatellen på en norman og onkli måte, gjorde han det om til en stor sak. for et lite brød. han tok brødet, kastet det først i taket og så etter meg, han ropte å kjeftet og jeg var liv redd. et barn skal aldri være redd sin egen får. dette gjore han, i steden for å si” jaja, to brød gjør ingenting, vi kan jo bare fryse det andre.”
slike situasjoner var det hele tiden. en gang hadde jeg en så stor krangel med han og jeg sprang opp på romme mitt, jeg hørte han trampet etter meg. da han kom trampende inn på romme mitt sa jeg” pappa, nå er jeg redd deg!” svaret en voksen man sa til sin egen 14 år gammel datter var” ja, og det burde du være”. dette sjokerte med sterk og jeg blev helt forskrekket.
tenk å si noe slik til sitt eget kjøtt og blod.
jag og min mor har et SVÆRT godt forhold. jeg har alltid kunne sakt ting til henne og hun vet det meste om meg. jeg har utallige ganger sport henne om ikke hun kan skilles fra han.
da jeg var 14-15 år gammel fikk jeg vite at foreldrene mine skulle skilles.
jeg ble ekstremt glad for det. alt kom til å bli så mye bedre. men det var da han forandret seg og bestemte seg for å være den faren han aldri har vært.
men så fant jeg ut at han gikk fra mamma og til en annen kvinne. jeg møtte henne og far en uke etter skillsmissen på et kjøptesenter. da jeg så konfronterte ham med det, svarte han at det var en dame fra jobben, en uke sender sa han det var barndomsvenninen han og to uker sendere var de kjærester. det har vært mye konflikter og diskusjoner rundt alt dette. og i august ble v moren min veldig syk, hun ble så syk at hun måtte inn på sykehuste og var nær på å dø flere ganger. det var høsten jeg startet på vidregående og hadde det veldig tungt pga hele situasjon jeg var i. jeg trengte penger til skolebøkerne, og hadde ikke lyst til å dra på sykehuset. jeg hadde vert der en gang og besøkt henne og mer ville jeg ikke. jeg fikk ikke ingen penger hos ham til bøkerne og fikk heller ikke låne et flate øre. så jeg måtte dra opp til min syke mamma, låne masse penger av henne fårdi min engen far ikke kunne gi elelr låne. den samem dagen kranglet jeg skikkelig med han. han ropte til meg om at mamma hadde kjæreste og hun bare løy til meg. og der sto jeg, tåre våt, utskrekken og ropte til han at jeg klarte ikke mer, jeg klarte ikke å høre med. men 0 hensyn tok han til meg og fortsatte å rope grusomme ting til meg.
så i september bestemte jeg med for å ikke ta kontakt med han, vis han tok kontakt var det jo ingen problem. men det gjorde han ikke. da en måned var gådd, ringte han til min lillesøster og sporte om hun og lillebror ville komme opp til ham. han ringte aldri meg. og slik har det vært siden. det har tæret ektremt mye på meg og slekta hannes presser meg hele tiden til å må ta fatt i situasjone, men vorfor skal jeg, en forvirret ungdom som sliter med hate av sin engen far. hvorfor skal jeg utsette meg for mennesker som ikke gjør meg bra.
trodde aldri man kunne hate en person så mye som jeg hate ham. og jeg hadde ALDRI trodd at en voksen mann kunne oppføre seg på den måten. han har aldri missbrukt med fysisk, men psykisk har jeg ikke ord for. i blandt føler jeg meg så ødelakt, og jeg har ingen å gå til. ingen som kan forstå hvordan jeg føler eller hjelpe meg på den måten jeg trenger hjelp.
men har ingen selvmordstanker eller selskading bare så det er klart! fordeom jeg har det helt jævlig i blandt betyr det ikke at jeg vil ende mitt liv.
jeg har så mye å si, så mange tanker så mye jeg trenger å få ut. jeg trenger så mye, jeg trenger mennesker som forstår meg, jeg trenger hjelp med å kunne leve med dette i mitt liv.
i februar dro jeg på dolly med bestefar og der var min far også. vi satt der i 3 timer med hele familien og han enset ikke et blikk eller et ord med meg. men så forsto jeg at det var planlagt fordi alle dro, en i banken en på do også videre. så satt jeg og pappa i gjenn der. og i stedenfor å åpne en samtale med hei, eller hvordan har du det. så sa han “ja, du har vært jævli dålig i å ta kontakt” så sa jeg, ” vet du, jeg orker ikke å ta dette her nå” også gikk han. det var hannes “desperate” forsøk på å ta kontakt med meg. også kom kjæresten hannes ut og kjeftet på meg fordi jag hadde besvart han med det. jeg kunne klappet til henne og kalt henne de styggest ord jeg vet. men sa heller at dette en min sak, og du har ingenting med det. og lot hun bare kjefte meds jeg tenkte på andre ting.
sliter svært med dette å skal kunen håndtere denne situasjon og plages med tanken på “hva gjør jeg vis jeg møter på ham”.
men så kommer da en liten sak til. 17. mai er jeg alene hjemme og hadde planer med tante (far’s søster) om å være sammen med henne. jeg skal se på toget og slikt i byen MEN når det er middagen så vil jeg jo være sammen med familie. og hun har den familien som er hjemme. men tante skal spise hos min far og hannes nye familie. og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. skal jeg dra opp dit? jeg vil ikek være alene på 17. mai eller da. men hva skjer vis jeg drar opp dit da. jeg vil ikke utsette med for mer enn da som har skjedd.
jeng kjenner meg sliten og tiltaksløs. jeg er snart 17 og skal ikke slite med ne problemfar!
det jeg vil med han er; at han skal mangle noe, jeg vil han ska se tilbake og angre på det han har gjort mot meg. jeg vil at han skal ha mer empati og omsorg jeg vil at han skal forstå barna sine. jeg vil at han skal få hjelp!
håper så inderlig at noen kan hjelpe med og komme med tips og råd. hadde vært en lettelse å få snakket med noen som har litt erfaring når det kommer til slike ting.
#97 Ja, jeg vil faktisk si uansett er det bedre med sannhet enn løgn. For enn hvor mye sannheten sårer, så vil det etter sigende gro. For å sitere Jo Nesbø i en av mine favorittsanger, når jeg graver i kjelleren etter krefter; Jeg trenger ingen Gud. Kun egen styrke.
Det sier egentlig det meste. For uansett hvor mye vi snakker med andre om det, skriver anonyme blogginnlegg og tømmer oss. Uansett, så er det oss selv det faller på. Det er vi som bestemmer oss for å bøye av, eller rette rygg.
100: Det virker nok som jeg legger mer i det enn jeg gjør. Se på dette som et endelig oppgjør for å legge han bak meg.
101: takk det samme.
102: Jeg bruker lite tid og energi på dette. Men av og til bruser gamle følelser opp. Sånn er bare livet.
103: Internett er uten ansikt om man velger det. Derfor er det lett å fortelle ting der. Internett er rett og slett vår tids bartender.
104: Som noen har sagt. Av og til er det verre å kjenne dem. Vi får bare se sånn på det
105: jeg håper og tror jeg er en postiv tilvekst til mine omgivelser. Men det er ikke jeg selv som kan bedømme om jeg er
106: Jeg tror nok jeg har funnet den jeg vil være. Mye grums i dette brevet, men se det som en reaksjon som jeg aldri fikk ut når den skulle. Og som jeg nå har fått ut av systemet.
107: Hadde min søster tatt kontakt ville jeg hatt kontakt med henne. Har vurdert å ta kontakt, men er redd for hvordan det ville påvirker henne. VIl tro hun etterhvert som hun ble voksen fant ut hun hadde en bror. Vil ikke krølle til livet hennes heller bare for å tilfredsstille min trang til å eksistere..
108: takk for det. Kjipt når det blir sånn også. BLir utnyttet på kjøpet
109: Det er vondt når det blir enveis
110: Det er nok verre å ha det sånn som du har hatt det. Jeg slapp i alle fall sånt med min egen far.
111: Min mor har alltid stillt opp for meg. Hva som var av problemer mellom dem når de var i starten av tjueåra er uansett ikke noe forsvar for han. Hun har aldri oppfordra meg til å ikke ta kontakt, eller snakka stygt om han heller. Så ser liten grunn til å hate henne
113: Det er vanskelig, for man er så makteløs. Men du gjør i alle fall din del. Og det er positivt.
114: takk for det og lykke til videre du også
115: Det er ikke sånn at jeg går dagen lang. Dette innlegget var en reasksjon på det at jeg skal gifte meg, og leste et innlegg av frk fryd om hennes halvbror som brått dukka opp. Jeg plages ikke av dette til dagen, eller svinner hen i hat. Som jeg har skrevet noen ganger: Dette er en reaksjon, og noe jeg gjerne skulle sagt for mange år siden. For å få det ut av systemet. Og nå er det det
116: Han skal ikke dø, i alle fall ikke som jeg vet. Det var bare en metafor for at han er begynte å bli gammal. Forøvri se 115.
117: Som sagt over: Dette ligger i det store og hele bak meg. Men av og til dukker gammalt grums opp. Jeg lever et godt liv. Jeg har en jobb jeg elsker. En dame jeg elsker. Familie jeg er glad i ellers og gode venner, hobbyer osv. Men av og til dukker ting fra fortiden opp til overfalten. Som denne gangen. Men for det meste tenker jeg lite på det i dag.
118: Takk for det og lykke til videre selv.
119: Takk for det. Som jeg påpeker over er det ikke sånn at jeg sitter og brenner over av hat daglig. Se på dette som et endelig avskjed med han.
121: jeg er enig med deg. Man må ta hensyn til egne føleser. Vist noen er vampyrer som tærer på en bør man heller gå uten syns jeg.
122: Alle kommentarene blir lest og tenkt over. Men tror kanskje vi har definisjonspørsmål her. Jeg ser ikke noe poeng i å tilgi en person som ikke ber om det. Jeg tror det viktigste er å finne seg selv, på sin egen måte.
123/4. Jeg er livredd for å gi råd, for det kan gi store konsekvenser. Men i din alder finnes det massevis av hjelp å få vist du ønsker noen å snakke med som har mye mer peiling enn meg. Snakk med en lege og få henvising til en psykolog. Jeg har selv gått en periode i terapi, og det hjalp meg enormt. Bare å få noen å prate med som ikke står i situasjonen selv som kan observere og gi råd ut fra det er en enorm hjelp.
125: Det er sant. All verdens gode råd, trøst, støtte osv hjelper lite på alle mandager når man bare må hoppe i det på nytt. Det er en selv som lever sitt liv, og må stå for det
Skulle gjerne svart dere alle mer utfyllende, men jeg sliter som en gal for å henge med her hver gang jeg kommer inn og det er tjue nye kommentarer av bra lengde. Så jeg klarer rett og slett ikke svare så utfyllende som jeg skulle ønske. Men dere blir lest alle sammen
Utrolig mye skjebner der ute. Og det er en trøst i seg selv. Skulle ønske jeg hadde internett når jeg var ung:)
I dag føler jeg meg sjelden ensom eller alene. uansett hva man driver med så er det andre av samme sort der ute som man kommer i kontakt med.
Noe av det jeg husker best fra å være skilsmissebarn uten far på 70 tallet er hvor ensomt akkurat det var. Kjernefamilien var ikke i oppløsning på samme måte som i dag, normalen var å ha gifte foreldre. Vi var to stykker når jeg starta i fjerde klasse med skilte foreldre.
Jeg valgte selv å (endelig) bryte kontakten med faren min for 2,5 år siden. Jeg besøkte ham mindre og mindre i 5 år før jeg gjorde alvor av det. Jeg trodde det ville bli vanskelig, men det ble det ikke. Nå er jeg 20. Tankene mine streifer nesten aldri borti ham, kanskje to ganger i året, og livet mitt har blitt bedre siden den gangen.
Jævla piss! Hva faen veit du om hvordan det er for de av oss som ikke i hule hælvete får lov av mor å se barnet… uten at det finnes et dugg av annet enn hat. Hva faen slags morskjærlighet er det? Navlegeskuende møkk, hvor var morra di? En engel som bare ville deg vel? Hvor var hennes innsats? Hvor lenge tror du en vanlig mann orker å gå på nederlag på nederlag for å treffe ungane sine? En dag tar det slutt og da er en tom for krefter og orker ikke mer… og ungane synes bare synd på seg sjøl… faens dritt hele greia…
Så leit å se så mange som strever! Mine døtre må vokse opp uten en far, mannen min tok livet av seg for tre måneder siden. Kanskje ikke vokse opp – de er tenåringer begge to – men det er så mye de, og jeg, gjerne ville han skulle vært med på. Vi står igjen med så mange spørsmål vi aldri får svar på, og valg vi aldri kan forstå. Jeg levde med mannen i 25 år, og trodde jeg kjente den mannen han var. Hvor godt kan man egentlig kjenne et menneske fullt ut, og se eller forstå dets valg? Selv med like utgangspunkt blir liv så forskjellige, alt etter våre opplevelser og valg. Mange av dere har fått så mye dårlig ballast med dere og sliter med det. Jeg håper likevel dere tar egne og bevisste valg om hva som får ha verdi og betydning for deres liv, at dere klarer å gå videre med styrke om at dere kan legge fra dere noe av den dårlige lasten. Ikke nødvendigvis tilgi eller konfrontere, bare la det ligge som noe du ikke lenger vil ha med deg. Lykke til – og klem til dere alle!
Leste blogginnlegget ditt nå, og jeg skjønner deg så godt. Har vært der selv. Et barn som ble avvist. Ikke verdig, som du skrev.
Jeg levde lenge uten ham i livet mitt. Helt til jeg en dag som 16åring ønsket å kjenne ham som aldri hadde vært der. For min egen del, så måtte jeg fylle det som min far egentlig skulle fylt, ved å kjenne den som jeg ikke kjente.
Å møtes var vondt og vanskelig. Det er en grunn til at fedre som ikke er der, er borte. Bare det at de er borte fra sine barn sier noe om hvem de er. For kunne du vært borte fra din sønn eller din datter? Aldri elske dem, trøste dem – aldri vert en forelder for ditt barn?
Jeg fikk sett ham, sagt det jeg trengte og møtt min halvbror. Det var nok. Jeg var ferdig og han kunne ikke gi meg mer.
Noen år etterpå døde han. Det var som du skrev, det vekket verken sorg eller tårer, men noe annet. Det var en forvirrende tid. For nå var det så definitivt over. Men det kom en trygghet av å vite at han aldri mer var der, aldri kunne dukke opp på døra igjen, aldri mer kom til å ringe for å skjelle ut. Det var godt. For han var borte, og hverdagen, livet og min familie og meg var trygge.
Etter en tid så kom det igjen litt funderinger. Hatet var borte. Frustrasjonen og ønsket om å være elsket var ikke der lengre. Og jeg tilgav. For at han ikke ble min far, min pappa. For at han ikke viste noe bedre, evnet bedre. Han kunne ikke gi meg noe han ikke hadde. Han var ikke en fantastisk flott far, inni der, som han valgte å ikke dele med sine barn. Jeg trodde det, i så mange år, men det var ikke der. Så hvordan kunne han gi oss den faren som vi så sårt ønsket, når han ikke hadde det i seg?
Å forstå dette, og gi slipp på behovet om at han måtte gi oss noe annet en vi fikk, det var for meg å tilgi. Og jeg tilgav ikke for hans del. Han kommer aldri til å vite at jeg tilgav. Jeg gjorde det for min egen del. Det var min egen gave til det lille barnet som satt på sin mors fang og gråt sine sorgfulle tårer og spurte: “Hvorfor er ikke pappa glad i meg?”
For svaret er jo at han ikke kunne, for han viste ikke hva det var. Kapittelet er i dag ferdig, ingen vonde følelser er der lengre. Det ble som det ble. Og jeg er ærlig og oppriktig glad for at han var borte, for hadde han vært en del av livet mitt oppigjennom oppveksten, så hadde det forårsaket enorm smerte og skade på sjelen. Så jeg takker for at han var borte! Jeg tilgav og jeg er fri, fra fortiden og fra ham.
At våre fedre var og er borte sier alt om dem, og ingen ting om oss. Vi kunne vært verdens beste mennesker, og de ville fremdeles vært borte. Vi må ikke gi dem makten til å definere hvem vi er, om vi er gode nok for dem, verdige. For på en dårlig dag, er vi bedre mennesker enn de er på sine beste dager.
For din del håper jeg du klarer å tilgi, en eller annen dag. Fordi DU fortjener det! Å tilgi handler ikke om å gi din far noe, men å gi deg selv frihet fra hva han har forårsaket.
At du orker å gå rundt med det enorme hatet du føler. Ser ut for meg som at du dyrker hatet. Dette virker nesten litt sykt på meg. Du er ikke den eneste som har en far eller mor som har sviktet. Ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg til å leve bedre med det du går å bærer på. Det vil du og ikke minst din tilkommende familie høst store fordeler av.
En gang hadde jeg et hat som var på størrelsen med ditt. Det gnaget i meg, holdt på å ta livet av meg til tider. Det gjorde meg vondt innimellom, gav smerter i magen, vondt for å pust – bare om noen nevnte vedkommende eller jeg tok bussen forbi der han bodde. Jeg gledet meg slik til han døde. Ønsket han døden, for han fortjente den.
SÅ døde han. Jeg var lamslått. Jeg visste han skulle dø. Fikk anledning til å besøke han i de siste timer, men jeg ønsket det ikke. Kjente hatet og fortvilensen. Orket ikke. Jeg hatet han slik.
Når han så var død, kjente jeg at jeg måtte opp å fortelle han hvor sint jeg egentlig var. Jeg bestilte time og gikk å så han. Han lå død der, kald og hjelpeløs. Jeg fortalte han så hvor sint jeg var, hvordan han hadde skuffet meg, hvor hjerterått dette var. Jeg hadde med 20 røde roser. Jeg rev av bladene, svøpte hans kropp som var dekket med hvitt klede, med disse blomstene. Jeg gråt og gråt…. Jeg kjente hatet, fortvilense, sviktet, uroen, angsten, lengselen…..alt. Jeg brukte god tid. Og tilslutt fortalte jeg han at jeg tilgav han. For min egen del tilgav jeg han. For jeg orket ikke bære hatet lenger. Jeg la det ifra meg sammen med kisten.
Nå i ettertid har jeg mange tanker. Jeg hadde en periode hvor jeg var sikker på at jeg burde ha gjort dette før. At jeg faktisk kunne være så ressurssterk å ha gått før…..men jeg orket ikke da. Jeg gjorde det jo ikke heller. I etterkant ser jeg nå at jeg gjorde det jeg var istand til. Hatet forsvant sammen med han. Det gir en følelse av tomhet. Skulle nok ha hatt det annerledes mens han var i livet. Men faktisk kan vi ikke klare alt. Noen er mer voksne enn oss, noen bør ta mer ansvar enn oss. Han tok ikke ansvaret han burde, og jeg trenger ikke føle meg liten fordi jeg ikke klarte det heller.
Jeg er stolt av at jeg tross alt klarte forme ordene “jeg tilgir deg”.
Jeg vil ønske deg alt godt. Du kjenner i ditt hjerte hva som er riktig for deg, og faktisk er det dette som er rett. Hjertet lyver aldri. Det som er rett for DEG, kan ingen kommentere. Fordi du er deg, og du har ditt hjerte.
Lykke til videre og frem for alt. Godt du har funnet kjærligheten. Ingenting er som ekte og ærlig kjærlighet. Elsk og elsk…..
Jeg har en ammboer som sliter veldig med akkurat dette, han og 2 brødre ble forlatt da min sammboer var 8 år, vanskelig for meg å forstå hvordan dette er men ved å lese sånn som dette så hjelper det mange utenforstående til å se og kanskje kjenne litt på følelsen av det. Vil bare si takk til den som la inn dette, det hjelp meg med å forstå litt bedre for det er ikke lett for han å prate om.
131: Vel, jeg har ikke sagt mor min er en engel, alle har sine feil. Bare at hun har stilt opp for meg.
Alle saker har to sider. Og jeg skjønner at for enkelte er det slik som du beskriver her. Og det er en enda jævligere for dem dem gjelder. Men det er faktisk ikke saken her, enten du tror det eller ei.
Men i dette tilfelle må jeg nesten støtte meg på hva søstrene til min far har sagt, og det er at det er han som ikke ønsker kontakt, til tross for at de har snakka med han i årevis. Har hatt kontakt med dem hele veien, og det har alltid vært flotte. Så det er ikke det at jeg ikke har fått lov av min mor slik du hentyder her. Som jeg sa før så snakket hun aldri negativt om han, annet enn at hun sa de ikke hadde noe kontakt, og at det hadde vært en vond skilsmisse. Og så flyttet han cirka 60 mil sørover like etterpå.
At noen nekter barna sine å møte far sin, eller snakker dritt om han til dem er for meg like uforstålig som å nekte å møte dem.
132: Utrolig tung situasjon det der. Mista en god venn sånn for mange år siden, det var vondt.
133: kan ikke si noe annet enn at jeg nå er i ferd med å gi slipp. Tilgivelse? Tviler. Jeg er fornøyd med å tenke lite på han.
134: Som jeg har nevt noen ganger. Det er ikke sånn at jeg går og tenker på det. Normalt sett dukker han opp i tankene noen ganger i året. Som når jeg leste det før nevnte blogginnlegget om halvbroren som dukket opp på døra.
Denne bloggen er ikke noe eksempel på hvordan jeg tenker på dagen, det er et oppgjør. Som er mange år for sent ute.
En slags renselsesprosess om du vil.
Jeg har ikke noen store problemer i livet mitt eller et brennende hat som driver med til vannvidd. Se på det som et avskjeds brev i det livet mitt er på vei inn i en ny fase.
Eg kan skjøne hatet ditt, og at det av og til boblar opp. Det verste må vere følelsen av likegyldighet frå din eigen far. Og ikkje minst uvissa. Du lurer på så mykje: om han tenker på deg, om han veit at du skal gifte deg, om han bryr seg om deg i det heile. Enten så må du konferere han med det, sjølv kor vondt det er. Eller, så må du få bukt med hatet. Snu det til noko positivt. For det ligg der og ulmar, og det er ikkje bra.
Lukke til på bryllaupsdagen, og nyt at du har nokon som har valgt å leve livet sitt saman med deg.
Tror du savner ham mer enn du hater ham. Jo sterkere du skriver om hat, forbannelse og svik jo mer er savnet.
Det er ikke alltid slik at den oppfatningen en selv har er den riktige. så heller ikke min av dere. Jeg vet bare litt om deg av det du skriver. Jeg vet ingenting om din far, bare dine ord om han.
Men du skriver jo at han ringte og trodde du ville ha kontakt, noe DU IKKE VILLE ????? Her er det noe som sier meg at dere begge er på kanten til å være like gode. Har du gjort det så gjør jeg det osv.
Så hvorfor ikke ta kontakt på en skikkelig måte. Du og din far bare dere to og ta og snakk om dette. Det kan jo hende han forteller deg en annen historie.
Husk bare at sannheten ligger et sted imellom det du vet idag og det du vet etter det.
Lykke til og for alles del håper jeg du finner roen.
ditt svar:
90: la meg omformulerer. På det tidspunktet hadde jeg gitt opp hele fyren. Tantene mine hadde spurt om jeg ville noen år tidligere. Og jeg sa det var greitt. Men det skjedde aldri noe. OG jeg hadde ikke masa på dem om at de skulle mase på han. Vist du skjønner Og han ringe ikke for å ta kontakt, men for å skjelle meg ut fordi tantene mine hadde maste på han, og gi beskjed om at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Likegode? han var voksen, jeg var to. Tror hans valg var mer bevistt.
Hallo ??? Hva er et du egentlig vil. Du forteller folk en historie som vakler. Les dit eget svar. sitat: “noen år tidligere”. Lengre nede på svar hevder du at du da var sitat: ” jeg var to”. Så han brøt kontakten med deg noen år før du ble ???? to ????. Han ringte og skjelte deg ut og du fikk det med deg da du var ???? to ???. Nei skal du dikte så hold deg innenfor noen enkle rammer.
Du er nå 36, han ringte for 18 år siden, da var du 18. Du valgte å tøffe deg da. Du provoserte ham da. noe som en kan forvente seg av en i den alderen. Idag angrer du deg, du vil ha ham tilbake. men du klarer det ikke.
Din far var 19 og fikk barn. han valgte å tøffe seg eller ble provosert til å forlate dere. Noe som en kan skje med en i den alderen. For 18 år siden ringte han deg. Han angret seg og ville ha deg tilbake. Han klarte ikke det..
ser du ikke likhetene????????? DU ER DIN FAR…enten du liker det eller ikke. dere gjør de samme tingene bare det er 18 år imellom dere i tid.
Etter all sannsynlighet er din far psykopat. Det er i dag ingen kjent kur for psykopater og det anbefales ofte å holde seg borte fra de. Det er ikke sikkert han ville spredt den glede og trygghet du savnet i oppveksten, selv om han hadde vært der. Ingen normal far ville vært så grusom mot sitt eget barn. Kanskje kan hans fravær være en av grunnene til at du selv blir en god pappa. Det er fantastisk å bli foreldre. Gratulerer med det forestående bryllupet!
Jeg skjønner deg veldig godt, har noe av det samme ganske nært meg. Faren til kjæresten min er en drittsekk av dimensjoner. Det ble slutt mellom hennes mor og ham da hun var liten, og faren (som heter Roy) bosatte seg litt lenger ned i gata. Der bodde han en stund med ei ny dame, som resulterte i ei halvsøster. Etter det har halvsøsteren alltid vært favoritten, og Kine (som er kjæresten min) har blitt glemt. De eneste gangene han “husket på henne” var når det skulle kjeftes, eller noen hadde gjort noe galt. DA var hun bra nok datter for ham, og fikk alltid huden full av kjeft. Så flyttet han til Canada for to år siden, og sa ikke ifra til Kine engang, som fikk vite det når resten av familien kom hjem fra Gardermoen etter å ha tatt farvel. Så hørte hun ikke mer fra ham på lenge, hun prøvde å sende mailer og ringe, men han gadd aldri bry seg. Men så gjorde plutselig Kine og jeg noe “galt” (altså vi knulla før hennes familie mente hun hadde lov til det, ifølge loven var alt lovlig.) DA blei det reaksjoner borti Canada, da var’n på pletten med en gang og sendte mails og ringte trussler om alt fra anmeldelser til juling for at jeg hadde voldtatt hans datter! Han kom jo seff ingen vei da, men jeg blir så forbanna! Han bryr seg aldri ellers, men når det er noe han kan leke “ansvarsfull far” og kjefte og smelle med, SÅ bryr’n seg! Og Kine satt 10 år gammel på kjøkkenet og hørte sin egen far, som satt på andre siden av bordet, si at “Hun skulle vært en flekk på lakenet! Jeg skulle ønske hun aldri hadde blitt født! Jeg kunne brukt all den tida på noe fornuftig, bedre utdanning for eksempel!” Det sårer et barn å høre slikt. Og jeg synes du gjør rett i aldri å tilgi din far. Når han er en sånn drittsekk, så fortjener han ikke tilgivelse heller!
Ferdig med den greia Sier, mai 11th 2007 at 1:59 pm
Hei
Skjønner godt hvordan du har det. Har selv en biologisk far som ikke har brydd seg det pøkk om meg i løpet av barndommen. Heldigvis har jeg hatt en kjempeflott bestefar som har vært det som min biologiske far skulle vært. En mer egoistisk og lite omtenksom type som min far skal du lete lenge etter. Tenker kun på seg selv. Da jeg var ferdig med utdannelsen, fikk meg jobb, mann og barn – ja da var det plutselig interessant å ha kontakt med meg. Hadde i en periode vekslende kontakt, og det synes jeg var mer slitsomt enn om han hadde holdt seg unna. Har nå gitt klar beskjed til han om at jeg ikke ønsker å ha noen som helst kontakt med han. Har ingenting til felles med han, og har etter at jeg ble voksen fått vite hvordan han behandlet min mamma – nå følger jeg bare avsky ovenfor han. Har stesøsken som han også har behandlet på samme måte, og som heller ikke ønsker kontakt med han. Har rettet en del hat mot han i løpet av min oppvekst, men nå er jeg FRI! Håper han nå innser hva han har forsaket tidligere i livet for sorry, nå er det for seint. Man eier ikke sine barn, de er bare til låns, og han har bestandig oversittet “lånefristen”. Nå konsentrerer jeg min energi på min mann og mine 3 vidundelige barn.
Jeg orket ikke lese alle kommentarene, så om noen fant denne linken før meg beklager jeg at du får dobbelt opp, men her er i hvertfall Frøken Fryd linken du ba om, hun som snakket om broren som plutselig dukket opp:
Det var sterkt å lese om dine følelser for faren din. Jeg håper hatet kan slippe taket snart, for det er virkelig slitsomt og vondt å bære på så sterke følelser. Selvom du sikkert har hørt det før, så er det verdt å nevne at tilgivelse gjør mest for den som tilgir, og minst for den som blir tilgitt – den tilgitte må uansett leve med sine handlinger..
Jeg leser alle disse innleggene og ser, hvor mange sterke følelser som er involvert i dette. Jeg er ikke overrasket, men det gjør meg trist.
Jeg er nemlig fars “nye” kone i en slik familie. Da jeg ble sammen med min mann var han nyseparert, og jeg var med på å få et samvær med hans to jenter i gang hos oss. Så jeg ble glad i hans unger og jeg gjorde en del ut av, at de skulle føle seg hjemme hos oss. Da det ble tid for skilsmisse ble den bitter og ond. Det ble en lang konflikt som varte og gikk gjenom rettssystemet i flere år. Årsaken til konflikten var ekskonas urimelige krav om penger. Da alt var gjort opp, hadde hun et pengekrav fra barnas far, og en psykisk utslitt far, som for lengst hadde oppgitt å ha kontakt med barna. Han orket ikke å leve i konstant konflikt med ekskona, og han så for seg, at dette ville bli tilfellet, hvis han skulle ha kontakt med barna. Jeg vet at han ikke er særlig stolt av det, men han er i det minste ærlig nok til å si, at han ikke orker. Han kunne ha sagt, at det ikke er bra for barna, hvis foreldrene må være i konstant konflikt. Han gør ikke det, men etter min mening er dette også sandt. I dag, 32 år etter bruddet, nekter han ennå å prate om eksen, han blir rasende, når han tenker på henne, så derfor gjør han ikke det. Jeg har savnet disse barna, selv om de ikke er mine, og selv om jeg også har fått egne barn. Jeg har gjenom årene av og til sendt dem en hilsen for at de skal vite, at de ikke er helt glemt. Jeg har ad omveier hørt, at de har satt pris på dette, men jeg har ikke fått svar, og jeg har sluttet å sende hilsner, fordi jeg jo for alt i verden ikke vil sjenere dem med det. Mine egne to jenter har alltid visst, at de hadde to søstre, fordi jeg har fortalt det. Etter min mening ville det vært feil å la dem vokse opp uten å vite det, og i dag har en av dem tatt kontakt med sin halvsøster som bor i samme by som henne, og de har møttes noen ganger. Jeg spør ikke til dette, da jeg ikke synes jeg har krav på å vite noe.
Da bruddet skjedde, spurte ingen om min mening, jeg tror at mannen min visste, at jeg aldri ville ha godtatt å ikke se barna fremover. Men han visste ting, jeg ikke visste om, han drev ikke å svartmalte eksen sin den første tid, vi var sammen, men som ting utviklet seg må jeg gi ham rett. Hvis vi hadde fortsatt å ha kontakt med barna, ville vi ha vært i konstant konflikt med moren deres, for hele hennes liv har vært preget av konflikter med arbeidskammerater, naboer, familie og ektefeller. Og hun har konstant flyttet bolig og arbeidsplass. Det er en fattig trøst, men i det minste har barna kunnet ta morens parti fullt og helt og har ikke blitt slitt mellom to parter.
Jeg vet ikke, hvordan de to tenker om deres far, om de hater ham like mye som du zuulroy hater din far. Det er mulig det, og det er jo veldig trist å tenke på. Men for all del, de skylder ham ingenting, heller ikke tilgivelse.
141: Det er vansklig å savne noen man verken kjenner eller har møtt. la meg si det sånn at jeg savner ideen om en far.
Tror du misforstår litt her. Det var ikke slik at han ringte for å ta kontakt med meg, og så ville jeg ikke. Han ringte meg for å skjelle meg ut, fordi han trodde jeg pressa tantene mine til å mase på han. Og så sa han at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Før jeg sa så mye som et ord til han. Det som skjedde var at jeg noen år før det, når jeg var 15/16 fikk spørsmål fra tantene mine om jeg ville snakke med han. Og så gikk det noen år uten at noe skjedde og jeg hadde gitt opp.
Spriker? Vet ikke helt om jeg er uklar eller du misforstår noe, eller begge. Jeg sa noen år før han ringte, ikke noen år før han forlot meg.
Så for å ta det fort. Foreldra mine skilte seg når jeg var to og et halvt. Faren min hadde ingen kontakt i denne perioden. Men jeg hadde kontakt med søskenbarn /tanter/onkler. 12-13 år senere spurte dene ene tanta mi, søstra hans, om jeg ville ha kontak. Og så hadde hun tydligvis snakka med han om dette i etterkant, uten at det førte fram. Og så kommer altså denne telefonen noen år senere, der jeg blir skjelt ut. Uten at jeg provoserte han. Han ringte ikke for å ta kontakt, men for å skjelle meg ut fordi søstrene hans hadde masa på han. Og gjordet det klinkende klart at han ikke ønsket kontakt med meg.
Og nei, jeg vil ikke ha kontakt med han lenger.
like gode? Fordi han ikke vil ha noe med meg å gjøre, og fordi jeg slutta å ønske det for lenge siden.
av en eller annen grunn provoserer det jeg skriver deg, uten at jeg vet hvorfor. Og det er ikke dikting, det er slik jeg har opplevd det. Vist du tror det er dikt må du gjerne ta kontakt, så kan du få navn på de involverte om du vil sjekke fakta
Du må ikke la hatet stå i veien for din virkelig lykke. Ikke la det spise deg opp en bit av gangen, for da ender du opp ensom og ulykkelig. Kanskje som din far.
Har du noen gang vurdert å sende denne teksten til han? Gjøre et oppgjør med deg selv og avslutte et kapittel med han.
Min far dro også. Først fra sitt første ekteskap, der han etterlot en datter. Som i din familie ble slektningene instruert til å holde henne skjult for familie nr 2, dvs meg. Farmor kunne ikke lenger ha bilde av sitt barnebarn på veggen, jeg kunne jo komme til å spørre hvem det var… Så dro han fra min mor og meg.
Jeg fikk høre om min søster og tok kontakt. Vi ble kjent og har i dag et godt forhold. Ingen av oss har kontakt med vår far.
Min far har nå tilsammen tre barnebarn, han har ikke truffet noen av dem. Tenk hva han går glipp av! Men min sønn har i alle fall en trivelig tante!
Du skriver mye om hat. Vet du hva, hverken din eller min far er verdt det! Å hate noen er å bruke energi på dem! Ingen av dem fortjener å ha en sånn plass i livene våre.
Du som skal gite deg snart og går med planer om egen familie må rette fokuset den veien istedet. Enten du liker det eller ikke hadde du ikke vært der du er idag uten han. At du skal klare å bytte ut hatet med takknemlighet er kanskje for mye forlangt, men aksepter at hans gener var nødvendige for at du ble deg, din forlovede er i alle fall glad for at du ble akkurat sånn!
Jeg giftet meg for et år siden, uten min far tilstede. Han var oftere enn vanlig i mine tanker i forkant av bryllupet, men på den store dagen ofret jeg ham ikke en tanke.
Hadde mer enn nok med å nyte dagen og kjærligheten.
143: Sikkert ikke psykopat, han var ung. Lett å bli fanga av sine handlinger. Og det blir ikke noe letter med åra. Uten at jeg syns det unnskylder han. Uansett så vet jeg ikke, jeg kjenner han ikke så det er vansklig å si noe om han. Takk for lykkeønsket.
144: trist å se at det finnes så mange sånne mennesker
145: Flott at det går så bra med deg
146: Den dukka opp før, men takk likevel. det går bra, dette brevet er på en måte min avskjed med han.
147: trist når det blir sånn. Lett å bli fanget av sine handlinger og stolthet
149: Å skrive det her holder i grunn for meg. Føler i grunn at det var en avslutting på denne epoken av livet mitt. Føler ikke noe behov for å si det til han. Tror ikke det ville komt noe godt ut av det
Det er synd når uenigheter mellom foreldre går ut over barna. Plutselig blir barna brukt for å ta igjen på motparten. Det er direkte forkastelig, men verden er overraskende full av rasshøl.
Som kommentar vil jeg anbefale vedkommende som skrev dette å ta kontakt med faren og bli bedre kjent før man begynner å hate. Man vet jo ikke hva som skjedde, hvorfor det skjedde. I tillegg blir man allerede som barn innprentet med den ene siden av saken, og selv om man blir kritisk med årene så er det vanskelig for et lite barn å ikke ta alt man hører for god fisk.
Bli kjent med jævelen, kan hende han er en som virkelig fortjener ditt hat. Uansett er det viktig å forsøke å forstå hvorfor han gjorde som han gjorde.
Flott innlegg – og sikkert mye god psykoterapi i alle disse lange kommentarene du har fått etterpå.
Selv er jeg skilsmissebarn, men av den heldige sorten. Mine foreldre hadde veldig god kontakt frem til min far dessverre døde for snart to år siden. Også jeg og min bror har alltid hatt god kontakt med begge. Kan ikke i det hele tatt sammenlignes med din situasjon, men jeg tar det kort med fordi det er en tendens til å glemme alle de “lykkelige” skilsmissene som skjer. Ikke sjelden er en skilsmisse det beste som kan hende et barn – men å miste en forelder, på den ene eller andre måten, er selvsagt noe helt annet.
Jeg ser det “mases” mye om tilgivelse her. Jeg tror tilgivelse er oppskrytt, og gjerne først og fremst et gode for den som blir tilgitt. Gi faen i det. Men hva med å trene så godt du bare evner på likegyldighet?
Hatet du bærer er en slags mental forkrøpling, noe du virker å være klar over selv. Bitterheten kan påvirke forholdet ditt til de nære og kjære rundt deg. Det har ikke far din fortjent. Han har faktisk ikke fortjent et sekund av din hverdag.
Jeg skjønne at det ikke er lett. Men prøv å fortrenge litt; med dagens fokus på føleri er jo det politisk ukorrekt. Alt skal snakkes om, grubles over og aksepteres, slik at man kommer i balanse med sitt indre selv. Høres bra ut, men det kan være bullshit like fullt. Eller bare å legge liste i rivehøyde, for ikke alt kan eller skal aksepteres.
Hva med å nøye seg med å gi drittsekken akkurat så mye oppmerksomhet som han fortjener? Nada. Zip. Zero.
Noen har gode fedre. Noen har dårlige. Noen har gode som døde og er borte, slik som jeg. Noen har aldri hatt en far. Slik er det bare.
Hei, og takk for et ærlig innlegg. Jeg har heldigvis ikke opplevd det samme som deg, og om jeg har vært glad i foreldrene mine før, så blir jeg det ikke mindre nå. Aldri i livet om jeg vil svikte hvis jeg får en unge. Faktisk er jeg mer redd for å få unge med ei jente som saboterer samværet enn det å faktisk bli far. Unger har krav på to foreldre, som tar seg av dem, og er der når de trenger det.
Jeg vet det er lett å gi råd når man selv ikke er i samme situasjon. Men for din egen skyld; prøv å tilgi. Om ikke annet så tenk at han er en stakkars idiot som ikke ville ha kontakt. Å tilgi betyr ikke at en skal glemme, for det er ikke mulig. Men ved å tilgi viser du at du er et bedre menneske enn ham, og det er en grunn til å være stolt av seg selv. Det er ikke lett, og du må ta den tiden du trenger, men prøv i alle fall. At fyren må være en drittsekk av ekstreme dimensjoner er noe helt annet…
Uansett så ønsker jeg deg lykke til videre, med bryllup og eventuelle barn som måtte komme. Du blir nok en god far.
Tenk at han kanskje gjorde deg en tjenneste ved å ikke være en del av livet ditt. Noen mennesker er bare ikke gode av natur og tro meg – det er bedre å være uten en av foreldrene en med en som er der fysisk men gjør livet ditt til helvete. Nå dukker minnene om ham bare av og til. Om du så ham hver deg ville det være plage hver dag. Det ville du ikke ørke. Vi er ikke våre foreldre – så ikke var redd… Selv har jeg vært gjennom liknende process og lagt det bak meg – håper du gjør det nå. lykke til.
P.S. Du får en annet syn på saken når du får egne barn Det blir lettere å komme seg over og akseptere. Gratis med bryllup
Likegyldighet er sterkere enn hat, men det river deg ikke opp innvendig. Han er ikke verdt å hate, men han trenger ikke å bety noe for deg. Du er redd for at din sønn arver det du fikk av han. Du har ikke fått noe av din far. Du har skapt ditt eget liv. Skap et godt liv for din sønn. Gi din sønn hva du aldri fikk. Vær verdens beste pappa for din sønn og de som kommer, for det tror jeg at du er.
Vil begynne med at det er mange som kan be deg tilgi. Det jeg vil understreke er at ingen, absolutt ingen andre enn de som har opplevd det du har gjort, kan engang prøve å forstå hva dette betyr for et individ.
Innlegget ditt kunne jeg selv ha skrevet, dog kanskje ikke så bra.
Er i nesten samme situasjon selv, bare at jeg har stått uten kjennskap hverken til min egen far eller noen i hans familie i alle mine hittil 40 leveår. Tror faktisk ikke at hans familie engang vet at jeg eksisterer.
Men de følelsene som oppstår blir de samme som de du beskriver.
Vil derfor ikke råde deg til noe. Råd vil uansett bare være ubrukelige.
Det jeg derimot vil si er at jeg ser med stor forståelse på hvordan dette har slitt i deg.
Jeg kjenner daglig de samme følelsene som til stadighet dukker opp i en ellers fin hverdag.
Jeg har nylig “funnet” min far, og avventer det å ta kontakt for DNA-test. Grunnen til avventingen er nettopp at jeg selv er redd mine egne følelser. Hatet du beskriver er like stort, om enn ikke enda større en ditt.
Har derfor valgt å avvente, og prøve å få kontroll over en del av disse følelsene, før jeg gir min far ultimatumet om å ta en DNA-test frivillig, eller ta testen tvungen i en gjennopptagelse av min farskapssak ifra 1969.
Hva jeg oppnår med dette vet jeg faktisk ikke.
Det vil bare tiden vise.
Uansett virker du på meg som en som har god kontroll over deg selv. Det som er viktig for “oss” er å ikke ta med oss disse negative, frustrerte følelsene ut og i samhold med våre omgivelser.
Uansett vil jeg få gratulere deg med ditt forestående bryllup.
Vil ønske deg og din utkårede en fin fremtid sammen. Ta godt vare på hverandre!
Så du har ikke hatt en far? Vel, det er ikke alle forunt å ha en far. Jeg har klart meg bra uten en far, og sånn som min far var/er så tror jeg nok at det var best slik. Ikke alle mennesker som passer å være foreldre. Narkomane, kanskje? Alkoholikere? Kanskje det er bedre at de faktisk bare forlater barnet sitt, istedet for å bringe barnet ned på dems nivå.
Nei, idag er jeg glad jeg ikke er nær faren min. Har aldri hata han for å dra, jeg har alltid visst hvorfor og hatt forståelse for det.
157: Synd at det blir sånn. Ingen burde nektes sånt.
158: som jeg skrev før så baserer informasjonen min seg fra søstrene hans. Som alltid har holdt kontakten med meg. Ikke fra moren min.
159: Mye god terapi her. Og mye bak meg. Og framtiden ser fin ut.
160: Jeg føler jeg har lagt han bak meg, og dette innlegget var på en måte siste etappen,.
161: Har tenkt noen tanker om hevn for mange mange år siden. Men slått fra meg alt sånt.
162: Kjenner folk som voks opp med fedre jeg ikke misunner dem. Så det har du helt rett i.
163: jeg må først få en, men takk for godt råd.
164: takk for lykkeønskingen, og lykke til med ditt eventuelle møte. Sikkert ikke dumt å vente litt og la ting synke inn nei. Lett å gjøre dumme ting når følelser blusser opp.
165: Klokt syn på det. Det er slik jeg prøver å se det også
166: hehe. og jeg har også klart meg bra, i alle fall siste ti tolv åra. Dette var ikke for å klage og syte heller. Og jeg vet at mange har det tusen ganger verre enn meg. Men det betyr ikke at jeg ikke syns det var trist å ikke ha en far når jeg var ung
Her var det uhyggelig mye syting, dere! Slutt å surve nå, get on with it! Det ser nesten ut som dere får et kick av å syte hverandre opp… “Far min liker meg ikke….” Big deal…
Du sier du hater din far. Må bare tilføye at hat egentlig er forkrøplet kjærlighet. Det fins en værre følelse, og det er likgyldighet.
Håper bare at du engang blir kvitt hatet, for det tærer deg opp innvendig. Og husk at alle de forhatte tankene ødelegger mest deg selv og de nære rundt deg, for din far kan ikke lese tankene dine, og du forteller han dem heller ikke så ofte som du lar det repetere i hodet ditt…..
Så jeg håper at du kan tilgi, for din egen del, men glemme kan du vel aldri, til det har han gjort deg for mye vondt…..
Lille My: Eg kan forstå at du er redd for i tilfelle det som dattera di hørte/såg var feil. Men ka om det ikkje er feil??.. Om dåke finner ut (seinare) at det faktisk var sant, at denne fyren misbruker dattera si, så MÅ du sei ifrå. Ikkje bry deg om eventuelt rykteflom, om det er det du er redd for. Vi snakker om eit barn her. Eit barn som bør reddes ut ifrå hans grep. (visst dette virkeleg er faktum). Om eg hadde overhørt detta, så hadde eg gått strake veien te politiet eller til barnevernet.
Kamilla og Zuu: Du som forteller om korleis du gruer deg te 17 mai. Om du veit at tanta di ska te far din, og du veit med deg sjølv at du ikkje orker å vera i samme rom som han.. forandre planene dine. Vær heller sammen med gode venninner eller folk som du faktisk liker og vera med. Om tanta di spørr koffer du har endra planene, vær ærlig og sei at du rett og slett ikkje orker å vera i samme rom som far din.. Det er så… mykje eg kunne sagt til deg..
Min situasjon er lignande både Kamilla og Zuu’s historie. Historien min ligner på mange av dei historiane som er fortalt.
hatet for far min er der enno, men eg lar fortid vera fortid, og ser framover. har 10% kontakt med far min i løpet av året, 9% er det han som tar kontakt og 1 % er meg.
__________________________ ____________
1.At fedre i dag, skriker på at dei vil ha meir samvær med barna sine, syns eg er bra.
2. at samme fedre svartmaler barnas mor, og kaller dei for ting og tang fordi dei blei “lurt” til å bli fedre, syns eg er idiotisk. det tar 2 stykk for å lage ein unge. det er noko som heite prevansjonsmiddler, men faktum i dag er at sjølv om man bruker prevansjonsmiddler, så er det fullt mulig for at man likevel blir gravid.
3. at enkelte fedre bruker: “bruk og kast” metoder, og nekter og ta ansvar for deiras uansvarlighet ( f.eks flest mulig one night stands osv), (dette gjelder enkelte kvinner også, og nekter og ta konsevensene av det, syns eg er dårleg gjort. (punkt 3 har likheter med punkt 2, men er forskjellig uansett).
4. barn! Unger velger ikkje kem deiras foreldre blir. Er forholdet mellom mor og far dårleg, så vit at barnet absorberer alt dei høyre i ung alder. dei blir redd når dei høyre skjellsord, dei blir redd når fysisk vold skjer… Men Barna er glad i foreldra sine. Inntil dei når tenåra og skal absorbere alt dei gjennomgjekk i barndommen..
__________________________ ____
Tenåringstida var den verste tida for meg.
frå og med 6-7 aldereren var vi sendebud for foreldra (skillte foreldre), fra og med 13 års alderen, var pappa’s nye familie viktigast.
18 år til 21 årstida total ingorering frå han.
22 årstida ekteskapet hans slår sprekker så han søker trøst i barn han totalt ignorerte i mange år. (oss)
23 årstida Skilsmissen hans er eit faktum, han brukte sommeren til å svartmale sin ekskone, eit halvt år går der kontakten er god (altfor god, da blei faktisk for mykje…)
er 23 år no. halvvegs til 24.
Han har funne seg ei ny dame, så vi er off course bortglømt igjen…
“vil berre påpeike at då han hadde kontakt med oss, var det for det meste min bror. han hadde kontakt med oss andre, men ikkje så mykje som min bror.”
Min oppfatning av hans oppførsel… etter dei åra i barndommen, etter at eg var ferdig med bearbeidinga i tenåra, er eg no blitt følelsesløs, når da gjeld familien. For min del kan min far gjer nett da han vil. eg stoppa opp med å bry meg då eg var rundt 20 årsalderen. ka han gjer er hans sak, men å komme tilbake når da e slutt med den dama han har no, kan han få lov te. Eg komme te å gjer som eg gjorde sist gong. gje blanke f****
174: Min mor og jeg har et godt forhold. men vet ikke om jeg helt skjønner hva du mener. At jeg slet med mindreverdighetskompleks pga at han aldri ville ha noe med meg å gjøre reflektere ikke på henne.
Hun gjorde sitt, men at hun elsker meg tar ikke vekk at han ikke bryr seg vist du skjønner. At jeg av og til følte meg ensom som følge av det betyr ikke at jeg ikke respektere og setter pris på henne.
175: jeg er snart fri uansett, for jeg tok farvel med denne bloggen.
176:
Teknisk sett har jeg vel aldri fortalt han det. Men som jeg har sagt noen ganger. Dette er en metaforisk avskjed med han, før jeg går inn i en ny fase av livet
Det å gå å bære på de følelsene det her er snakk om er ingen god ting, og ender veldig fort i det vi kaller hat.
Folk sier man skal tilgi, men det tror jeg ikke er mulig på den måten vi tenker på tilgivelse, for det er en såpass dominerende del av livet, at det ville bli feil å tilgi…
Det man må gjøre er rett og slett å prøve å ignorere historien sin, og dermed legge de vonde følelsene i en “tankemessig” comfortsone i bakhodet, og ikke trekke det frem bevisst.
For hvis man dyrker hatet, og tenker over det at man faktisk hater noe/noen, så tapper det en veldig mye for krefter.
Det låter litt sykt, men jeg har faktisk selv opplevd at det går greiere å komme igjennom traumer og minner på den måte ved å “ignorere” dem, og for all del unngå å gruble over tingenes tilstand..
Lett er det ikke, og det er ikke sikkert det funker for alle, men noen klarer det…
Uansett, lykke til med å frigjøre deg fra minnet og det eventuelle savnet som ligger i bånn.
lykke til videre! blir kjempe rørt av å lese bloggen og alle kommentarene her! jeg har aldri møtt min egentlige morfar, veit hvor han bor og jobber men tenker ikke så mye på han. tror det er verre for mamma. må være tøft for henne. for ca et år siden sendte døtrene hans mail til mamma. de tre bestemte seg for å møtes og nå sender de ofte mail til hverandre. litt rart å tenke på. barnebarnet hans er på min alder å spiller fotball, som meg. har vært på samme cup som henne faktisk. møtte henne aldri, så henne aldri….
WAw.. Det her var den meste rørende innleget jeg har lest noengang. jeg føler med deg, det er triste greier.
Jeg har ikke hatt fars figur selv, for jeg har aldri vist hvordan det føles å ha en far. jeg husker han ikke, han døde når jeg var 6år.
Tror saken ville vært litt vanskeligere om han forlot meg.. det jeg vil si til deg er, faren din lever du kan ikke ignonere det.. om han er dårlig far så bør du prøve å være omvendt.. bruk denne sjansen du har til å få ut alt det her du har inne i deg å si det til han, også går du videre med livet. en dag vil kanskje være forseint
Tro meg, du kommer til å angre senere når faren din dør, og du blir sittende igjen med alle de spørsmålene og hatet du kunne fått ut så han hørte.
Få det her ut av systemet ditt.. Prat med han. hva er det verste som kan skje, du er voksen man som har baller nok til å kunne ta imot nesten alt, han kan ikke gjøre ting verre enn det her.
jeg forstår at du ikke vil ha noe med han å gjøre, men han er der forsett og han vil eksistere i tankene dine for alltid.. men du kan forandre på åssen tanker du vil ha om han, ved å snakke med han.
Men hva vet jeg,
jeg skulle ønske jeg kunne få en siste sjanse til å si noe til faren min, se ansiktet han igjen. men ikke alle fedre er noe å samle på..men de vil alltid forbli en del av oss..
184: jeg må bare si at jeg har faktisk ærlig ikke lyst lenger. jeg har på en måte lagt han bak meg, og vil heller leve mitt liv med fokus på min kommende kone, søsken og mor, og eventuelle barn jeg får
Vi har 80 år på denne planeten – hvis vi er heldige/uheldige. Å la fortiden dominere fremtiden er et valg. Det er også et valg hvor mye tid en velger å bruke på å synes synd på seg selv. Ok; du har en far som ikke brydde seg, men du er voksen nå. Produksjon av et barn er kun en biologisk affære. En far er ikke en far selv om han donerer noen celler. Det samme gjelder selvsagt for mødre. Uansett hvem våre foreldre er og hva de gjorde eller ikke gjorde – hovedsaken forblir uforandret: Vi har fått en sjanse, et bittelite vindu. En sjanse til å leve et liv. Ingen generalprøve. Det er dette eller ingenting. La fortid være fortid. Hat avler bare hat. Kast ikke bort mere tid.
186: Gode poeng, men som jeg har nevnt noen ganger nå. det er ikke sånn at jeg sitter og brenner opp av hat og lever i fortiden. Det var en emosjonell reaksjon der og da på et innlegg jeg leste, og det faktum at jeg gifter meg neste mnd. Jeg har et godt liv, dyrker mine hobbyer, min jobb og min tilkommende. Så fortiden får klare seg selv.
Har lest en del av innleggene her nå og syns det er helt utrolig hva folk forteller av egen bitterhet og hat her. Skadefryd over å kunne avvise noen som avviste en selv bare nærer vonde følelser enda mer. Det er mye et menneske kan gjøre galt her i verden og ingen av oss er ufeilbare. Kjenner vi historien til alle de som har gjort urett mot oss noen gang? Kanskje mobberen har en voldelig far og utrygg familiesituasjon, kanskje faren som ikke ønsker kontakt med sitt barn er redd for hva det vil innebære å være far til et barn som ikke var planlagt/utenfor ekteskap og tar et valg han i eldre alder begynner å angre på? Skal vi da nære hatet og kulden enda mer og avvise kaldt og brutalt for å hevne oss? Forstår at mange føler seg veldig dårlig behandlet her, uten tvil med god grunn. Men om vi klarer å bruke motgangen vår til å lære å tilgi og ikke minst bli et sterkere menneske i positiv forstand, så er det gjennom motgang man vokser mest.
Håper du kan få fred med faren din Zuulroy, selv om du aldri får noe mer kontakt med han. Fokuser på det gode i livet ditt og tenk på hva du har fått til uten han. Det å lære å takle avvisning fra en som burde gitt deg betingelsesløs kjærlighet kan være en veldig sterk livserfaring… Ønsker deg alt godt!
Jeg er selv 24 år gammel,og opplevde nesten det samme da jeg var 15 år og foreldrene mine skilte seg. Jeg fikk først da oppi alt dette helvetet vite at jeg også hadde en halvbror i en annen storby her i landet.. Jeg hadde blitt holdt utenfor denne viten siden han ble født..traff han første gang da han var 10 år gammel. Etter mye forskjellig i etterkant som jeg ikke orker å skrive her, så er jeg og halvbror gode venner den dag i dag. Og det er jo bra da Men det er MYE jeg skulle ønske var annerledes..
Til deg som har skrevet hele denne “bloggen”, jeg kjente det godt i hele meg her jeg leste det mens jeg er på jobb.. lykke til videre i livet, du fortjener bare det beste!
ønsker deg og alle her en fortsatt god helg videre
Hat din far, for han har gjort deg urett, en urett ingen far skal gjøre sine barn,
men det er ikke arvelig, gift deg som den mannen du er, ikke som den mannen du er redd din far skal ha gjort deg til. du vil aldri bli som ham. men mest av alt, så elsk den du skal gifte deg med, har du barn/eller vil få barn, så elsk dem også.
jeg har 3 barn, og for dem ville jeg ha brutt meg inn i helvete( om man tror på helvete, jeg gjør ikke)
#111 Hvis du refererte til meg så er svaret at jeg faktisk ikke liker noen av dem. Men far stod aldri opp for meg og søsteren min. Han fant det humoristisk at vi gråt. Mor er et kapittel for seg selv, men cluet her er at det handler om en mann som føler noe negativ ovenfor sin far som han trenger å fordøye, derfor skrev jeg inn. Hvis noen skriver at de hater moren sin, well sign me up! Uansett så lærer vi fleste av våre foreldres feil. Selvom de født oss trenger vi ikke å være glad i de. Som alle andre må de gjøre seg fortjent til kjærlighet og omsorg.
Nytter ikke å være en dri…sek.. og tro at nei da men det går bra, jeg har jo barna mine.
Uansett så for mange av oss så er det far som klarer å skuffe oss mest fordi som barn er vi kanskje en brøkdel mer glad i pappa enn mamma. Det som sagt ikke alle sammen som har det slik, men det er noen, ikl meg.
Men nå kunne jeg ikke brydd meg mer. Mor og far lever sitt liv og jeg lever mitt. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Det gjør sikkert ikke de heller.
Jeg har tilgitt dem og de meg. Life goes on for min del.
Det hjelper å se at det eksisterer en årsak til at ting/mennesker er som de er. Jeg tror ikke på den enkle løsningen at noen VELGER å være dårlige mennesker. Vi er alle et produkt av arv og miljø/fortid. Jeg synes faktisk synd på din far som har kommet så skjevt ut i livet, og som følge av sin inkompetanse/umodenhet/psykopati/psykiske problemer(som feighet feks) eller noe annet(you name it:) har mistet en flott sønn. Forståelse handler ikke om å godta eller applaudere, men om å se. Å forstå gjør deg sterk, det gir deg en følelse av oversikt og det gir deg ro i sjelen. Lykke til med bryllupet!
193: Jeg har faktisk hatt en dame som var utro mot meg, så det er ikke noe hemmlighet for meg. Men hva var poenget ditt med denne kommentaren din? bortsett fra det åpenbare, at du sitter og kjeder deg og slenger dritt til andre på internett. Om moren min er/var en hore har ikke noe som helst med problemstillingen her. Ei heller har du noe som helst grunnlag å basere den konklusjonen på. og hvordan er min mors moral mitt problem i tilfelle?
Det er så gøy å slenge ut av seg sånne provokasjoner er det ikke? Desverre for deg så driter jeg i det. Faktisk må jeg godkjenne slike kommentarer, så til tross for din åpenbare intensjon faller det på stengrunn siden jeg velger å godkjenne den likevel. ha en flott helg, og få deg litt sol.
188. Glemte vist deg. Jeg er i fred med meg selv etterhvert, det holder. om han noensinne skulle ta kontakt skal jeg heller høre hva han har å si, men jeg ser ikke for meg at det skjer liksom
Hei igjen. etter at jeg skrev ned litt ting i går, så regnet jeg ikke med at noen kom til å kommentere det jeg sitter inne med. Ble veldig glad nå når jeg faktisk opplever at noen faktisk veldig sterkt mener at jeg må si i fra.. DET gjorde jeg i dag, og hvorfor jeg har unlatt å melde fra er kun pga min egen feighet av redsel for å havne i problemer selv.. Dessverre har jeg opplevd at min egen datter har blitt utsatt for overgrep, og pga min egen erfaring vet meget godt hvor lite troverdighet barna har i slike tilfeller. I vårt tilfelle ble min datter aldri mistrodd for det hun fortalte, men hun ble tatt fra meg en periode forde de ville hindre meg å anmelde det til politiet, pga det var selve barnevernet og skolen som oppdaget det som skjedde.. Selvfølgelig ble jeg totalt handlingslammet og hysterisk da jeg fikk informasjonen om hva de hadde mistenkt i lengre tid, men ikke fortalt meg om det.. Det jeg gjorde i denne perioden, var å sende henne på besøk til han, mens barnevernet ikke sa et ord om sine mistanker. Jeg vet dessverre hvordan dette fungerer, og når man melder slikt til Bvernet, er det ingenting de får gjort.. Hvorfor? Forde de dukker opp etter avtale, snakker og spør spørsmål, men denne jenta kommer aldri til å fortelle.. Det er det pappaen vet så godt.. Forde barna våre er så lojale, og har i tillegg fått trusler om at mamma skal dø, eller andre trusler som barnet blir ansvarlig for skjer dersom de forteller.. Derfor vet jeg at utfallet av min angiving kan bli veldig katastrofal for barnet.. Har gitt en anonym melding i dag, men tror ikke det i det hele tatt kommer til å sjekkes opp. Hjertet mitt knuses av det, men dette er noe som INGEN vil grave i.. Jeg er ikke kaldhjertet, ingen må for guds skyld ikke tro det, men jeg er redd forde jeg vet jeg ikke kan hjelpe henne slik jeg skulle ønske.. Jenta ser jeg av og til, og jeg kjenner at alt føles så uendelig vondt forde jeg vet..Hun vet at jeg vet, forde min datter overhørte det, men reaksjonen av det var jo som ventet. Hun klarer ikke se på meg lenger, forde hun vet at jeg vet..Livredd for at jeg skal sladre.. jeg vet ikke mer å gjøre nå, men jeg vet at meldingen min enten kommer til å redde henne, eller hun vil få det uendelig mye verre.. Jeg skjønner at folk reagerer når jeg sier at jeg ikke har meldt fra før, men jeg tror ikke noen skjønner hvor dypt denne skammen går, og hvor dypt dette blir begravd ned og kamuflert av det offentlige forde det er for mye usikkerhet og redsel for at man kan ta feil. Når det er minimum 2 barn i hver skoleklasse som daglig opplever overgrep, så skjønner jeg ikke hvorfor vi ikke kan ta dette opp og rope høyt, men det er mange som har prøvd før, men debatten dør fortere en en sak som ikke har betydning.. Så til alle sammen som dømmer meg, det hjalp litt å få denne reaksjonen fra andre(som jeg vet godt selv), men som sagt betyr ikke det at historien ender godt, og det ansvaret må også jeg sitte med etterpå, uansett utfall.. LILLEMY
Så sinnsykt bra! sitter i den samme situasjonen selv, har en far som stakk når jeg var 2, alt jeg ønsket meg i verden fra da var å ha en å se opp til! hehe, hver gang det kom en mann som lignet faren min det litte grann sprang jeg og holdt meg fast i foten hans og spurte “pappa?”.. I dag 19 år etter har jeg skjønt at å trakte etter ham som forbilde var galt! En egoist som kun ønsker å stille sine egne behov og følelser? Et forbilde? hæ? Neppe! Nå har raseriet og hatet reist seg? mørke hverdager passerer. bare se hvor agressivt jeg kjører: som om jeg ønsker å dø.. Ønsker jeg å dø? vet ikke, lurer på om jeg verdig til å leve? men nå er det sånn i livet at får å ha ett noenlunde normalt liv må man stenge ting som sårer en ute, er vel nummen følelsesmessig, har aldri klart å stole på mennesker etter dette..
Det er sant du:-) Man kan bare ikke gi opp, og ikke ha håp.. men hva når det skjer? Hva skal man gjøre da? Har aldri skrevet på noen slike innlegg før, ei heller hatt kapasitet til å lese om andres tragedier og opplevelser. men ditt inlegg var så ekte og beskrevet på en måte som virkelig kjennes ekte ut, og det jeg har opplevd ved det er å for første gang tillate meg å kjenne empati ,og forståelse. Det er tungt å høre på andres historier..Forde jeg har vært nødt å være sterk, ikke snakke om problemer.. Dette har jeg alltid gjort, men ikke forde jeg ville det, men forde det har vært forventet fra alle at det man opplever skal ties ihjel og ikke tales ihjel..Det Zuulroy skriver om sine opplevelser og følelser, er noe av det jeg alltid har ønsket å utrykke, men aldri klart.. Så til denne Zuulroy, tusen takk for at du lager en sti for disse menneskene med din historie,forde du viser vei og viser andre at de ikke er alene.. JEG, som alle vet er sterk og ikke vinkler og heller aldri viser meg svak, jeg takker deg også.. Ikke forde jeg synes så synd på deg, men forde du forteller andre som ikke er like sterk, at dette går å leve med, men at det faktisk er lov å føle både hat, bitterhet og svik… Det er ikke forbudt å føle, men når man må stenge det inne forde andre kan se på det som svakhet, da er det fint å se andres historier og se at man ikke er alene:-) Jeg er ikke flink med ord, men håper at det jeg skriver blir skjønt og forstått, for jeg er nok ikke flink med ord:-) Men jeg føles mye lettere til sinns etter denne opplevelsen:-)
uff, som og lese minegen historie, min “far” stakk da jeg var 2 år, siden har jeg ikke sett han, giftet seg på nytt og fikk nye unger..føler med deg og felte en tåre da jeg leste,det er nok vanskelig og forstå for andre åssen det er..jeg vil også ha denne følesen så lenge jeg lever, og hans død vil nok være en lettelse på min sjel..uff ;(
sitter her og leser historien din med en vond klump i halsen som bare vokser jo mere jeg leser.
Det som gjør meg mest trist er vel at du sitter med denne bitterheten som blir så veldig selvdestruktiv for deg og dine.
Men jeg må bare si at jeg forstår deg godt også.
At du selv ønsker å beholde sinnet ditt mot din far er nok bare den måte du selv velger å bearbeide problemet.
Men du skal også være klar over at det ikke alltid er det beste å ha en far og familie rundt seg.
Selv er jeg vokst opp med en fra millitæret som levde sitt liv deretter.
Disiplin var stikkordet og som gutt skulle man jo tåle alt.
Med en søster som viste og utnytte dette ble ikke barndommen akuratt enkel.
Viste vell fra dag til dag hva som ventet når han kom hjem utfra hva min søster hadde gjort av ugang ,for utspekulert var hun og dertil frydet hun seg når jeg ble dratt ned i kjelleren.
Stadig bank og fornedrelse satte sine spor og syken ble vel deretter også.
Deilig var kun de dager han var borte eller jeg selv stakk av og det ble da også noen etter som årene gikk.
Hatet mot min far og søster fikk vel aldri nok grobunn i meg ettersom undertrykkingen alltid var der og stoppet det men jeg har i ettertid mange ganger måtte slite med det og selv i dag gjør det.
Men tidens tann gjør sitt og om det kanskje ikke leger alle sår så lærer man seg å leve med det for den største skrekken min har vært å overføre dette mot mine barn.
Den gang jeg flyttet sammen med min nåværende kone lå vel dette farlig oppe i dagen for hun hadde et barn fra før.
Jeg må jo si at jeg ble fort glad i henne men vi fikk etterhvert et litt anstrengt forhold oss imellom.
Det var vel mitt indresyn på oppdragelse som var problemet for det hente nok at jeg var for streng selv om det egentlig aldri var noe som helst problemer med henne.
Jeg må nå også si at for det meste hadde vi det bra sammen men det lille har gnagd på sjelen i ettertid.
Men heldigvis..vi kom sammen og løste dette og idag elsker jeg henne som min egen . Og mere nå for jeg ble nettopp morfar:-)
Da jeg selv fikk en sønn ble også den store vendelse for meg .
Inngenting skulle få ødelegge dette og ingen skulle få la meg bli som min far.
Å det hjelper å ta et tak i seg selv også for i dag sitter jeg her å skriver med den deiligste familie som jeg elsker over alt på denne jord.
Så om jeg kan få komme med et lite råd så legg bitterheten og hatet til side å lev ditt liv som du ønsker og gi barn det du ønsker du hadde
for da kan du trygt kalle deg en perfekt far og dine barn vil gi deg den kjærligheten du manglet tilbake.
Og tilslutt vil jeg si til alle at barn er barn om det er ditt,mitt andre sitt eller ingen sitt.
Min biologiske far forlot meg og min mor da jeg var 6 mnd gammel, så jeg husker han ikke. Han hadde meg “på besøk” ca 1 time da jeg var 2 år visstnok, men det gikk jo ikke. Han var fremmed for meg, og jeg gråt vist hele timen.
I barneåra fantaserte jeg om at han var en helt, til tross for alt det negative jeg hørte om han(som ikke var meningen jeg skulle høre).
Da jeg var 17 traff jeg han for første gang på 15 år! Jeg tok kontakt med han, og tro det eller ei, så inviterte han meg hjem til han for å bli bedre kjent som han sa. Vel, egentlig var det vel mer jeg som inviterte meg selv, men slik tenkte jeg ikke da. Jeg var der en langhelg. 3 uker senere ringte min biologiske farmor meg, som jeg faktisk har hatt kontakt med hele mitt liv, og fortalte meg hva han hadde sagt etter det besøket. Og tro meg – det var ikke pent! Jeg gråt masse i tiden etter det, hatet steg år for år, til den dagen jeg fikk egne barn. DA skjønte jeg at han ikke var verdt det. Tapet var hans, ikke mitt! Ikke søren om han skulle få ødelegge mitt gode liv med hat! Sa det aldri til han, men tok ett standpunkt selv.
Min biologiske far døde i fjor, da var jeg 36. Javel, tenkte jeg, og det var det! Han døde uten å vite hva han gikk glipp av. Stakkar’n!
Svaret mitt var ment mer generelt til alle andre som også har gitt sine innspill her i bloggen din. Det innebærer alltid en viss fare når man svarer en person man ikke kjenner, noe som altså er tilfellet her. Etter at jeg leste svaret ditt på kommentaren min, leste jeg noen flere innlegg du har skrevet. Klart det er lov til å ha dager hvor huden er tynnere enn til vanlig. Klart man har lov til å være forbannet til tider. Klart at det er tillatt å være sår, lei seg, og å sørge over en barndom som man så inderlig skulle ønske var annerledes. Bare det ikke er disse øyeblikkene som forblir hovedfargen i livet ens…
200: det tror jeg i grunn det alt har gjort. men takk for det.
201. Er du verdig til å leve? ja. Skal du det? Ja. Ikke la deg sluke. Livet er drittkjipt av og til, men det er faktisk opp til en selv til syvende og sist. Fri deg fra dem som ikke bidrar til at livet blir bedre, og forfølg dine egne ønsker. Bli det du vil, lev som du vil.
202: Syns du ordelegger det bra jeg. Og takk for positiv omtale
203: Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at det faktisk svinner meg og mer hen for min del i alle fall. livet mitt er godt, og jeg er ikke engang statistisk sett halvveis. Så ikke gi opp.
204: Takk for det. Godt at det ordna seg da.
205: Det er jo dobbelt opp med kjipt. Håp, som blir knust. Håper du får et godt liv videre i alle fall.
206: Jeg tror i alle fall selv at det ikke er tilfelle. Det var en gang sånn jeg hadde det, men nå syns jeg dagene er gode. Så godt som alle. Men ikke helt alle selvsagt. Men man må ha smerte i blant for å kjenne glede også
Det er så mange her inne som skriver om å tilgi? Men hvorfor må vi krype til korset for og oppnå dette? Synest det er ett eller annet som ikke stemmer i systemet her. De som skriver om og tilgi vet rett og slett ikke hvordan vi har det.
Perfekt mor? Kanje ikke, ingen er perfekte. Men hun har alltid hvert der for meg, har stottet meg og prøvd å fa tyak i faren min, trøstet meg når jeg har vert på bunnen på grunn av at pappa er den han er.
Jeg traff faren min når jeg var liten etter dette hadde vi et opphold på mang år. JHeg sente et brev til han før konfirmasjonen min, han tok deretter kontakt med meg, men dette var ikke gøy nok for han så vi mistet kontakten ganske fort. Jeg sendte ett invitasjon til konfirmasjonen min til pappa, han dukket ikke opp, hans forklaring var at han ikke hadde åpnet dette for det så ut som noe jobbrelater og han hadde tross alt ferie. Hvordan kan en inbydelse se ut som et invitasjonskort???? I wonder.
Jeg ble rundt 17 år, jeg prøvde å kontakte han igjen. Dette måtte jeg gjøre på mail(han jobbet i utlandet), det ble bare ett par mailer og thats it. Nå er jeg snart 21 år, for et halvt årsiden tokk jog nok en gang kontakt med han, han ville møte meg. Jeg måtte ta fly bo på hotell +++ får å møte han, ikke en krone fikk jeg for dette, jeg er en fattig student og han vasser i penger. etter detyte møte ville han ha godm kontakt med meg ol, etter en uke hørte jeg ikke mer fra han. Jeg har han på min msn, jeg jobber mye natt. Han var på logget på natten, det var en å. Jeg skreiv: hei hei hvordan går det. svaret jeg fikk var at vi måtte snakkest en annengang nåpr jeg var edru. da svarte jeg bare: er på jobb +++ etter alt dette orker jeg rett og slett ikke mere, jeg kommer i begravelsen hans, men han får ingen av mine tårer.
Er nok ikke så enkelt, har stort sett gjort det jeg vil, har oppnått det jeg vil i livet.. Kan ha det så bra en dag, så blir jeg å tenke på dette igjen. Er 21 nå, gift med verdens herligste dame, har god økonomi og fet utdannelse, noe som viser at jeg ikke er som faren min. Men situasjonen har gjort det slik at jeg, selv om jeg har full oversikt ikke klarer å stole på kona, mora mi eller noen andre. Gir en ofte følelse av ensomhet selv om man har det som “plommen i egget” fordi man ikke vet hvor man skal snu seg for å finne forståelse! veldi fin blogg! ga følelsene mine ord!
du hater din far på lik linje som jeg hater min. Jeg tror jeg faktisk ikke hadde stoppa engang for å sjekke om han levde hvis han satt i ett bilvrak i en fjellvegg.
Jeg er 41 år og har opplevd noe lignende som deg. Jeg hatet i mange år. Nå er det snart 8 år siden han døde og jeg tenker mange ganger på hvor glad jeg er for at jeg klarte å tilgi han før han gikk bort. Jeg hadde ikke orket å hate for resten av livet. Jeg har klart å tilgi for min egen skyld og livet er mye lettere etter det. Jeg kan nå til og med se at den oppveksten jeg har hatt har vært med på å skape noen veldig gode egenskaper hos meg selv. Jeg bruker disse i dag ved bla. å hjelpe andre mennesker. Jeg har også 4 barn som jeg har gitt masse kjærlighet og som på sitt vis har nydt godt av de erfaringene jeg har gjort meg. Jeg visste ikke hvor slitsomt og vondt det var for meg å hate så mye før jeg klarte å tilgi! Jeg håper virkeleig at du også klarer det en dag. Lykke til
Tror det rette for deg er å Forsone deg med hendelsen.. prater fra personli erfaring. Er ikke allti lett eller mulig å tilgi, men det å akseptere at det har skjedd, at sånn er det. jeg kan ikke gjøre noe med det for å forandre det.
Jeg er en gutt på 21 år som har opplevd litt for mye helvete i livet mitt(barnehjem,dårlig fosterhjem,alenemor med rus problemer) noe som førte til at min eneste virklige familie, min storebror ikke orket mere. etter å ha forsøkt å skjerme meg fra allt dette opp igjennom årene, så klarte ikke engang en så sterk person som han mere.
Det jeg sitter igjen med er hatet og sinnet mot fosterfamilien jeg og min bror bodde hos i 13 år. 13 år uten at min bror fikk noe form for psykisk hjelp selvom de visste hva vi hadde vært igjennom.
Moren min klarte jeg å tilgi uka før hun døde av kreft, for hun ba om unnskyldning å tok på seg ansvaret for veldi mye av det som hadde skjedd meg og min bror, men fra fosterforeldrene mine så fikk jeg en et klapp på skuldren når jeg kom “hjem” til de å sa at broren min var død. ikke en klem engang.
Denne historien er lang, å batteriet på lappisen min er svakt, men det å akseptere det som har skjedd, det å forsone seg med det som har skjedd vil gi deg (tror jeg) pusterom fra sinnethatet for din far. det å tilgi er det samme som å ta av deg selv og gi til den som har såret deg. noenganger er det ikke mulig.
Uansett hva du sier vil det du gå med på en eller annen måte påvirke dine næreste. Jeg trodde også at jeg kunne klare å fortrenge sinnet og hatet mitt, men det endte med så mye selvdestruktive tanker om hevn som til stadighet vippet lokket av gryta og påvirket min hverdag veldig uten at jeg selv klarte å se det. påvirket spesielt min nye familie som er min svigerfamilie snart håper jeg
208: Det er slitsomt med enveis kommunikasjon på den måten der.
209: takk for det og takk for en fint innlegg
210: Det er trist, men sant.
211. Takk for det. På en rar måte er jeg glad for alt som har skjedd meg, for det har gjort meg til meg. Både det gode og det vonde. Og jeg liker den jeg er, så ja.
Lykke til videre zoolroy og takk for å ha startet og fulgt opp noe som har truffet en gruppe av oss. Skal tro hva du tenkte ville bli responsen da du startet med å fortelle om deg og ditt forhold til din far.
Som en du traff kan jeg fortelle at jeg som motvekt til mine følelser av å ha blitt sveket av “min første far” trøster meg med at jeg slapp unna annen hver helg og ferier med en kjempeegoist. Kanskje det ville preget meg på en annen måte med kontinuerlig svik i hverdagen hver helg og konflikter med mor.
Mange eksempler nedover siden, bl.a. #33.
Selv forsvant “den første faren min” da jeg var 5 år. Senere så jeg at dette ble et mønster. Inn i nye forhold, lage ett nytt kull med unger, og så videre. Konene ble stadig yngre for selv det å bli gammel var vel for ham en krenkelse.
Nå i den andre enden av livet setter jeg blomster på min stefars grav, og tenker at det var han som tok ansvar.
Det dype sinnet, sorgen og foræderiet sitter i fra barnealderen. Det beskriver du jævlig godt at ligger der. Så kan kan andre syntes at vi skal tilgi, og komme oss videre, men vanligvis vet de ikke hva de snakker om. Slik som han på #193 som syntes han må gjemme seg og slenge dritt på nettet.
215:hva jeg tenkte? I alle fall ikke at 36 000 mennesker skulle klikke seg inn og lese det Eller at jeg skulle få noen hundre veldig lange og utfyllende kommentarer. Eller at så mange skulle engasjerer seg. Men det er jo bare koslig, selv om det ble vilt mye å holde styr på mens det sto på som verst.
selv takk for gode kommentarer og lykke til videre.
Ikveld tok jeg å leste igjennom alle innleggene til deg på nytt litt grundigere. Det er nesten ikke til å tro hvor ærlige folk har vært, og hvor like mange av historiene er.
Det ser ut som denne stripen om de svikefulle fedrene dør ut nå.
Som mange tidligere webbere ønsker jeg deg et godt bryllup. Om 6-7 uker begynner ditt liv som gift med en person du har valgt til familie. Det er den sjansen en får i livet til å gjøre noe annerledes. Hils wannabefruen din.
Zuulroy, jeg vil si deg takk for at du har tatt opp et emne, som engasjerer så mye.
Selv om jeg har levd i mer enn 30 år med vissheten om, at mannen min ikke ser barna sine fra første ekteskap, og til tross for at jeg ofte har tenkt på dem og på det som skjedde, så syns jeg, at jeg har nådd til ny forståelse av dette. Jeg tror at det kan være mange forklaringer på hva som ligger bak en slik situasjon. Jeg vet med sikkerhet at mannen min ikke var ansvarsløs. Den eldste av barna hans var adoptert stedbarn, dvs han tok ansvar for et barn som ikke var hans i utgangspunktet, og dette har han betalt for i mange år. Men han har ikke klaget over det. Jeg vet at han tar ansvar.
Men han har noen ganger sagt, at han forstår at en mann kan ta livet av ekskona, og at han egentlig ikke forstår at dette ikke skjer oftere. Han opplever at han kunne ha gjort det, hvis han ikke hadde hatt skikkelig kontroll på seg selv. Så nå tror jeg at jeg forstår hvorfor han fortsatt ikke orker tanken på ekskona og nekter å prate om barna. Det må være tøfft å se i øynene at man er i stand til å drepe noen, og i situasjonen kan det være eneste valg. Han har vært konsekvent, og kanskje det tross alt har vært det beste.
Men vi kan ikke forvente at barna skal ha forståelse for at det ble slik, det ville vel også være vanskelig å forklare for dem. Vi kan nok også leve med det, hvis de hater faren sin – og eventuelt meg som medskyldig.
Det finnes utvilsomt mange forskjellige grunner til at fedre ikke holder kontakt med barna sine, noen kommer og går, andre blir bare borte, så jeg tror ikke på at man kan oppstille ferdige løsninger på hva som BØR gjøres. Her er det sterke følelser involvert, så vi må bare gjøre så godt vi kan. Det er ingen selvfølge at vi skal elske vår far og vår mor, men det er tross alt lettere å vite om vi elsker eller hater, hvis vi kjenner dem det gjelder.
hvorfor lar du fortsat din fars svik ødelegge livet ditt? Ved å vedlikeholde hatet gir du han en ufortjent stor plass i din verden! Er han verd det? Hvem er det som taper her? Din far tok et valg, du må også ta ditt! Glem han!!! Lev godt med din egen familie og tenk at du er heldig som har erfaringer som gjør at du aldri noensinne kommer til å svikte dine egne barn. Lykke til med ekteskapet – og resten av livet uten en pappa som aldri ville være det! Du trenger han ikke:-)
Jeg har selv en far som aldri har vært til stede i mitt liv, men likevel har han vært der – med sin nye kone og hennes to sønner. Meg plasserte han i fosterhjem, da hans nye kjerring ikke ville ha meg som en del av familien. Han har vært som en far for dem, har jeg hørt… Men far for min bror, søster og meg har han aldri vært. Han har gjort halvhjertede forsøk, men det hele har bare blitt patetisk, egentlig.
Noen ganger skulle jeg heller ønske at han ikke hadde vært der i det hele tatt. Da kunne jeg i det minste dannet meg et mer følelsesgodt bilde av ham som far – og ikke en far jeg føler stor bitterhet overfor på grunn av at han har sviktet sin sønn på det groveste ved å sende ham ut på usikker grunn, ukjente farvann, elendighet og mistrivsel.
Bitterheten har likevel sluppet taket i dag, men noe nært far/sønnforhold vil aldri, noensinne kunne oppstå igjen. Til det er for mye blitt ødelagt. Dype sår etterlater stygge arr…
Mitt råd til deg er å jobbe med bitterheten. Den sliter deg bare i stykker. Jeg vet det er vanskelig, men ved hjelp av din kommende kone og fremtidige familie, vil ballasten fra fortiden sakte, men sikkert slippe taket.
Jeg ønsker deg lykke til med din store dag, der du skal smies i hymnens lenker med din tilkomne. Prøv og legg fortiden bak deg, og fokuser heller på det vakre livet har å by på med din fremtidige familie, og fremfor alt – vær en god far for dine barn – noe jeg er sikker på at du kommer til å bli.
Dette er mest sannsynlig den sterkeste blogg jeg noen gang har lest…..bloggstarter er en god bekjendt av meg…..og han har all grunn til å vere opprørt over dette,jeg kan ikke si at jeg fatter det,for jeg har aldri vert utsatt for noe liknende,men jeg forstår hva han mener….
Og Zuul,du skal vite,du har nok vokst mye på dette,og har allerede et mye bedre utgangspunkt enn andre for å bli far….gled deg til den dagen du står der med din førstefødte i armene……da veit du iallefall hav du ikke skal gjøre,og godt er det,har faktisk aldri møtt noen som er så sympatiske som deg på en måte som ikke kan forklares….
Lykke til med bryllupet,jeg gleder meg….
Du har iallefall funnet en jente som gjør deg glad og forstår deg…!
Gleder meg til det er min tur….visst den tid kommer!
Mulberry Factory Shop with all of these advantages, it’s no wonder that cheap mulberry bags are the most popular. Alexa Mulberry also lasting quality, exquisite craft and insisted on the production are made of the best handmade materials. Welcome to our mulberry outlet .
Welcome to buy Mulberry Bayswater Apple Laptop Mulberry Bayswater Big Mulberry Bayswater OverSize moncler jackets all kinds of bags are to pay half ，there are in mulberry bags http://www.mulberrybagsite.co.uk
moncler coats http://www.moncler-coats-jackets.com
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals.
Sentralbord VG: 22 00 00 00
VGB
230 kommentarer In " Far, jeg hater deg "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
mai 9th 2007 at 9:41 pm
vist noen klarer å finne igjen bloggen som inspirerte dette innlegget så link gjerne. Det handlet om en ukjent bror som brått sto på døren, og jeg mener hun som skrev den het frk fryd, eller noe sånt.
Men pokker om jeg finner det
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 9:57 pm
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:02 pm
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:02 pm
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:03 pm
Sant nok. Men lærdom koster
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:07 pm
jeg svarte på det inlegget , jeg hadde en bror , som jeg traff som voksen og trodde jeg haddde tid nok , men han døde desverre i en bil ulykke , , min far kom når jeg ikke var barn lenger , som om det skulle vere noe bedere , han misbrukte meg , ,han kom når jeg var gammel nok til å vere til nytte, er det noe bedere ,,, men jeg har lert noe , du og jeg har lert noe , lert å behandle venner familie og , BARN anderledes , takk ,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:20 pm
Takk for at du er ærlig!! For det er du, du er ærlig mot oss som leser bloggen din! Takk! Men samtidig vil jeg si at det er veldig vondt å lese om bitterheten din!! Vær så snill, tilgi!! Ta et oppgjør med hatet! For det er ikke faren din det ødelegger, det ødelegger DEG! Er det verdt det?? Nei! Husk: å tilgi er _ikke_ det samme som å (gjenn)opprette tillit!! Tigivelse er et valg. Et vanskelig et, men det er et valg. Tillit er noe som bygges opp.. Det tar tid.. Kanskje kommer den aldri.. Men ta valget om tilgivelse! For til syvende og sist er det bare deg det går ut over.. Eller forresten, det går utover dem rundt deg også som er glad i deg. Ikke dra det med inn i ekteskapet!! Vær så snill!! Ta et oppgjør med det før da! Og forresten: GRATULERER MED BRYLLUPSDAGEN!!=D
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:37 pm
Takker
men hater vil jeg ha. Jeg vil bare tilgi dem som fortjener det: De som gjør en innsats. Men jeg lar ikke det gå ut over andre. Håper jeg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:42 pm
#8: Jammen hvis hatet går ut over deg selv, da er det jo bare deg selv du straffer! Hvis du sier at faren din ikke bryr seg om det, hvordan kan da ditt hat skade/såre ham? Den eneste det går ut over er deg selv.. Også dem rundt deg som er glad i deg (som sagt), selv om du ikke vil det.. Hat -> bitterhet. Du blir altså fylt med bitterhet. Det er noe i det der at “man blir hva man spiser” (ok, litt indikrekte her da) og “det hjertet er fylt med flyter munnen over av!”.. Tenk på det! For du vil vel ikke skade deg selv? Eller dem rundt deg? For det er det jeg tror du gjør…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 10:46 pm
9: kan hende jeg skader meg selv, men ingen andre. For jeg tar aldri med meg følesene mot han i samværet med dem rundt meg.
Og det er ikke sånn at jeg sitter og tenker på dette hele tiden, bare i de stundene man blir minnet på det av en eller annen grunn
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 11:05 pm
Hei,det er som om jeg skulle ha skrevet det selv,har en far som aldrig har brydd seg om meg,ikke min farmor engang.har vokst opp hos min mormor,selv hun har prøvd for min skuld , til ingen nytte.jeg er da en dame på 49 år.å har egene barn 3 stk.det kommer altid til å dukke opp i fremtiden om din far ,har det på samme måte ,ikke bry deg så mye med det,bare tenk ja,ja der er han igjen ,å glemm det.DU FÅR HA GOD BRYLLUPS FEST,Å TILYKKE MED BRURA.husk at når du får dine egene barn så vet du hva som ikke skal gjøres,det samme som din far gjorde med deg,uansett.HADE.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 11:10 pm
Uff, dette minner meg om min eldste sønn og hans far. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for å ha gitt han en far som sviktet.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg håpte han døde før min sønn ville oppdage at han kun brydde seg om seg selv.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 11:12 pm
likgyldighet eller tilgivelse hjelper din sjel mest
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 11:19 pm
11: takk for det
12: Det er jo ikke din feil. har aldri bebreida min for dårlig valg av mann. Hun har sikkert sine feil i saken, men hun ble. og tok seg av meg. og det er det viktigste
13: jeg tror ikke på sjel, så det er ikke så viktig for meg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 9th 2007 at 11:22 pm
vel mente ikke i neste liv , men dette , deg nå ,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 1:11 am
Hatet kan være godt og ha. Hvis man skal tilgi alt som er galt her i verden så ender man opp som en diger klump ( metafor, ikke noe med at du faktisk ER en diger klump, dog snart en slank kjekkas bla bla bla) av tilgivelse. Jeg tror, og jeg tror du tror, at man kan ha det bedre med seg selv om man beholder hatet, ikke unnviker det eller fornekter det, for det er det tilgivelse egentlig er. Husk hatet, men husk også at du betyr noe for andre, selv om du ikke betydde noe for faren din.
Dette er ikke en sammenlikning, men mer et bilde på hvordan jeg tenker; Jeg hater en skolekamerat, han gjorde ungdomsskolen til et helvete iblandt, jeg hater han enda, men innimellom treffer jeg han gjennom felles kjente. Men forskjellen på da og nå er at nå så er det jeg som er overlegen fysisk og mentalt. Jeg har kontrollen, jeg er mannen, jeg vinner en slosskamp og jeg har det beste livet. Jeg er ikke bitter eller trist, men jeg hater ham alikevell. Fyren er en idiot, akuratt som han var før. Jeg synes han er tragisk og patetisk, og hvis han døde så ville jeg tenkt at han fortjente det.
Mange vil nok tolke det som at jeg fortsatt har problemer med meg selv hva denne fyren angår, men det stemmer ikke. På samme måte som at du hater faren din. Jeg hater ham fordi det er godt, det gir meg bedre tro på meg selv, og det er en deilig følelse at jeg har blitt en såpass bra fyr, mens han fortsatt er en idiot.
Så man må skille mellom hat, frykt og bitterhet. Du frykter ikke faren din, og hatet gjør deg ikke bitter. Hatet holder deg oppe, og gir deg evnen til å se dine positive sider i forhold til de/den du hater. Hat er en sammenlikning mellom hva du mener er godt og riktig og hva du mener er galt og vondt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:17 am
15: Ok, men sjel er vel noe en har både i dette og det neste, men jeg tror ikke på dette med sjel. Men ser poenget ditt.
16: Damn bro. Rekker faktisk ikke svare på dette nå, må ut på tur og lage en sak: Men skal tygge på dette i mens
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 1:05 pm
16: mye gode poenger her. Jeg tror hat kan være med å minne meg om noe, og holde meg i øra. Så jeg forblir bevist på å ikke ende slik selv
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 1:34 pm
Gir deg en god klem jeg:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 1:39 pm
heihei, her var jeg. gripende det du har skrevet.. Ble veldig tankefull:/
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 3:08 pm
19: takk for den
20: Der var du ja. og her var innlegget
http://www.vgb.no/239...
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 3:10 pm
20: Og takk for det foresten:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 4:21 pm
Hei, nå tenkte jeg på mine egne sønner. Hvordan de har det. De savner sikkert faren sin.
Det han sier til guttene er ikke så bra for dem. Han er aldri sammen med dem. Han leverer vrak gods på døra som gaver til sønnene sine, noe jeg nesten må kaste med en gang. Det skjærer meg i hjertet å se dette. Han er tross alt faren deres og slik er han, det kan jeg ikke gjøre noe med enn å si til sønnene mine at de er flotte og de må aldri la seg bli såret av noen eller la noen såre dem.
Men det er det. Det er bare en som er faren og det betyr så mye for gutter. Hva gjør man med fedre som hevner seg på sine egne barn kanskje over sitt egent liv? Ofte gir man ifra seg et liv som det livet man fikk om man ikke er bevisst på det.
Voksne må tenke over hva slags liv de gir sine barn og tone ned sitt egent.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 4:28 pm
Du er ikke alene…..
Klem til deg – og lykke til med bryllupet!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 4:43 pm
sukk, livet kan være så innmari urettferdig. Jeg ville bare si lykke til i framtiden, hvis du har eller får barn så kan nok det være en enorm frigjørelse og glede for deg, og du kommer sikkert til å bli en fantastisk far, med stor bevissthet og som viser masse kjærlighet.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 5:09 pm
Dette kjenner jeg meg igjen i. Og til alle dere som messer om tilgivelse: Man kan ikke bare bestemme seg for å tilgi, det må komme naturlig. Så alle velmente, men akk så naive råd om å tilgi får meg bare til å tenke at det ikke alltid går an å sette seg inn i en situasjon som denne uten å ha følt den på kroppen. Det er SVIKET som følger en til sine dagers ende, skjønner dere. Ulikt bloggeren mottok jeg bønn om “tilgivelse” via min ukjente halvbror, over 20 år senere. Han var for feig til å prøve seg selv, ynkelige mennesket… Det JEG følte største gleden over, var å kunne avvise han, som han har avvist meg. Jeg kunne endelig fortelle han hva hans egen mor gråtende fortalte meg som liten: “Jeg kjenner ikke igjen sønnen min…” Tilgivelse er en oppskrytt ting, og når han er død, vil jeg føle glede over å slippe å dele denne Jorden med han. Det eneste jeg vil sørge over er minnet over en ressurssterk far som skulle vært der for meg, men med fullt overlegg valgte å bryte båndene. Fred ikke være over ditt minne.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 5:42 pm
ville bare si takk. du setter ord på hva mange av de følelsene man sitter inne på etter en slik opplevelse. selv tilgav jeg han, fant ut at jeg kom ikke videre i livet mitt fordi hatet til han sto i veien. ikke fordi han fortjente det eller noe, men bare fordi jeg ikke fortjente å bli stående stille som en følge av at pappaen min er en skikkelig dust. tok 10 år før jeg klarte det, var først i januar i år, men folk ser, og opplever en utrolig forskjell på meg allerede. den innbitte bitterheter, det fastgrodde sinnet – alt det gjorde meg til en person jeg ikke ønsket å være, selv om det kun var når jeg kom i situasjoner hvor jeg ble minnet på han.
jeg valgte i mange år å ikke tilgi, og jeg har vært i alle de tankene du beskriver – samtidig, det å si at folk rundt deg ikke blir påvirket av at du går å bærer på et hat til en, vel det er bare naivt. beklager å måtte si det. folk rundt blir dratt med – uansett om du ser det eller ikke. uansett om folk bemerker det eller ikke. det er en ting jeg virkelig har fått erfare. ved å tilgi han har jeg fått et annet syn på mennesker, jeg liker ikke faren min – ikke i det hele tatt. men jeg har begynt å like mennesker som står rundt meg. ved å tilgi pappa, tilgav jeg også megselv for det sinne jeg gikk å bar på. og det forandret livet mitt.
du kan fortsette å gå rundt å bære på sorgen og hatet, men det vil ikke føre deg noen vei. deg gjør deg bitter, det gjør at du blir gående i de samme fotsporene om og om igjen. om du ser det selv eller ikke, så er det faktisk sant.
du sier du ikke vil påvirke de rundt deg, og den beste måten å gjøre det på er å ta et oppgjør med det. å bære det inne vil en dag gjøre at alt brister. tro meg.
vil ønske deg lykke til videre i livet, håper alt kommer til å løse seg for deg.
-snakkes sikkert-
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 5:45 pm
Flott innlegg, virkelig. Ble rørt av det…mest sint egentlig. Må si jeg er uenig med 16, dvs. av hans definisjon av hatet. Hvis hat er, og jeg mener det er, det motsatte av kjærlighet, så kan ikke mye godt komme ut fra det. Hat er nemlig det mest, eller et av de meste, negative tingene vi har her i verden (hvis kjærlighet er et av de beste tingene, og hat er motsatt av kjærlighet, følger konkusjonen logisk.). Jeg vet ikke helt hva jeg skal si egentlig… Kanskje du burde prøve noe helt radikalt. Prøv (nå føler jeg meg svært dum siden jeg sitter her i god stolen og gir “gode råd” og slike problemer er langt, langt fra meg, har aldri, takk Gud, oppleved dem) å elske faren din. Han er en dårig far, gjordt mye dumt, men han er DIN far. Ingen annen kan være DIN far, uansett hvor dårlig han er. Prøv å finne det lille frøet av kjærlighet du har for han, jeg vet det er der et eller annet sted, og gi det vann og gjødsl det. La det vokse. Det vil bære frukter skal du se. Hvordan elsker vi? Vet ikke, vi bare gjør det. Så gjør det. Ring han og si at du elsker han og takk han for livet. Takk han for at du snart kan gifte deg. Ønsker deg all lykke! Håper du finner FRED.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 5:50 pm
Sterkt å lese!
Forstår at du er sint.
Håper du får lagt ifra deg noe av dette hatet i disse intense linjene. Undertegnede har også i sin tid hatet så intenst at det gjorde vondt. Det finnes en tid for hat, men den må ikke tillates å bli livsstyrende. Da tapper den oss for all energi. -Energi vi kunne brukt til andre og mer fornuftige gjøremål.
Samtidig merker jeg ditt savn etter en far.., -akkurat som jeg gjorde. Vi kan prøve å tilgi, men ikke glemme.
Med vennlig hilsen
Byttingen
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 5:51 pm
Synes historien din var sterk å lese. Jeg har selv ingen kontakt med min far. Har hatt kontakt med han i hele oppveksten, men jeg kunne ikke la være å se hvor lite han brydde seg. Hvor mye jeg var i veien. Hvor lite jeg betydde.
Han vil i dag ha god kontakt, men nå er jeg voksen og sitter med det samme likegyldigheten som deg. Tror nok jeg innerst inne ønsker at alt skulle være “normalt”. At vi kunne ha et far/sønn forhold. Men jeg vet at det aldri blir mulig. Jeg prøver nesten daglig å få meg selv til å tilgi han, men jeg klarer det ikke. Jeg håper at jeg en gang før han går bort kan komme meg over det fjellet av likegyldighet og tilgi han. Jeg tror at hvis jeg ikke gjøre det vil jeg sitte igjen med en forferdelig følelse når jeg vet at muligheten aldri vil by seg igjen.
Håper du kan komme deg over hatet ditt du også, for det er inni deg det sitter og det er den vonde klumpen du må få ut. Hvis han avviser deg så vet du hvertfall at du har forsøkt og du har gjort ditt.
Lykke til!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 6:05 pm
Det er veldig viktig å være bitter..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 6:25 pm
Ville bare si at det stakk veldig dypt inn i noe jeg har slitt med selv i 27 år å lese innlegget ditt.
Min far er, så vidt jeg vet, i live, men min situasjon er at på grunn av ting han foretok seg over mange år gjør at jeg venter i lengsel og smerte på å få budskapet om hans død!
Jeg har faktisk flytta til et land langt fra Norge for å unngå å en dag kanskje treffe ham på gaten. Det ville gjort meg til drapsmann er jeg redd…..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 6:34 pm
Hei
Det var akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv. Bortsett fra det med hatet. Men sviket har vært der. Helt siden jeg var 4 år. Da skilte mine foreldre lag, og takk og lov for det! Jeg har tenkt mange ganger opp gjennom årene; hvor/hva og hvordan hadde jeg vært i dag om jeg hadde måttet vokse opp med den drittsekken! Han giftet seg igjen, og de barna som kom til da…. Gud så glad jeg er for at jeg slapp helskinnet unna!
Men sviket har vært der. Jeg misunte alle andre som hadde en snill og god pappa. Og heldigvis ble mine bønner hørt; jeg fikk en snill og god stepappa. Det var nok han som berget meg igjennom. Takk til han.
Men jeg vokste til, og ble ei trygg jente som tenkte at jeg skulle ta kontakt med ham. Det gikk greit bare en liten stund. Jeg kunne ikke klare med oppførselen hans, og det ble “brudd”. Jeg ga blaffen, rett og slett. Orket ikke å forholde meg til ham. Slik prøvde vi noen ganger, men han svek meg gang på gang. Så skjedde det en katastrofe i livet mitt, og jeg måtte følge en av barna mine til graven. Han spurte om han kunne få komme i begravelsen, og jeg sa selvsagt ja. (blod er tykkere en vann, tenkte jeg). Men det ble begynnelsen på slutten. Etter bare kort tid ble mitt forhold til ham et “helvete”. Det kom brev på brev og mail på mail om dritt om min mor, og deres forhold til hverandre for 40 år siden! Noe jeg absolutt ikke hadde noenting med. Da var det definitivt slutt. Bunnene var nådd! Aldri mer!
Så ble han syk og plutselig en dag var det over. Følelser? Ingenting! Absolutt ingenting! Om jeg gikk i begravelsen? Ja, det gjorde jeg. (mest for å forsikre meg om at han virkelig var død!) Det eneste jeg tenkte i den sammenheng var; fòr han opp eller ned?
Men han hadde klart å gjøre meg arveløs da! Alt han eide var skrevet over på kona hans, så der var det ikke noe å få. Kanskje egentlig like så greit. Trenger ikke noe som kan minne om ham.
Om jeg er bitter? Nei. det er jeg ikke. Jeg har så mye å glede meg over ellers i livet, selv om jeg har fått min “dose” med tristhet. Men jeg lar meg ikke knekke. Det er mitt liv, og mitt ansvar å gjøre det beste ut av det. Og jeg orker ikke å hate ham. Jeg tror han levde et trist liv, og jeg tror nok ikke det er så mange som savner ham. Oppmøtet i begravelsen sa nok det meste der!
Kjære deg. Gjør det beste du kan ut av ditt liv. Det har du faktisk fortjent. Du får sikkert ei god “kjærring” som kan ta godt vare på deg. Og som en annen skrev oppi her: du vet hvordan far du IKKE skal være. Så da har det ihvertfall kommet noe godt ut av dette for deg.
Ønsker deg alt godt i fremtiden.
Klem fra m@mm@
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 6:43 pm
vi er mange med lignende historier, men det er så lett å “dømme” i ettertid og se hva fedrene skulle gjort annerledes. De var også et produkt av sin tid. Ser at du har fått mange gode råd, men det viktigste er nok å være akkurat som du er, bevisst på at barndommen har vært vrien, og at det er sårende å bli avist. Ønsker deg lykke til med fremtiden, og bryllupet ditt. Til syvende og sist kan du bare bestemme over din egen atferd, ingen annens:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 6:43 pm
Oi, dette stakk skikkelig i hjertet.
Fordi jeg er på den andre siden, jeg er sønnen far valgte. Hardt å få vite via andre når man er 22 år at jeg har en ukjent bror…En bror min far aldri ville ha noe med å gjøre.
Hater min far for valget han tok, det feige valget. Elsker han likevel som min far…men kan aldri tilgi for den handlingen. Den største helten i ditt liv viser seg å være den feigeste du kjenner.
Det er verste er skyldfølsen jeg føler for min ukjente bror. Han som alltid har vist at jeg har hatt hans far hos meg hele tiden. Jeg har vært uvitende lykkelig, en falsk lykke. Hvor mye har ikke min bror hatet meg??? Hele barndommen føles som en løgn.
Også kommmer innlegget ditt. Akkurat slik jeg har innbilt meg at min ukjente bror har hatt det. Hat. Mot ham. Men også mot meg…
Jeg prøvde å ta kontakt for 10 år siden. Skrev et brev. Jeg forstår nå at han ikke vil ha kontakt.
Og slik jeg leser dine følelser så vil han vite minst mulig av meg. Glemme alt. Fjerne alt.
Beklager. Jeg visste ikke.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 6:50 pm
Blir så sint og lei meg når jeg leser historien din. Hva er det med enkelte fedre, som får dem til og gi fullstendig f.. i barna sine. Min datter har en slik far. Han tar kontakt kanskje en gang i året. Da er det fagre løfter, som han aldri holder. Jenta sitter og venter, men ingentig skjer. Jeg er redd for hva det gjør med henne. Hun sliter med dårlig selvtillit, og har vanskelig for og vise følelser. Hun sier ikke noe, men jeg veit hun er lei seg pga av faren. Jeg ser lengselen hennes, når hun ser andre fedre og døtre gjør ting sammen. Som mor så har jeg gjort så godt jeg kan, men lengselen etter en far kan jeg ikke gjøre noe med. Nå er hun 20 år. Hun klarer seg bra, men jeg føler en smerte der. Jeg har forsøkt og prate med henne, men hun vil ikke snakke om det. Jeg håper at den dagen han står på døra hennes, gammel, syk og trenger hjelp. Så er hun sterk nok til og sende han vekk. Hun skylder han ingenting…
Ønsker deg og din blivende kone alt godt. Lykke til videre i livet. Klem
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 7:03 pm
Hm. Sterke saker, sterke følelser. Og likevel bruker du tid på å skrive et langt blogginnlegg om hatet mot din far.
En eller annen (kan det ha vært Simon Wiesenthal?) sa engang at det motsatte av kjærlighet ikke er hat – det er likegyldighet. Kanskje viser hatet ditt at håpet ditt ennå ikke er slukket? Kanskje fnyser du av det jeg skriver, kanskje kjenner du det som et blaff der inne et sted.
Vi som har opplevd det samme som deg, bærer på to typer sorg: den sorte og den hvite. Den sorte sorgen handler om alt som skjedde, som ble som det ble – den hvite handler om alt det som aldri ble. Forstår du meg? Fisketurene som aldri ble noe av, de gode samtalene, rusket i panneluggen – kort sagt alt vi kunne ønsket oss av en far. Begge sorgene må sørges.
La gå at du ikke hadde den faren du ønsket deg – sverg da på å bli den faren for en annen. Ikke la hatet fortære deg – det har en tendens til det, dessverre.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 7:07 pm
Huhm.
Synes dette var trist, jeg. Samtidig viser jo dette innlegget ditt med all ønskelig tydelighet hvor viktig pappa er, og hvor nødvendig det er at vi som er fedre står på for ungene våre.
Jeg er en far som har slitt i motbakke i snart femten år for å være en god far for min eldste sønn, hans mor stikker så mye kjepper i hjulene som hun bare forbanna kan. JEG HATER HENNE FOR DET! Likevel greier jeg å være tilstede for gutten min.
Jeg vet (har snakket med svært mange) at mange av de fedrene som ikke har kontakt med barna sine har meldt seg ut fordi det har vært for vondt – de har måttet melde seg ut eller dø. Det er et valg jeg ikke respekterer eller ville gjort selv. Men av og til har det vært så vondt at jeg kan forstå det.
Tenk, bare et lite bitte sekund, at den utskjellingen din far ga til din mor den gang du snakket med ham, kan ha vært et uttrykk for at hun skjøv ham ut av livet ditt. En jævli ubehagelig tanke, og ingen stor unnskyldning for ham, men det kan være noe i den.
Dessuten, jeg tror ikke noe er for sent før man er død. Det er da det er for sent. Jeg kommer til å hate min sønns mot til den dagen jeg dør, og det er ikke noe tap i det. Men det er altså noe annet mellom forelder og barn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 7:25 pm
denne bloggposten burde alle fedre som gir beng i ungene sine etter samværsbrudd lese. for det er fremdeles altfor enkelt for mange å gi f…
takk for at du delte.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 7:27 pm
Hat er ikke det motsatte av kjærlighet. Det motsatte av kjærlighet er ignorering. Det var veldig sterkt å lese dette. Håper du får til å elske deg selv og innser at det er din far som taper. Lykke til med bryllup! klem
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 7:41 pm
Takk for en veldig veldig ærlig blogg.
Det sitter to små mennesker – mine barn og leker i naborommet. Jeg skjønner at ektefeller går fra hverandre, men jeg har ofte lurt på hva i helvete som kan gjøre en del menn så forrykt at de forlater sine barn. Fatter det ikke, klarer ikke forstå, vil ikke.
Bryt sirkelen. Gratlulerer med bryllupsdagen, elsk din kone, elsk dine barn. Ikke bli som din far. Ta aggresjonen ut når det røyner på i ditt eget liv (og det vil det iblant – forhold har gode og onde dager) med at ….jeg skal faen ikke bli sånn…
Da har du vunnet. En dag.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 7:43 pm
Hei! Jeg har en pappa som ikke er så bra jeg heller. men det er en ting jeg har som håper du har inne i deg også. Nemlig å være bedre enn dem. Det inebærer også å kvitte seg med hatet, gå videre og leve det livet han gav deg. det er den bestte hevnen. Han vil aldri ta til seg at du har et hat mot han, det er det han forventer. Men om du faktisk takket han for livet vill mannen antagelig stå der som et stort spørsmålstegn, og det utrykket hadde det vel vært morsomt å se eller hva? Ikke meningen å vikre flåsete, men jeg kan love deg dette er bedre enn all verdens hevn. Jeg har gjort det, og faren min bl eveldig liten plutselig.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:01 pm
(skrevet av en med dysleksi) Jeg er idag alenefostefar for en gutt som har blitt 19 år….. Jeg viste ikke om han før han var 13 år gammel. Han bodde da i et fosterhjem…Idag som jeg er blitt alenefostefar for mitt eget biologiske barn har jeg lært mye…For han har jo alltid hørt masse om meg, om hvordan jeg sviktet, ga faen, dreit i han. Jeg var rett og slett det jævligste han viste, mens jeg satt på den andre siden og viste ingen ting….Jeg har selv bodd på barnehjem og div fosterfamilier å der av hatt mange mammar og pappar. Men en mor og far er noen som er tilstede ikke som noen andre skre lengre opp at blod er tykkere en vann. For viss di mener det sa frartarman alle fosterbarn og adoptivbarn mor og far!!….Når man vokser opp og har blitt eldre fårstår man at livet ikke altid er så lett og mange må ta et valg i livet sitt å av og til går det ut over kontakten med sitt eget biologiske barn….Men det er mange drittsekker der, det vet jeg. men det er mange uskyldige fedre også, man skal ikke alltid tro at mammane altid er så exstremt perfekte. Det var en grunn til at di flytta fra værandre og det må man være to for….tristian
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:01 pm
er du helt dum i hue
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:03 pm
jeg leser for harde livet, men klarer ikke svare individuellt på alle postene her. Det ble mye lange svar.
setter utrolig stor pris på alle kommentarer og tilbakemedlinger her. Skal prøve å komme med noe mer retta svar etter hvert
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:06 pm
Det er meg fra #7 og #9 her igjen.. Jeg må si at det du og andre her har skrevet og fortalt har gått veldig inn på meg.. Jeg har tenkt mye på det i dag. Særlig det du sier om at det ikke går ut over dem rundt deg at du hater din far. Derfor prøvde jeg å forestille meg at jeg var din kone eller ditt barn. Som elsket deg. Jeg regner med at din kommende kone vet om ditt hat mot din far? Hvis du ikke har sagt det direkte, må hun jo ha skjønt det indirekte når/hvis du snakker om ham eller rett og slett fordi du ikke snakker om ham. Kanskje har du barn også.. Så hva ville jeg tenkt da, hvis jeg visste (innrøm det: hun, evt. de vet det) at du hater din far? Visste at du ikke var villig til å tilgi fordi han ikke fortjener det. Vet du hva? Jeg hadde blitt redd for å gjøre noe som du ikke kunne tilgi! Kanskje hadde ikke jeg tenkt på det hver dag, akkurat som du sier at du ikke tenker på faren din hver dag. Men i underbevisstheten tror jeg det hadde ligget der .. Frykten for at du skulle begynne å hate meg fordi jeg hadde gjort noe du ikke mente jeg fortjente tilgivelse for..
Et sitat som har gått igjen flere ganger her på VGB i det siste (mest i forbindelse med parforhold) passer godt her også: Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest! Jeg vet det er vanskelig, kanskje høres umulig ut.. Men gi det en sjans!
En annen ting jeg har tenkt på (ja, dette har plaget meg i dag!) har vært at de rundt deg ser jo hatet. Hat er ikke godt. Hører noen si det, men det er jeg _helt_ imot! Jeg tror at de rundt deg ser at du har det vondt. For det har du, vi kan jo lese det i bloggen! Og når de ser at du har det vondt, ja da tror jeg de får vonddt på dine veiene også!
Så igjen: Vær så snill, gi tilgivelsen en sjans!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:10 pm
38: tror ikke mor min er noen engel. Hele bryllupet var dømt fra starten. Mor var 17 da hun traff han. Slo opp like etter, men bestemor tvang henne til å gifte seg med henne når hun var 18. Like etter ble hun gravid. Og når jeg var 2.5 år stakk han altså. Det er så mye mer i denne historien, for alt jeg vet kan mor være en drittsekk. Og han ha grunn til å hate henne. men det gir han ikke noe grunn til å hate meg? Eller unngå meg. Han har hatt drøssevis av sjansen, tantene mine maste på han i årevis. Men han valgte å ikke. Og det er det jeg er forbanna på, ikke hva han syns om mor min. Dette er for såvidt svar til 43 også
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:12 pm
Det der var virkelig merkelig å lese.
For på samme måte føler jeg det.
Jeg har aldri kjent min far, han bor i samme by som meg. Han har unger på min alder, og hver eneste dag har jeg den tanken i hodet at han ikke vil ha noe med meg å gjøre.
Jeg har prøvd å tatt kontakt med ham, men ble “avvist”.
Tenk dere hvordan jeg som 8-åring opplevde det.
Jeg er i dag 16 år gammel. Vet godt hvem mine halvsøsken er, og hver eneste gang jeg ser dem tenker jeg på hvordan jeg kunne hatt det.
Synes det var deilig å lese hva noen som på en måte er/var i samme situasjon som meg har det.
Og dere fedre som leser denne bloggen: Tenk dere om.. De er barna deres!
- Gutt 16
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:13 pm
46: tror aldri jeg tilgir han. Men jeg tenker sjeldnere og sjeldnere på han
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:16 pm
48: Du har det verre enn meg da. For han er langt vekke fra meg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:19 pm
Jeg har kanskje ikke gaatt igjennom det du har gaatt igjennom. I hvertfall ikke alle de aarene du snakker om, men neimen om jeg foeler en god del av det du foeler! Ingenting foeles saa vondt som naar man ikke foeler seg verdt nok fra ett eller begge foreldres perspektiv.
Livet er kort, men ikke kort nok til aa bygge ut of utvide den gleden man engang kunne hatt, eller droemte om. Derfor: Ha et fantastisk bryllup! Ha din gledes grobunn i dette
Wonderful wedding!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:33 pm
Off..dette var trist lesning, men brutalt ærlig og sånn er verden av og til..
Ønsker deg alt godt..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:39 pm
så uretferdig livet er…min far døde når jeg var 5 år gammel. jeg husker han ikke, men jeg vet at han elsket meg høyt.
Det du skrevt fikk meg til å tenke at det hadde nok være bedre for deg at faren din hadde død når du var liten, mens jeg ville gjerne at min var i live.
Du kommer nok til å tilgi han når du er klar. Jeg synes synd på han, fordi han er ikke en del av ditt liv. Patetisk mann er han, hvis du kan kalle han “mann” i det hele tatt.
Jeg tviler sterk at du kommer til å bli som han…du er en annen person og du kunne ikke velge hvem foreldrene dine skulle være.
Han fortjener ikke at du kaller han far, fordi det å bli foreldre er ikke en rett, det er noe man må jobbe med for å fortjene. Han er ikke gjort noe annen en å såre deg, han er ikke din far, han fortjener ikke å være det…
Lykke til med bryllup, jeg håper at du har en fantastisk liv sammen med din kone og din familie, DU fortjener det =)
Stor Klem!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:40 pm
Føler med deg selv om jeg ikke vet hvordan du har det…
En vis mann sa en gang at dersom du ikke klarer å tilgi, så prøv hvertfall å sette strek over. På den måten lar du ikke den mannen som er din biologiske far få fortsette å ha kontroll over deg og livet ditt…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:54 pm
51*. Takk for det Nutteoglurven. Jeg har et godt liv i dag, så det er ikke synd i meg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 8:56 pm
takk for det 51. Håper du har det bra også
53: å miste sånn er jo verre. For da har du et savn som aldri helt gror tenker jeg. Takk for lykkeønsket
54: han er langt borte nå. Bare av og til han dukker opp. Føler han svinner
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:03 pm
utrolig mange sterke og såre kommentarer her, men jeg henger stygt etter her nå folkens. Så sant jeg rekker skal jeg svare alle, men jeg har noen stygge deadliner for tiden.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:13 pm
Hei
Ville bare gi deg min hele og fulle støtte. Jeg har selv et svært anstrengt forhold til min far. Jeg har kun truffet ham 5 ganger i løpet av mitt 34 årige liv. Jeg er bitter, og kjemper mot et så sterkt ord som hat.
Det er enkelt å sitte på den andre siden å si at man skal tilgi. Jeg har opplevd mye av det du gir uttrykk for og det sårer så ufattelig mye. Hvorfor skal man tilgi da????
Nei, det er bare du som kan svare på om du kan tilgi. Jeg vet at jeg aldri klarer det, uansett hva andre måtte mene. Jeg prøver å gi faen, og det virker av og til.
På bryllupsdagen din, så skal du se på din brud og din familie, spesielt din mamma, og vise dem at de betyr alt i din verden.
Min pappa var i mitt bryllup, og det var ikke minnerikt. Han fulgte meg ikke til alteret, og han holdt en noe underlig tale, som ikke handlet det spor om meg. Hvorfor skulle han gjøre det? Han kjenner meg ikke. Poenget mitt er at du har det bedre uten han. La han bli gammel og grå, og sitte der og angre. For en dag gjør han det. Det er det ingen tvil om.
Ha en fin bryllupsdag, og ikke la faren din ødelegge din, din bruds og din sønns fineste dag. Kos dere sammen, og vit at framtiden er deres!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:17 pm
58: takk for lykkeønsket. har nok ikke en sønn ennå, det kommer kanskje etter bryllupet. Vi får se:)
Er enig med deg: det er lett å si man skal tilgi, men hvordan kan man tilgi noen som ikke ønsker det. Jeg vil heller glemme. Slutte å tenke på han, og bare leve. Og stort sett klarer jeg det
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:21 pm
Fy faen, dette gikk rett i margen på meg. Jeg kan forstå følelsen av savn, hat, sinne, uro og alle spørsmålene som melder seg ift dette store sviket…
At et menneske kan være så hjerterå mot sitt eget barn, ja det kommer jeg aldri til å kunne forstå.
Dette treffer meg så utrolig sterkt, for dette handler om ren og skjær egoisme. Det er absolutt ingenting som kan forsvare dette sviket.
Håper bryllupet ditt blir flott, og at hatet til faren din, dør bort.
Jeg har et godt råd, gå til stranda, ta en stein, og kast den så langt du kan med alle bekymringene dine om det som plager deg rundt din far.
Ikke la hatet få bryte deg ned, la heller gleden få ta del i livet ditt.
Lykke til videre :O)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:29 pm
Sterkt skrevet. Fedre er overvurdert, dont worry about it!
Din erfaring vil uansett gjøre deg til en mye bedre far din far noen gang kunne blitt. Så se lyst på det, du vil aldri la din kommende sønn/datter få oppleve det samme.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:32 pm
Takk for det Larien. livet nå er godt. jeg har en flott kvinne, en god jobb og lever som jeg selv ønsker. Savnet etter røtter og fundament er blitt gradvis mindre, og tror nok ikke det er lenge igjen til denne personen bare vekker svake følelser av irritasjon
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:33 pm
61: Takk for det True. Føler egentlig at å vokse opp uten en far har bragt fram andre sider i meg, som kanskjer ikke hadde vært der med en far. Jeg er produktet av mine erfaringer, og jeg trives stort sett med den jeg er: Så sånn sett gikk det bra
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:40 pm
Vet ikke helt hva jeg skal si, men dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje ikke opplevd akkurat det samme, men det kjennes ut som om man deler disse følelsene og klarer å forstå hva dette dreier seg om.. Når jeg leste inlegget til denne personen så skjønte jeg øyeblikkelig hva han egentlig lengter etter, men han vet han aldri vil få oppleve det, så derfor er denne personen så uendelig trist.. Det kan aldri slippe taket i deg, uansett. Det vil alltid være en bit av hjertet ditt som er revet ut. Det kan aldri forandres, men hvis man vil leve, må man kjempe for å finne et sted der man kan lære seg å leve med smerten.. Alle inlegg jeg leser her, er preget av mye sorg og savn og som også ikke har det bra etter opplevelser i livet.. Mye har jeg selv opplevd, men klarer ikke sette ord på det slik jeg leser her. Trodde ikke folk snakket om slike ting jeg..Det faller meg ikke naturlig å snakke om følelser om ting fra fortiden, eller om hvordan jeg har hatt det. Det har bare aldri vært akseptert å snakke om ting som gjorde vondt, eller som kunne være skam. Hva naboen tenker er det viktigste, og velge å ikke beskytte barna pga hva naboen kan komme til å snakke om, eller at man havner utenfor felleskapet dersom noe kommer ut..Norge er et drittland, og som har den verste moralen overhodet. Den beskyttelsen barna våre har her i landet, er lik 0. Mange opplever å bli ødelagt totalt for livet, fordi ingen vil blande seg. Folk ser på alt som en privatsak, og har lært å ikke blande seg. Jeg vet ikke, men jeg føler ubehag når jeg leser avisene hver dag, og alt som skjer bare omtales forde det er det folk vil lese om. Hvorfor skal man kjøpe en avis som ikke forteller oss om drap og elendighet som har hendt? Hva hvis alle virkelige tragedier blir omtalt, der informasjonen var ordentlig detaljert om hva som virkelig skjer? Med virkelige mennesker, som forteller oss nøyaktig hvordan det føles.. Nei, det vil ikke folk se, det blir for nært.. Det angår ikke dem, tenker mange.. MEN; det angår alle, for alle kjenner noen som ikke er som man skal. Absolutt ALLE.. Forde man blir så lurt, forde de er så slu og utspekulert. Og de har ingen sperrer som gjør at de skjønner at de gjør noe galt.. Det er VELDIG mange av disse i landet vårt, men det er ingen som vil snakke høyt om det for når det skjer, så dør debatten ut ganske fort. Hvorfor? Forde det er for skittent og redselen for det som kan komme fram dersom disse som har opplevd dette kunne komme til å beskrive det veldig mange driver på med til daglig med barna sine. Nemlig ikke det som er kjærlighet, men som det værste svik. Mange rundt omkring sitter daglig å ser ting, men som tier om grove ting de ser, bare forde man ikke trenger flere problemer i tillegg til det man sliter med fra før.. Man vil ikke hjelpe et barn i nød forde man føler det belastende? Et nabobarn av meg blir jevnlig misbrukt av sin far.. Dette vet jag sikkert, forde min datter overhørte faren fortelle jenta at de skulle ha en skikkelig sexkveld.. Han ante selvsagt ikke at min datter hørte dette, men denne jenta ville ikke snakke med min datter etter dette. Hva gjorde jeg? Har ennå ikke gjort noe, men har gitt informasjon til min psykolog..Han presset på at jeg måtte si i fra, men samtidig måtte jeg vite 100 % at dette var noe jeg kunne si virkelig var sant.? Så dette barnet blir muligens ødelagt mer og mer, forde jeg ikke kan sverge på at jeg virkelig vet at det har skjedd..For hva hvis jeg melder fra og det ikke stemmer? Hva skjer med familien da? Og hvem er det sin feil da? Joda, jeg forstår det. Men hver gang vi velger å se vekk fra det som er vanskelig og velger bort barna som vi er satt til å beskytte, da er det ikke håp igjen. For noen av oss…Slik får vi den verden vi ønsker å leve i, og slik vi har jobbet for at den skal bli. Slik den er i dag.. Det er vår feil at det er sånn, og det virker ikke som at vi noengang kan klare å skjønne det.. Tror bare alt skal komme ut av vår kontroll, og at vi da får se hva vi har gjort. Synes jeg ser litt av vår undergang allerede, men håper inderlig at det kan repareres med kjærlighet og respekt slik som var meningen:-)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 9:54 pm
Kjære Zuul!!
Jeg har nå en sønn på 9 år som ble forlatt av sin far da han var 14 mnd.
Jeg har gjort alt jeg kan for at han skal ha kontakt med sin sønn….men den nye dama hans var viktigere…
Min sønn vet om sin far, jeg har fortalt om hans to større halvsøsken, om hans tanter og onkler og hans farmor….alle som har blitt truet til ikke å ha kontakt med min sønn…
Og tro det eller ei….jeg har klart (enda) å ikke si noe galt om han til min sønn, selvom jeg hater den mannen inderlig.
Jeg har aldri skrevet i en slik blogg før så jeg vet ikke om du ser dette her, men gjør du det hadde jeg satt stor pris på om det hadde vært mulig å få kontakte deg privat da jeg så gjerne skulle ha hatt noen råd av deg.
Uansett ønsker jeg deg masse lykke til videre og ikke minst de varmeste lykkeønsker om for deg og din kommende kone. Måtte dere få en fantastisk bryluppsdag og et godt og langt liv i sammen.
Hilsen fra en fortvilet mor
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:15 pm
Må bare si at alle som snakker om å tilgi er idioter i mine øyne. Å tilgi gjør det ikke bedre, og det er ikke noe du kan bestemme deg for å gjøre. Jeg har selv en sånn far, som dro for år siden, og etterlot bare gjeld og problemer, og kommer bare når han trenger hjelp. Jeg så opp til ham som en gud. Perfekte pappa. Han gjorde aldri noe galt, han var perfekt i alt. Siden viste jo dette seg å ikke være han, men bare falskt. Når man hater noen så inderlig og intenst som jeg hater ham, når de har ødelagt så mye for deg, da vil du ikke tilgi! Sitte der og si at det er greit! Det hjelper ikke! Det hjelper å hyle og skrike og gråte, hate og være så sint som faan, forbanne og hylskrike til du ikke kan røre deg. Si hva du mener, sparke og knuse og be dem dra til helvete! For først da blir det brennende hatet til likegyldighet. Hatet etser deg bare hvis du lærer å holde inne og prøver å rettferdiggjøre det. VÆR sint! VÆR forbanna! Fordi det hjelper. Det blir bedre. Jeg vil aldri lære barna mine å holde ting inne. Det er DA det påvirker de rundt deg.
Jeg gleder meg til dagen han er alene og hjelpesløs med gjeld og spriten sin. For da kan jeg avvise ham tilbake, det er ikke det samme, jeg kan aldri ødelegge ham som han gjorde meg. Men det vil være godt. Nå synes jeg egentlig mest synd på ham. Har fortalt ham som aldri syntes jeg var bra nok at det er JEG som skammer meg over HAM. At han er min far. Jeg er ferdig. Det gjør vondt. Det vil det alltid gjøre. Men jeg ser framtiden uten han og den han kunne vært. Har lært av hans feil. Og jeg lever.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:25 pm
64. Vansklig situasjon. Men hensynet til barnet veier jo tyngst. Men det er dritvansklig å vite om det faktisk stemmer eller ikke
65: Du har mail
6: noen personer gjør ikke annet enn å knekke en. Da er det faktisk bedre uten
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:34 pm
LILLEMY !!
Er du gal?! Venter du med å si noe sånt?! De ordene + at hun ikke lenger får snakke til ditt barn? GJØR NOE! RING TIL BARNEVERNET! Hva om det hadde skjedd deg?! Og hva om det hadde fortsatt til du var voksen, og en nabo visste det, men sa ikke noe for.. hmm å gid, tenk om naboen tar det ille opp… (?!) Meld bekymringen til en rådgiver/veileder/klasseforstander på skolen og be dem snakke med barnet, UTEN at faren får advart henne mot å si noe!
RING BARNEVERNET; Og si hva du har hørt, vet, og tror. BARE GJØR NOE! Vær så snill!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:36 pm
Hei!
Så godt jeg kjenner meg igjen i hatet ditt! Har sett på mange av kommentarene du har fått om å tilgi… Jeg for min del har ingen glede av å tilgi, det eneste jeg ønsker er som du; å se denne personen, som for øvrig er min stefar, død..
Min historie kan på ingen måte sammenlignes med din, jeg mistet begge mine foreldre i ung alder, men var så “heldig” å få en stefar som fullstendig fucka opp livet mitt… Jeg vil først ha det bra når han ikke lenger går oppreist.. Så jeg forstår deg fullt og helt og til dere som sier det er best å tilgi og hat kun går ut over deg selv, vet ikke hva det vil si å virkelig hate noen..
Ønsker deg alt godt i ekteskapet og fremtiden..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:36 pm
Jeg tror jeg ville meldt det også. vist du er sikker på at din datter faktisk hørte dette
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:42 pm
Jeg kjenner ikke historien, men hva hvis din far sa til din mor at han aldri ønsket å bli far og at din mor lurte ham? Det finnes mange kvinner der ute som går på barer, flørter med “rike” menn for så å bli gravid og kreve barnebidrag/arv senere…
Bare fortsett med ditt “konstruktive” hat, det kommer nok en dag der du vil angre selv… og please… ikke vær så “tøff i trynet”… det kler deg ikke.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:48 pm
69: høres da ut som du har hatt det verre..
71. Tror ikke det var noe sånt. Han ville gifte seg, hun ville ikke. begge var alt for unge. Lang historie kort. Men jeg var forsåvidt ikke der…
Uansett syns ikke jeg at det faktum at barnet ikke var ønsket skulle være noe grunn til å drite i det?
Føler meg sjelden tøff i trynet engentlig….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 10:58 pm
eeeeeeeeeeeemo
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:00 pm
Tilgivelse er oppskrytt. Hvorfor skal man tilgi ufyselige mennesker? Hvorfor skal de slippe unna? Hvis man treffer igjen mobberne fra ungdomsskolen femten år etter, kan man si “sorry, jeg liker fortsatt ikke trynet ditt, ikke etter alt du gjorde mot meg for femten år siden”. De kan like gjerne få høre at deres ufyselige handlinger har satt spor hos andre mennesker.
Men et så intenst hat høres likevel slitsomt ut. Jeg stemmer for likegyldighet. En så ufyselig person som faren din er, fortjener ikke at du bruker så mye krefter på ham. Han fortjener at du ignorerer ham, tier ham i hjel.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:06 pm
Lillemy.
Du må gi beskjed til barnevernet med en eneste gang.
GI BESKJED, så får de rette personene undersøke dette.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:19 pm
73: Im too old to emo
74: Godt poeng. Forøvri så hører ikke far min, med mindre han leser dette og gjetter. Så as far som han vet ignorerr jeg han:)
Ikke tenk på dette som intenst hat, men som noe jeg gjerne skulle sagt for lenge siden
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:26 pm
Må bare applaudere din (brutale) ærlighet. Og måten du har skrevet det på, ikke minst!
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver og føler, til tross for at jeg vokste opp med far til stede. Noen ganger skulle jeg ønske meg for uten den fysiske og psykiske volden som overskygget de positive opplevelser og den positive ballast jeg fikk med meg fra han, og på grunn av de ønsker jeg hadde den gang, må jeg takke deg for at du har nyansert synet mitt en smule.
Når det gjelder videre generasjoner Zuul, så har vi begge lært av vår oppvekst, og hvilke feiltrinn våre fedre gjorde. Dette er kanskje den største gaven vi fikk av de, den er viktig å ta med seg i alle fall. Så vil jeg si deg, at hvordan din far farget deg, vil for det første ikke farge ditt barns oppvekst. For det er den DU er, som betyr noe. Vi er ikke våre fedre, vi er ingen kopier. Slik våre barn ikke vil bli noen klon av oss. Det kommer til å gå bra. Og gratulerer med begivenheten! Jeg ønsker dere alt hell og lykke!
PS: mailadressen min er aktiv om du trenger en ukjent å “sparre” med. Det har for meg vist seg lettere enn å snakke med venner eller familie, de har en tendens til å gå seg fast etter ømfintlige temaer.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:29 pm
Brutal ærlighet er viktig av og til. For å få det grekerne kalte katarsis: renselse.
Har sparra mye, men familie har jeg lært meg å holde unna for etterhvert. Blir for sårt for alle parter
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:33 pm
Fint at du tok deg tid å formulere og dele dine tanker med oss, som snubler innom bloggen din.
Uavhengig av ditt standpunkt, gir du i alle fall andre mulighet til å lufte sine historier. Min, og her kommer den selvfølgelig, har egentlig få fellestrekk med din, men gir meg noe av den samme blåe følelsen.
Foreldrene mine skilte seg da jeg var ganske liten. Et land, en oppvekst og mange år senere, har jeg ingen far. Den gang jeg sikkert trengte ham, når jeg var mindre, var han ikke der. Alt det er glemt. Jeg er voksen og trenger ikke lenger ham. Han og hans familie i et annet land. Jeg føler heldigvis ingen bitterhet, heller en avstand.
Nå skjer det tunge ting i livet til min far og han har tatt kontakt, gjennom min mor. Nå er han liten og trenger meg. Han spiller på familiebåndet og vil trekke meg til seg. Merkelig nok, føler jeg ingen forpliktelser. Dette er bare fremmede mennesker, i et annet land. Er jeg kald som avviser min egen familie? Men er det kaldt når båndene som binder oss er bare av kjøtt og blod?
Det som fikk meg til å tenke på min historie, da jeg leste din, er erkjennelsen av dette handler om valg. Det å være voksen, vurdere sin egen fortid og bestemme hvordan man selv vil være. Jeg orker ikke å tilføre mer drama i livet mitt, ved å involvere meg i død, fortvilelse og sorg langt der borte. Er jeg et dårlig menneske? Kommer jeg til å angre på min avgjørelse? Nei, for akkurat som deg, tenker jeg at hans død ikke vil etterlate noe hull. Ikke fordi jeg er bitter eller ønsker hevn, men fordi det kanskje er et hull der, eller en forpliktelse som føles som byrde, som da vil forsvinne.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:36 pm
#78 Ja. Sårt er nok en god beskrivelse.
Vil man videre i livet, så må man noen ganger være brutalt ærlig. Med seg selv og andre. Det fant min samboer ut, heldigvis før jeg fridde. Men det er en annen sak jeg skriver i egen blogg om, som jeg ikke skal forstyrre ditt innlegg med. Føler du nysgjerrighet, er du velkommen innom.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2007 at 11:53 pm
vet ikke hva alle har skrevet her…ikke hva noen har skrevet…men….nå forstår jeg hvorfor du har det bildet av “deg” på bloggen….jeg forstår alt du føler, jeg håper at du klarer å bearbeide det.. Noen ganger er ikke blod tykkere enn vann, og det handler om å bevisst velge vekk….ikke la de som drar oss ned stjele tanker , følelser, tid….ressurser….. Glem ham, og ha tro på at dette handlet ikke om deg, men om Ham…..at han ikke taklet livet sitt…..God varm klem!!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:11 am
wow, det er nesten litt skummelt å se hvor mange følelser som er i sving i slike saker. jeg skulle ønske jeg kunne komme med et fasit svar som gjorde at alle ble super happy og vandret rundt på rosa skyer, desverre har jeg ikke den magiske trylleformelen, kun mine egne erfaringer.
jeg klarte å tilgi min far – han fortjente det ikke, men for at jeg skulle gå videre med mitt liv, trengte jeg å gjøre det.
mange snakker om å tilgi som en måte å la den andre parten slippe unna på, for min del har det vært min måte å slippe unna på. ved å tilgi han, tok jeg vekk den makten han hadde over meg, i angst, sinne og hat. og det er tre faktorer som kan styre et liv ganske så radikalt. har som sagt bare egne erfaringer, ikke så mye mer, men tro meg, sitter på flere av de enn jeg skulle ønske jeg hadde…
-snakkes sikkert-
ps, lillemy, si i fra. hva er verst? å ikke si ifra, og risikere at barnet blir misbrukt, eller å si ifra – og finne ut at det evt vokser opp i en kjernefamilie? tro meg, det er verre at barnet vokser opp under misbruk, enn at foreldrene får et besøk av barnevernet.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:13 am
Kjære kjære deg. Du er så utrolig såret, og med all grunn, missforstå meg rett.. Du har all grunn til og være såret, men,,,, det er et stort MEN her.Du har ikke lagt noe av dette bak deg, disse tankene du har er noe du bringer videre inn i ditt ekteskap. Noe du bringer videre inn i dine barns liv.Tro meg, jeg snakker av erfaring.Når du en gang får egne barn blir alt helt ufattelig.. at noen kunne behandle sine egne barn på en slik måte… Er her hvis du trenger en å prate med. (pst… Du er en utrolig god skribent).
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:27 am
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne…
Jeg leste historien din. Den er veldig gripende på mange måter, og jeg beundrer deg fordi du kan uttrykke deg slik du gjør.
Har og er i nesten samme situasjon selv i 36 år. Leser de kommentarene du har fått.
Får enda flere tanker.
Jeg ser det som et stort tap man opplever, når ens far svikter. Hat er en følelse.
Noe jeg tror og mener at man kan lærer seg å leve med. Det er en god måte å gå videre på i livet.
Det og lærer seg å leve med vonde følelser/opplevelser er, et inne bygd forsvar vi mennesker har. For å klare å leve/gå videre i livet.
Jeg tror ikke det bare handler om å tilgi. Å tilgi synes jeg KAN høres forenkelt ut noen ganger.
Tror hvis enn møter følelsene sine, kan komme langt med å rasjonalisere og gi grunner for hvorfor ting skjer, foreksempel hat og tap.
Det er ikke det samme som å si at du godtar handlingen eller å forstår hvorfor. For det tror jeg kanskje kan være det vanskeligste.
Det trenger heller ikke å gå utover de rundt deg, når enn har lært å leve med hat, tap og sorg.
Det er å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv.
Noe som jeg synes som du virker til å ha gjort. Det kan du være stolt av. Det virker som du har hatt en lang og tung vei å gå, til dit du nå er kommet.
Du har fått styrke igjennom hatet. Du har fått god moral og gode verdier, Som du fører videre. Blitt mer bevist på hvordan du vil ha det, og hvordan du vil være.
De beste ønsker med bryllup og fremtiden. Det er deg vell unt.:-)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:41 am
Huff, jeg ble tenkende etter dette innlegget. Det er så mange følelser med i bildet når man føler seg sveket. Bare ikke din bitterhet spiser opp lykken du fortjener å ha. Jeg følte meg sveket av min mor, var bitter, sinna og – vet ikke om det var hat jeg følte, men en vond følelse var det. Jeg jobbet med meg selv i mange mange år, for å forstå at uansett så var jeg verdifull for de rundt meg. Etterhvert fikk jeg barn, som har fått/får all min kjærlighet som jeg følte ikke jeg fikk som barn. Heldigvis så har de alltid vært viktigst i livet mitt. Jobb med bitterheten, si til deg selv at du er verdifull,da vil det føles bedre, og dagene dine blir gladere. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til med bryllupet ditt. Hilsen en datter/mor.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:49 am
hei,fint å lese om en som ikke prøver å pynte på følelsene sine. Tenkte å dele med deg hva som har hjulpet med. Problemet med hat, slik jeg har erfart det, er at man så inderlig gjerne skulle ønske at den personen man hater skal kjenne den samme følelse av maktesløshet, den samme følelse av verdiløshet, kort sagt, de samme følelsene som man har/ har hatt selv. Å ta inn over seg at det ikke skjer,og ikke vil skje er for jævlig. Det er det samme som å ta inn over seg at verden er grunnleggende urettferdig, og det håper man jo i det lengste at den ikke er. Det jeg tror er viktig er at du tar en type hevn inni deg, slik at du skaper balanse. Se f.eks for deg faren din som en som konstant fortæres av tanker om sin feighet. Som hvert sekund på dagen blir konfrontert med sitt svik, forestill deg at han forteller dette til kona si om og om igjen, og at hun er drittlei den patetiske sentimentale gubben. Bruk noen minutter på dette daglig, og stopp så når du selv bestemmer. Det er viktig at du selv bestemmer når du vil tenke på det. La hatet, som du rettmessig føler, gradvis ta mindre plass i ditt liv. 10 min daglig, 9 minutter daglig o.s.v
Ønsker deg ellers lykke til med bryllup og samliv. Er sikker på at det blir bra, på sett og vis og over lang tid har livet likevel noe rettferdig over seg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:52 am
Til nr 7: Først vil jeg si at jeg forstår du mener det godt, MEN: Hvordan kan du si at tilgivelse er et valg? Å si “jeg tilgir deg” er enkelt nok, det er bare ord. Å virkelig tilgi, er en følelse, og den kan ikke presses frem på samme måten.
Jeg tror mange har gått i fellen å si de tilgir uten å mene det, mens de innvendig slites i stykker av skam fordi de ikke klarer å tilgi. Det du ikke ser ut til å forstå at dette presset etter å tilgi fort kan bli et følelsesmessig tyranni på linje med hatet. Hvorfor legger du sten til byrden på dem som allerede sliter med noe så lite akseptert som hat til sitt eget kjøtt og blod? Psykologer sier hat er et resultat av kjærlighet som er ødelagt, og det tror jeg på.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:07 am
Nå har ikke jeg giddet å lese de andre komentarene, men må bare si at jeg kjenner meg igjen i 95% av det du skriver. De siste 5% er pga jeg bare er 20 og ikke har hatt tid til å hate min “far” like mye som det du har. Vil bare si at du er ikke den eneste, og min mening er at jeg hvertfall klarer meg jævlig bra uten en far. Her er ikke noe savn ute å går nei!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:41 am
sjkønner deg jæv…. godt, jeg har akkurat den samme typen far. Jeg har vert mye deprimert på grunn av han. jeg har tre andre halvsøsken som han ha SÅ god kontakt med. det iriterer meg. det kommer ikke til og falle en tåre fra meg når han går bot for og si det slik. jerg har et SÅ stergt hat til han at kun vi i denne situasjonen vet hvor mye det er.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:29 am
Tror du savner ham mer enn du hater ham. Jo sterkere du skriver om hat, forbannelse og svik jo mer er savnet.
Det er ikke alltid slik at den oppfatningen en selv har er den riktige. så heller ikke min av dere. Jeg vet bare litt om deg av det du skriver. Jeg vet ingenting om din far, bare dine ord om han.
Men du skriver jo at han ringte og trodde du ville ha kontakt, noe DU IKKE VILLE ????? Her er det noe som sier meg at dere begge er på kanten til å være like gode. Har du gjort det så gjør jeg det osv.
Så hvorfor ikke ta kontakt på en skikkelig måte. Du og din far bare dere to og ta og snakk om dette. Det kan jo hende han forteller deg en annen historie.
Husk bare at sannheten ligger et sted imellom det du vet idag og det du vet etter det.
Lykke til og for alles del håper jeg du finner roen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:06 am
se det, du fikk det du var ute etter, din emo fag. medynk,sympati,trøst,noen på nettet som bryr seg. kall det hva du vil. staaaakkkkaaar.grine littegrann? tosk.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:09 am
hei igjen!
Igår, etter å ha lest bloggen din, skrev jeg innlegget mitt Kjære Familie.
Fordi jeg skjønner så godt hva du føler, men for meg kommer det noe helt annet enn hat for faren min- nemlig kjærlighet til de som faktisk alltid Har vært der.
De som ikke har gitt opp selv om jeg ble en vanskelig ungdom og har rotet bort mye tid og krefter på å være skuffet og hate.
Jeg vet ikke om du føler som meg, men jeg konser så hardt om å gjøre det jeg kan for min eventuelt fremtidige familie, barna jeg vil ha, den jeg vil dele livet med.
Om moren din, eller moren min, ikke har vært perfekt, om faren din eller faren min har en grunn til å omtale henne med sånne ord, så skal de holde det inne.
Det er ingen tvil om hvem som har gjort det verste! Det var PAPPA som dro, det var han som skuffet, såret, avviste og ga faen.
Sånn jeg ser det har de ingen rett til å dømme noen, og jeg skulle ønske min farmor hadde hatt mot til å fortelle HAN hva hun synes, istedetfor å unnskylde seg til en trist 8, 10, 12, 14 åring i tide og utide.
Det er så rart, når man har gått så lenge og følt at alt er ok, å finne igjen følelsen av at den ene av to mennesker i verden som skal elske deg betingelsesløst, ikke gjør det, aldri har det og ikke kommer til å gjøre det.
Jeg håper det går over. for oss begge.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:19 am
forresten er det utrolig deilig å få vite av min nye bror at gjennom hele oppveksten har han og moren hans hatt et bilde av MEG hjemme i stua si!
det kan faren min umulig ha oversett selv om han aldri så mye ville,
og det viser at tross at HAN selv ikke har vært mann nok til å ta kontakt, så har hans familie, de han “valgte”, vært fullstendig klar over og hatt et ønske om å bli kjent med å inkludere meg!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 7:17 am
Vet iallefall at jeg ikke skal bli en sånn far for mine barn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 7:34 am
forstår deg
tok kontakt selv etter 26 år, hadde ikke sett/hørt fra min far fra 7år til 30år. Vi bor i samme by,det første som skjedde var at jeg fikk kjeft av min fars nye kone på hvorfor jeg ikke hadde takket for konfirmasjonsgaven! den er det ingen som har sett eller mottatt.
Jeg var videre på besøk flere ganger, men det ga ikke så mye, og i dag har vi ikke kontakt.
hvordan er det mulig å ha barn å oppføre seg slik, tror bare du og vi som har opplevd dette kan forstå hvordan det er, mye sårere for barn enn voksne.
Man har så mange spørsmål og som du sier man har samme blod.
Til de som snakker om å tilgi, ikke snakk om ting dere ikke forstår, dere legger bare enda en belstning til mennesker som har tanker/problemer fra før.
Jeg hater ikke, men kan ikke forstå. feighet er ett ord som dukker opp.
selv har jeg barn jeg er glad i, og ville aldrig overlevert/glemt dem på denne måten.
hater heller ikke, har det veldig bra, men tankene på at midt blod (min biologiske far) er så forskjellig empatisk/samtidig som vi også helt sikkert har likheter er frustrerende.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:20 am
Jeg har aldri klart å tilgi min egen far som stakk så fort jeg var født, for 35 år siden. Jeg hater mine egne gener så mye at jeg vegrer meg for selv å få barn. Min far stakk for øvrig av med begravelsespengene for min dødfødte bror for å kjøpe seg ny bil, mens mor satt igjen med sorgen og regningen. En slik egoisme kan bare etterkrigsgenerasjonens medlemmer komme opp med. Selv fikk jeg vite da jeg snakket med faren min for syv år siden (det var siste gang), at jeg aldri skulle vært født. Jeg ble bare født fordi mor nektet å bruke kondom…
Du må tilgi for å komme videre, sier man. Mon det. Jeg skal komme videre den gangen jeg kan pisse på grave hans.
Takk for at du har satt ord på disse tingene. Vi menn er ikke så flinke til det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:29 am
79: Nei, du er ikke et dårlig menneske fordi du velger han bort nå. Mennesker må skjønne at deres valg har konsekvenser. Og noen ganger kan ikke egoistiske valg velges bort igjen.
80: Bedre å leve med sannheten enn å flyte på en løgn. Stort sett i alle falll
81: Jepp- Har skrelt bort de fleste fra livet mitt som koster for mye
82:Vi ser nokt ulikt på tilgivelse
83: Jeg kan love deg at får jeg barn skal ikke noe av han føres videre. Ei heller hva jeg føler for han
84: takk for det.
85: livet blir stadig bedre. Og jeg lever det livet jeg ønsker i dag. Takk for lykkeønsket
86: Stakkaren har levd på en løgn hele livet, så det koster nok. Å holde skjult for sin nye omgangkrets, at han har en sønn frå før. Det som er dumt er at vi aldri hadde en konfrontasjon, slik at vi fikk sagt det som skulle sies. Dette brevet er på en måte det
87: Tror å gå videre og leve sitt liv er viktigere enn tilgivelse
88: Godt du slipper savnet
89: Det er kjipt. Men man får bare reise seg og leve sitt liv.
90: la meg omformulerer. På det tidspunktet hadde jeg gitt opp hele fyren. Tantene mine hadde spurt om jeg ville noen år tidligere. Og jeg sa det var greitt. Men det skjedde aldri noe. OG jeg hadde ikke masa på dem om at de skulle mase på han. Vist du skjønner Og han ringe ikke for å ta kontakt, men for å skjelle meg ut fordi tantene mine hadde maste på han, og gi beskjed om at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Likegode? han var voksen, jeg var to. Tror hans valg var mer bevistt.
91: Hahaha. Det er ingeting som er mer morsomt enn folk som lar seg provosere over ting som ikke er ment å provosere på nett. Emofag, you kill me here. NEi, nei noen er slemme med meg på nett. Best jeg stenger meg inne og griner litt før jeg aldri mer skriver noe på nett.
92: Godt poeng frk Fryd.
93: Det har nok svidd litt ja
94: Det er bra.
95: Veldig flott innlegg. Takk
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:31 am
Uffa, jeg føler med deg. Det er tøft det der. Jeg har selv slitt litt med pappa’n min, men han har kommet seg med årene. Det er mange ting som spiller inn hos oss da, men nå er det ganske greit.
Jeg skjønner at du er sliten. Men det du skriver om at hatet er så sterkt at du ikke bryr deg om det hvis han dør… det tror jeg ikke helt på. Jeg hørte noe som var så utrolig bra, i en av episodene av Frustrerte fruer faktisk, “Hvis du hater meg betyr det i alle fall at du føler noe for meg. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.” Tenk litt på det… det kan være at han har det vanskelig også. Og jeg looooover deg at han har tenkt på deg mye mer enn du tror, kjære du.
Måtte giftemålet føre masse masse lykke inn i livet ditt.
Klem fra meg =)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:36 am
96: Den tanken har jeg tenkt også. Det er seigt å ha slike fedre, men jeg tror det verste for min del er å aldri ha fått en konfontasjon med han. Fått skrike og brøle litt til hverandre,. og så ferdig med det liksom
98: Mange som virker å tro jeg savner han, men det er umulig. Jeg kan ikke savne en person jeg ikke kjenner.
men jeg savner ideen om en far. Det har jeg alltid gjort. Og det er verre. For det er ren idyll. En person har sine feil, et drømmebilde har ingen
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:45 am
Det er ikke noe vits i og hate din far.Det går bare utover deg selv og hate noen.Han var ikke der for deg,men hadde han vært ville du kanskje hatet han mer.Er ikke sikkert du hadde giftet deg engang.Kanskje han skånet deg for noe du ikke skulle oppleve…Takk han i stedet du ble tross alt født og har du det ikke bra innimellom er det ikke han som skal ha skylden for det.Han var ikke der,men det var din mor.Mange vokser opp med ingen av de engang!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:49 am
kjenner meg igjen her desverre..
stay strong bro
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:50 am
Hvorfor hater du han?
Fordi du får masse utav det.
Det er masse kraft og energi i hat og sinne.
Men hvor fører det deg?
Ingen vei… på stedet hvil.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:52 am
Sitter her og leser om mennesker som øser ut av sitt innerste og som egentlig burde vært beskyttet mot seg selv. Er det virkelig slik at internett er den nye terapien? Jeg undres. Egentlig er nettet et sted hvor man kommer med masse “grudge” og likevel beholder maska utad i det virkelige liv.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:56 am
Føler med deg. Jeg kjenner heller ikke min far.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:02 am
Noen ganger så er det slik at folk farges/blir den de blir. Ofte er det ikke engang deres egen skyld. For all del, det finnes ikke noen som helst grunn som er god nok for at man svikter sine barn eller sin kone eller mann. Men tross alt. Det finnes ting i livet som er vanskelige og som gjør at man blir som man blir. Du kunne fort ha endt opp med problemer. Både psykologiske og andre problemer. Det ville da vært din fars skyld. Korrekt? Men så, hva om du da hadde blitt som din far? Og fått en sønn som du forlot? Noen ganger må man prøve å se litt lenger enn sin egen far. For det er alltid snakk om historie. Ballast. Man tar med seg så mye i livet og hvordan man bruker eller benytter dette senere avgjør i stor grad hvem man blir og hva slags menneske man blir.
Som en del andre vil jeg oppmuntre deg til å forsøke å tilgi. Det er stor forskjell på å tilgi og glemme. Du kan aldri glemme ( og skal heller ikke det ) men tilgi er noe som viser at du er større enn ham og at du ønsker å ende dette her. Hvem vet hvilke problemer din far hadde i sin barndom? Ble han misbrukt? Ble han slått og mobbet på skolen? Kanskje ingenting. Kanskje levde han ett eksemplarisk liv med eksemplariske foreldre? Uansett, noe er galt med hans psyke og du er den eneste som kan tilgi dette. Det er for seint å “fikse” på det, derfor vil jeg bare oppfordre deg til å “be a bigger man”. Uansett hvor mye han har sviktet eller sviktet, ikke gjør det samme igjen.
Jeg får ofte tanker tilbake til narkomane. Man kan hate en sønn/datter eller far/mor for at de endte opp som narkomane, men det er vanskelig å gjøre noe med det. De er fortsatt kjøtt og blod. Og for min del handler det da om å være ett større menneske og allikevel vise at man bryr seg om dem.
Lykke til med alt videre i livet og håper at du får ett fantastisk liv og at du kanskje kan klare å legge vekk hatet og spre glede til alle i din omgangskrets!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:12 am
Husk at du har et valg, du trenger ikke bli en stakkars jævel som din far! Det er ikke din fars fortjeneste at du er til, ditt liv har en MYE større mening! Din far er en mikroskopisk liten del av det hele, få ham ut av systemet ditt og finn frem deg selv!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:13 am
Meget sterk tekst! Godt skrevet og følelsene strømmer på. Har en halv-bror som jeg ikke har møtt omtrent hele livet mitt selv.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:16 am
Min halvbror har hatt det på samme viset. Faren hans er en stor idiot. Plutselig etter mange års taushet ringte han broren min og ba så pent om han ikke kunne komme til gården hans og jobbe der og sånn. Min bror ble jo glad for at han endelig tok kontakt og reiste avgårde til ham, da viste det seg at han hadde skadet ryggen og trengte en slave til å jobbe på gården. Min bror var der en liten stund og så kom han hjem igjen, forbannet som bare det. Så ble det stille fra “fars-kanten” Min bror ble far til ei nydelig lita jente, og han lovett stort og høytidelig at hun skulle ikke få ha det sånn i sin barndom, han skulle ta vare på henne og være sammen med henne… Sånn ble det altså ikke, nå gir han mer faen i henne og det er nesten så vi andre i familien må trumpe ham til å være sammen med henne. Det er helt grusomt! Han sa det til meg at han aldri skulle bli som sin far.. og nå er han blitt det. Jeg håper bare Zuul at får du et barn så vær en ordentlig far for barnet, ikke bli som din egen far. Det er bare helt forferdelig å se skuffelsen i øynene hennes når hun ser at pappa ikke bryr seg.
Jeg ønsker deg lykke til med bryllupet, lev livet mens du har det!!!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:18 am
Sitter i samme situasjon som deg. Er nå 27 og faren min la igjen nr sitt hos moren min og lot oss “barna” ringe han selv for to år siden. utrolig..Nå har vi ingen kontakt, orker ikke siden det alltid skal stå på meg om jeg vil ha kontakt. Sendte godt nytt års melding til han og fikk tilbake. Ditto fra alle oss. (hans kjæreste og tre små barn). han er så kald, forstår ikke hvordan det var og ikke ha han der når jeg var liten.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:34 am
Hei!
Trist å lese hva du føler og opplever.
Noen ganger er det helt greit å ikke ha en far. Jeg bodde sammen med mine foreldre hele min oppvekst, og jeg skulle ønske mor og far skilte seg. De var alt for opptatt i å krangle så de oppførte seg ikke som foreldre bør oppføre seg. Vonde minner fra barndommen, jeg ønsket alltid at jeg ikke hadde foreldre. Jeg som 8-åring tok bedre vare på meg selv enn to voksne mennesker på noen 30-år.
Skjønner at du er bitter og føler hat, jeg gjorde det selv i mange år. Men nå bryr jeg meg virkelig ikke om de og hva de har gjort. Det får de takle selv og en dag vil de få som fortjent, karma vettu =)
Lykke til med bryllup og det hele.
Håper du kan gå videre i livet ditt med poistive mennesker som løfter deg opp
Med vennelig hilsen venn
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:49 am
Kan hende det er din mor du burde hate?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:52 am
Må bare si til lillemy: Vær så snill å si i fra til barnevernet! Opplevde mye av det samme når jeg var liten og skulle ønske noen sa i fra!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:55 am
Bra innlegg rett og slett.
Jeg går nå inn i et samboerforhold med ei som har to fra før. Jeg har sett den skremmende utviklingen med deres far. Han virker å gjøre mer og mer for å ikke ha noe med dem å gjøre. Tar ikke noe initiativ til å ha dem hos seg, glemmer dager som han skulle hatt dem hos seg. Han klarte til og med å si til dem en gang det var hans dag at de kunne ikke være hos han fordi han skulle spise middag og så trene… Veit ikke hva som driver han til dette? Men jeg veit han er en skikkelig egoist. Jeg har alltid håpet han vil være der for unga sine i frykt for at ungene skal begynne å få de følelsene du og andre som har kommentert dette har. Jeg bare håper han leser dette, og får seg en real tankevekker. Ingen barn fortjener å føle et slikt svik.
Jeg har selv en unge fra et tidligere forhold som jeg har et veldig godt forhold til, som er hos meg veldig ofte. Jeg har hvertfall ikke samvittighet til å såre hun med å ekskludere hun, og jeg kan ærlig talt ikke skjønne at andre fedre faktisk kan ha samvittighet til det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:03 am
Heisann =)
Jeg har ikke lenger et forhold til han som er min biologiske far, men jeg hadde det i nesten 27 år. Min søster (hans datter fra et tidligere ekteskap) har nok misunt meg min situasjon i mange år, så da jeg valgte ham ut av livet mitt ble hun, forståelig nok, ganske forvirret.
Jeg prøvde å forklare for henne at jeg misunte hennes situasjon, altså hans fravær i hennes liv. Vår felles far er en syk mann, han har aldri forgrepet seg på meg fysisk, men jeg håpet mange, mange ganger at han kunne slå meg istedetfor å drive som han drev på. Jeg ble skreket til for ingenting (jeg satt med bena oppe i sofaen i sokkelesten), og dette skjedde flere ganger i uka. Hver dag noe uforståelig som satte ham i gang, og da kom mantraet hans ;”Du er dum! Du er utakknemlig! Du er lat! Du er udugelig!” Jeg har i mange år hatt mareritt om faren min, og hele tiden har alle rundt oss, med unntak av moren min som visste, trodd at jeg var pappajente. Det var jo sånn at om jeg satt på fanget hans og strøk egoet hans med hårene, ja da hylte han hvertfall ikke til meg.
Moren min fikk endelig nok, og gikk. Jeg fikk endelig nok og gikk. Jeg har i dag ingen kontakt med ham, han var ikke i mitt bryllup, og han kommer aldri til å få hilse på mine barn så lenge jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Jeg savner en pappa, ikke han, for han var aldri en pappa, men det er klart jeg savner en far. Det er et primærbehov vi alle har, og det er ikke dekket.
Jeg vil ikke be deg tilgi, for denne oppførselen og likegyldigheten kan ikke tilgis, men prøv å husk at han ikke er verdt følelsene dine. Han er ikke verdt ilden din og livet ditt.
Tidvis kan det kjennes ut som jeg hater han som skulle vært min far, men når jeg kjenner godt etter viser det seg stort sett å være sure oppstøt. Nyco hjelper.
Ta en klem fra meg, og gift deg og lev et godt liv. Husk hva du har manglet, og gi det til dine barn. Bryt det som fort blir en sirkel før det er så mye som en strek, og fokusér på det du har nå =)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:11 am
Det er synd å høre at hatet mot faren din tærer sånn på deg. Du er fullt berettiget til det synes jeg… men jeg håper du kan glemme dette hatet i 24 timer på bryllupsdagen din. Jeg er sikker på at du også synes din kjære fortjener en perfekt dag uten mørke tanker.
Uasett.. gratulerer med bryllupet.
Måtte det holde livet ut!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:18 am
med dette hatet plager du bare deg selv. det går utover din psyke. det er bedre om du prøver på og snakke med han, ettersom han snart skal dø.hvis ikke komer du til å bli plaget resten av livet. at du ikke tok farvel med din far
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:19 am
Jeg skjønner at du har det vondt, men jeg skulle ønske du klarte å erstatte det vonde negative med noe positivt. Dette er noe du kan velge å gjøre ikke la en vond opplevelse prege resten av livet ditt
Du har mange år igjen 
Under krigen da jødene og andre satt i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Da ble noen av de som var der fullstendig ødelagt for resten av livet. Mens andre giftet seg og fikk barn og levde lykkelige resten av livet.
Hvordan kan det ha seg? jo de som greide å legge det bak seg, de som kunne tenke på en annen måte de greide seg fint.. mens de som bare var i stand til å fokusere på det vonde de kom seg aldri videre.. de mistet rett å slett evnen til å leve..
Mitt råd til deg er at du må analysere det du har gått igjennom og prøve å tenke annerledes for det har du all makt til å gjøre
Samtidig vil jeg anbefale deg å prøve å holde balanse i det du gjør slik at du ikke blir dårlig.
Det er aldri for sent å tenke en tanke på nytt!
Lykke til videre med livet ditt
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:19 am
Begynnte nesten å sippe når jeg leste dette. Det var som å lese om mitt eget liv, uten en far, alle mine tanker i hodet du nå satt ord på . Min “pappa” dog for 3 år siden, jeg har aldrig treffet han, kun 1 tlf samtale på over 30 år. Vet ikke om det alltid like blødende såret komme å heles. Hatet å savnet kommer alltid at være der. Det er ikke enkelt å være den først.-fødde bastarden.. Men vi er starke og du kommer ikke å skuffe som hverken far eller ekte mann. Jeg er selv gift nå og har barn, kunne aldri tenke meg å dra fra ungen min… Lykke til videre..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:29 am
E på tide å slippa taket no… Visst det e et så stort problem for deg som det høres ut som, bør du skaffa deg hjelp.. e ikkje sundt å gå sånn:(
Lykke til med bryllupet!!:D
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:29 am
Å en sak til…. Det er kun et barn som har gått gjennom en slik ting som kan skjønne hvordan det føles…. Dere andre skjønner ikke omfanget av den smerten det gir i hjertet å vete at din far klemmer et annet “søsken” intill sitt bryst, å vete at du ikke kommer å få den tryggheten en far kan gi deg… føl på den dere som trur at dere vet hvordan man skal føle.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:33 am
Hvorfor mener så mange at man skal tilgi, og at en far er så viktig?
Jeg har mange av de sammer erfaringene fra jeg var mindre, men med årene har det snudd seg til en annen problemstilling. Min far var et savn i mange år etter at han i starten var flink til å følge opp på avstand. Men etterhvert som han ikke lenger holdt kontakten innså jeg at han ikke var noen del av mitt liv lenger. Og jeg regnet med at han ikke kom til å bli det igjen noen gang. Så, mange år senere og etter at jeg var blitt voksen, forventer han plutselig å ha en plass i livet mitt igjen. Sikkert fordi han føler at han trenger det. Men jeg trenger det IKKE. Jeg har mitt liv og min familie og mine venner, og er kort og godt ikke interessert. Men det er noe verken han eller omverdenen synes er en fornuftig innstilling. Nesten alle forventer at jeg bør være glad, og følge opp kontakten med min far mer enn jeg gjør. Men det er ikke mitt ønske, og jeg begrenser kontakten til et minimum. Og både min far og verden rundt meg klarer å gi meg dårlig samvittighet for at jeg velger som jeg gjør. Jeg har bestemt meg for at den dårlige samvittigheten skal jeg etter beste evne overse, for dette er mitt valg og ingen annens. Men jeg har etterhvert innsett at det ikke er noen allment akseptert forklaring å si at for meg er det knekkende likegyldig om han lever eller ikke. Men det forhindrer ikke at det er det jeg tenker. Og det er godt å lese at det er flere som tenker sånn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:33 am
Les i alle fall kommentaren til Ane #27! Hun har opplevd noe liknende deg og har også erfart hvor viktig det har vært for henne å tilgi!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:44 am
hei, er litt i samme situasjon og lurer på om nåen kan gi med tips og råd om slike saker.
er snar 17 år gammel og sliter veldig med konsenkvenser av en idiot av mann jeg har til far.
jeg og min far har ALDRI hadd et godt forhold til hverandre. han har misbrukt min mor mens jeg såg på, han har aldri banket henne opp. men da jeg var 3 år gammel husker jeg at jeg satt i trappen og såg på at han lugget mamma, det er et svakt minne men et sterkt og voldsomt et.
han har alltid vært trakaserende og ekkel med meg, vi har bestandig kranglet og avsluttningen hans på de fleste kranglene har vært trusler med bank.
så flyttet vi fra der vi bodde og nå bor på en annen plass, har har vi ikke mye slekt men 3-4 stykker. han har alltid vært truende, egoistisk, tempramangsfull og empatiløs.
en annen episoder var da jeg ba min lillebror om å kjøpe brød, men det ville han ikke. vi hadde en diskusjon og det ente med at min lillebror ringte til far. da faren min kom hjem hadde han kjøpt brødet, men det jeg ikke viste var at lillebror også hadde kjøpt. så i steden for å håntere denne lille bagatellen på en norman og onkli måte, gjorde han det om til en stor sak. for et lite brød. han tok brødet, kastet det først i taket og så etter meg, han ropte å kjeftet og jeg var liv redd. et barn skal aldri være redd sin egen får. dette gjore han, i steden for å si” jaja, to brød gjør ingenting, vi kan jo bare fryse det andre.”
slike situasjoner var det hele tiden. en gang hadde jeg en så stor krangel med han og jeg sprang opp på romme mitt, jeg hørte han trampet etter meg. da han kom trampende inn på romme mitt sa jeg” pappa, nå er jeg redd deg!” svaret en voksen man sa til sin egen 14 år gammel datter var” ja, og det burde du være”. dette sjokerte med sterk og jeg blev helt forskrekket.
tenk å si noe slik til sitt eget kjøtt og blod.
jag og min mor har et SVÆRT godt forhold. jeg har alltid kunne sakt ting til henne og hun vet det meste om meg. jeg har utallige ganger sport henne om ikke hun kan skilles fra han.
da jeg var 14-15 år gammel fikk jeg vite at foreldrene mine skulle skilles.
jeg ble ekstremt glad for det. alt kom til å bli så mye bedre. men det var da han forandret seg og bestemte seg for å være den faren han aldri har vært.
men så fant jeg ut at han gikk fra mamma og til en annen kvinne. jeg møtte henne og far en uke etter skillsmissen på et kjøptesenter. da jeg så konfronterte ham med det, svarte han at det var en dame fra jobben, en uke sender sa han det var barndomsvenninen han og to uker sendere var de kjærester. det har vært mye konflikter og diskusjoner rundt alt dette. og i august ble v moren min veldig syk, hun ble så syk at hun måtte inn på sykehuste og var nær på å dø flere ganger. det var høsten jeg startet på vidregående og hadde det veldig tungt pga hele situasjon jeg var i. jeg trengte penger til skolebøkerne, og hadde ikke lyst til å dra på sykehuset. jeg hadde vert der en gang og besøkt henne og mer ville jeg ikke. jeg fikk ikke ingen penger hos ham til bøkerne og fikk heller ikke låne et flate øre. så jeg måtte dra opp til min syke mamma, låne masse penger av henne fårdi min engen far ikke kunne gi elelr låne. den samem dagen kranglet jeg skikkelig med han. han ropte til meg om at mamma hadde kjæreste og hun bare løy til meg. og der sto jeg, tåre våt, utskrekken og ropte til han at jeg klarte ikke mer, jeg klarte ikke å høre med. men 0 hensyn tok han til meg og fortsatte å rope grusomme ting til meg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:45 am
fortsettelse:
så i september bestemte jeg med for å ikke ta kontakt med han, vis han tok kontakt var det jo ingen problem. men det gjorde han ikke. da en måned var gådd, ringte han til min lillesøster og sporte om hun og lillebror ville komme opp til ham. han ringte aldri meg. og slik har det vært siden. det har tæret ektremt mye på meg og slekta hannes presser meg hele tiden til å må ta fatt i situasjone, men vorfor skal jeg, en forvirret ungdom som sliter med hate av sin engen far. hvorfor skal jeg utsette meg for mennesker som ikke gjør meg bra.
trodde aldri man kunne hate en person så mye som jeg hate ham. og jeg hadde ALDRI trodd at en voksen mann kunne oppføre seg på den måten. han har aldri missbrukt med fysisk, men psykisk har jeg ikke ord for. i blandt føler jeg meg så ødelakt, og jeg har ingen å gå til. ingen som kan forstå hvordan jeg føler eller hjelpe meg på den måten jeg trenger hjelp.
men har ingen selvmordstanker eller selskading bare så det er klart! fordeom jeg har det helt jævlig i blandt betyr det ikke at jeg vil ende mitt liv.
jeg har så mye å si, så mange tanker så mye jeg trenger å få ut. jeg trenger så mye, jeg trenger mennesker som forstår meg, jeg trenger hjelp med å kunne leve med dette i mitt liv.
i februar dro jeg på dolly med bestefar og der var min far også. vi satt der i 3 timer med hele familien og han enset ikke et blikk eller et ord med meg. men så forsto jeg at det var planlagt fordi alle dro, en i banken en på do også videre. så satt jeg og pappa i gjenn der. og i stedenfor å åpne en samtale med hei, eller hvordan har du det. så sa han “ja, du har vært jævli dålig i å ta kontakt” så sa jeg, ” vet du, jeg orker ikke å ta dette her nå” også gikk han. det var hannes “desperate” forsøk på å ta kontakt med meg. også kom kjæresten hannes ut og kjeftet på meg fordi jag hadde besvart han med det. jeg kunne klappet til henne og kalt henne de styggest ord jeg vet. men sa heller at dette en min sak, og du har ingenting med det. og lot hun bare kjefte meds jeg tenkte på andre ting.
sliter svært med dette å skal kunen håndtere denne situasjon og plages med tanken på “hva gjør jeg vis jeg møter på ham”.
men så kommer da en liten sak til. 17. mai er jeg alene hjemme og hadde planer med tante (far’s søster) om å være sammen med henne. jeg skal se på toget og slikt i byen MEN når det er middagen så vil jeg jo være sammen med familie. og hun har den familien som er hjemme. men tante skal spise hos min far og hannes nye familie. og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. skal jeg dra opp dit? jeg vil ikek være alene på 17. mai eller da. men hva skjer vis jeg drar opp dit da. jeg vil ikke utsette med for mer enn da som har skjedd.
jeng kjenner meg sliten og tiltaksløs. jeg er snart 17 og skal ikke slite med ne problemfar!
det jeg vil med han er; at han skal mangle noe, jeg vil han ska se tilbake og angre på det han har gjort mot meg. jeg vil at han skal ha mer empati og omsorg jeg vil at han skal forstå barna sine. jeg vil at han skal få hjelp!
håper så inderlig at noen kan hjelpe med og komme med tips og råd. hadde vært en lettelse å få snakket med noen som har litt erfaring når det kommer til slike ting.
venlig hilsen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:06 am
#97 Ja, jeg vil faktisk si uansett er det bedre med sannhet enn løgn. For enn hvor mye sannheten sårer, så vil det etter sigende gro. For å sitere Jo Nesbø i en av mine favorittsanger, når jeg graver i kjelleren etter krefter; Jeg trenger ingen Gud. Kun egen styrke.
Det sier egentlig det meste. For uansett hvor mye vi snakker med andre om det, skriver anonyme blogginnlegg og tømmer oss. Uansett, så er det oss selv det faller på. Det er vi som bestemmer oss for å bøye av, eller rette rygg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:30 am
100: Det virker nok som jeg legger mer i det enn jeg gjør. Se på dette som et endelig oppgjør for å legge han bak meg.
101: takk det samme.
102: Jeg bruker lite tid og energi på dette. Men av og til bruser gamle følelser opp. Sånn er bare livet.
103: Internett er uten ansikt om man velger det. Derfor er det lett å fortelle ting der. Internett er rett og slett vår tids bartender.
104: Som noen har sagt. Av og til er det verre å kjenne dem. Vi får bare se sånn på det
105: jeg håper og tror jeg er en postiv tilvekst til mine omgivelser. Men det er ikke jeg selv som kan bedømme om jeg er
106: Jeg tror nok jeg har funnet den jeg vil være. Mye grums i dette brevet, men se det som en reaksjon som jeg aldri fikk ut når den skulle. Og som jeg nå har fått ut av systemet.
107: Hadde min søster tatt kontakt ville jeg hatt kontakt med henne. Har vurdert å ta kontakt, men er redd for hvordan det ville påvirker henne. VIl tro hun etterhvert som hun ble voksen fant ut hun hadde en bror. Vil ikke krølle til livet hennes heller bare for å tilfredsstille min trang til å eksistere..
108: takk for det. Kjipt når det blir sånn også. BLir utnyttet på kjøpet
109: Det er vondt når det blir enveis
110: Det er nok verre å ha det sånn som du har hatt det. Jeg slapp i alle fall sånt med min egen far.
111: Min mor har alltid stillt opp for meg. Hva som var av problemer mellom dem når de var i starten av tjueåra er uansett ikke noe forsvar for han. Hun har aldri oppfordra meg til å ikke ta kontakt, eller snakka stygt om han heller. Så ser liten grunn til å hate henne
113: Det er vanskelig, for man er så makteløs. Men du gjør i alle fall din del. Og det er positivt.
114: takk for det og lykke til videre du også
115: Det er ikke sånn at jeg går dagen lang. Dette innlegget var en reasksjon på det at jeg skal gifte meg, og leste et innlegg av frk fryd om hennes halvbror som brått dukka opp. Jeg plages ikke av dette til dagen, eller svinner hen i hat. Som jeg har skrevet noen ganger: Dette er en reaksjon, og noe jeg gjerne skulle sagt for mange år siden. For å få det ut av systemet. Og nå er det det
116: Han skal ikke dø, i alle fall ikke som jeg vet. Det var bare en metafor for at han er begynte å bli gammal. Forøvri se 115.
117: Som sagt over: Dette ligger i det store og hele bak meg. Men av og til dukker gammalt grums opp. Jeg lever et godt liv. Jeg har en jobb jeg elsker. En dame jeg elsker. Familie jeg er glad i ellers og gode venner, hobbyer osv. Men av og til dukker ting fra fortiden opp til overfalten. Som denne gangen. Men for det meste tenker jeg lite på det i dag.
118: Takk for det og lykke til videre selv.
119: Takk for det. Som jeg påpeker over er det ikke sånn at jeg sitter og brenner over av hat daglig. Se på dette som et endelig avskjed med han.
121: jeg er enig med deg. Man må ta hensyn til egne føleser. Vist noen er vampyrer som tærer på en bør man heller gå uten syns jeg.
122: Alle kommentarene blir lest og tenkt over. Men tror kanskje vi har definisjonspørsmål her. Jeg ser ikke noe poeng i å tilgi en person som ikke ber om det. Jeg tror det viktigste er å finne seg selv, på sin egen måte.
123/4. Jeg er livredd for å gi råd, for det kan gi store konsekvenser. Men i din alder finnes det massevis av hjelp å få vist du ønsker noen å snakke med som har mye mer peiling enn meg. Snakk med en lege og få henvising til en psykolog. Jeg har selv gått en periode i terapi, og det hjalp meg enormt. Bare å få noen å prate med som ikke står i situasjonen selv som kan observere og gi råd ut fra det er en enorm hjelp.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:32 am
125: Det er sant. All verdens gode råd, trøst, støtte osv hjelper lite på alle mandager når man bare må hoppe i det på nytt. Det er en selv som lever sitt liv, og må stå for det
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:36 am
Skulle gjerne svart dere alle mer utfyllende, men jeg sliter som en gal for å henge med her hver gang jeg kommer inn og det er tjue nye kommentarer av bra lengde. Så jeg klarer rett og slett ikke svare så utfyllende som jeg skulle ønske. Men dere blir lest alle sammen
Utrolig mye skjebner der ute. Og det er en trøst i seg selv. Skulle ønske jeg hadde internett når jeg var ung:)
I dag føler jeg meg sjelden ensom eller alene. uansett hva man driver med så er det andre av samme sort der ute som man kommer i kontakt med.
Noe av det jeg husker best fra å være skilsmissebarn uten far på 70 tallet er hvor ensomt akkurat det var. Kjernefamilien var ikke i oppløsning på samme måte som i dag, normalen var å ha gifte foreldre. Vi var to stykker når jeg starta i fjerde klasse med skilte foreldre.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:40 am
Jeg valgte selv å (endelig) bryte kontakten med faren min for 2,5 år siden. Jeg besøkte ham mindre og mindre i 5 år før jeg gjorde alvor av det. Jeg trodde det ville bli vanskelig, men det ble det ikke. Nå er jeg 20. Tankene mine streifer nesten aldri borti ham, kanskje to ganger i året, og livet mitt har blitt bedre siden den gangen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:02 pm
129: Sånn har jeg det også. I blant streifer det innom, men stort sett ikke
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:14 pm
Jævla piss! Hva faen veit du om hvordan det er for de av oss som ikke i hule hælvete får lov av mor å se barnet… uten at det finnes et dugg av annet enn hat. Hva faen slags morskjærlighet er det? Navlegeskuende møkk, hvor var morra di? En engel som bare ville deg vel? Hvor var hennes innsats? Hvor lenge tror du en vanlig mann orker å gå på nederlag på nederlag for å treffe ungane sine? En dag tar det slutt og da er en tom for krefter og orker ikke mer… og ungane synes bare synd på seg sjøl… faens dritt hele greia…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:19 pm
Så leit å se så mange som strever! Mine døtre må vokse opp uten en far, mannen min tok livet av seg for tre måneder siden. Kanskje ikke vokse opp – de er tenåringer begge to – men det er så mye de, og jeg, gjerne ville han skulle vært med på. Vi står igjen med så mange spørsmål vi aldri får svar på, og valg vi aldri kan forstå. Jeg levde med mannen i 25 år, og trodde jeg kjente den mannen han var. Hvor godt kan man egentlig kjenne et menneske fullt ut, og se eller forstå dets valg? Selv med like utgangspunkt blir liv så forskjellige, alt etter våre opplevelser og valg. Mange av dere har fått så mye dårlig ballast med dere og sliter med det. Jeg håper likevel dere tar egne og bevisste valg om hva som får ha verdi og betydning for deres liv, at dere klarer å gå videre med styrke om at dere kan legge fra dere noe av den dårlige lasten. Ikke nødvendigvis tilgi eller konfrontere, bare la det ligge som noe du ikke lenger vil ha med deg. Lykke til – og klem til dere alle!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:48 pm
Leste blogginnlegget ditt nå, og jeg skjønner deg så godt. Har vært der selv. Et barn som ble avvist. Ikke verdig, som du skrev.
Jeg levde lenge uten ham i livet mitt. Helt til jeg en dag som 16åring ønsket å kjenne ham som aldri hadde vært der. For min egen del, så måtte jeg fylle det som min far egentlig skulle fylt, ved å kjenne den som jeg ikke kjente.
Å møtes var vondt og vanskelig. Det er en grunn til at fedre som ikke er der, er borte. Bare det at de er borte fra sine barn sier noe om hvem de er. For kunne du vært borte fra din sønn eller din datter? Aldri elske dem, trøste dem – aldri vert en forelder for ditt barn?
Jeg fikk sett ham, sagt det jeg trengte og møtt min halvbror. Det var nok. Jeg var ferdig og han kunne ikke gi meg mer.
Noen år etterpå døde han. Det var som du skrev, det vekket verken sorg eller tårer, men noe annet. Det var en forvirrende tid. For nå var det så definitivt over. Men det kom en trygghet av å vite at han aldri mer var der, aldri kunne dukke opp på døra igjen, aldri mer kom til å ringe for å skjelle ut. Det var godt. For han var borte, og hverdagen, livet og min familie og meg var trygge.
Etter en tid så kom det igjen litt funderinger. Hatet var borte. Frustrasjonen og ønsket om å være elsket var ikke der lengre. Og jeg tilgav. For at han ikke ble min far, min pappa. For at han ikke viste noe bedre, evnet bedre. Han kunne ikke gi meg noe han ikke hadde. Han var ikke en fantastisk flott far, inni der, som han valgte å ikke dele med sine barn. Jeg trodde det, i så mange år, men det var ikke der. Så hvordan kunne han gi oss den faren som vi så sårt ønsket, når han ikke hadde det i seg?
Å forstå dette, og gi slipp på behovet om at han måtte gi oss noe annet en vi fikk, det var for meg å tilgi. Og jeg tilgav ikke for hans del. Han kommer aldri til å vite at jeg tilgav. Jeg gjorde det for min egen del. Det var min egen gave til det lille barnet som satt på sin mors fang og gråt sine sorgfulle tårer og spurte: “Hvorfor er ikke pappa glad i meg?”
For svaret er jo at han ikke kunne, for han viste ikke hva det var. Kapittelet er i dag ferdig, ingen vonde følelser er der lengre. Det ble som det ble. Og jeg er ærlig og oppriktig glad for at han var borte, for hadde han vært en del av livet mitt oppigjennom oppveksten, så hadde det forårsaket enorm smerte og skade på sjelen. Så jeg takker for at han var borte! Jeg tilgav og jeg er fri, fra fortiden og fra ham.
At våre fedre var og er borte sier alt om dem, og ingen ting om oss. Vi kunne vært verdens beste mennesker, og de ville fremdeles vært borte. Vi må ikke gi dem makten til å definere hvem vi er, om vi er gode nok for dem, verdige. For på en dårlig dag, er vi bedre mennesker enn de er på sine beste dager.
For din del håper jeg du klarer å tilgi, en eller annen dag. Fordi DU fortjener det! Å tilgi handler ikke om å gi din far noe, men å gi deg selv frihet fra hva han har forårsaket.
Ønsker deg alt godt.
Klem, Callah.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 12:57 pm
At du orker å gå rundt med det enorme hatet du føler. Ser ut for meg som at du dyrker hatet. Dette virker nesten litt sykt på meg. Du er ikke den eneste som har en far eller mor som har sviktet. Ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg til å leve bedre med det du går å bærer på. Det vil du og ikke minst din tilkommende familie høst store fordeler av.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:04 pm
Æsj. Jeg som hadde tenkt å gå hele dagen uten å tenke dype tanker
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:04 pm
herregud !!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:13 pm
En gang hadde jeg et hat som var på størrelsen med ditt. Det gnaget i meg, holdt på å ta livet av meg til tider. Det gjorde meg vondt innimellom, gav smerter i magen, vondt for å pust – bare om noen nevnte vedkommende eller jeg tok bussen forbi der han bodde. Jeg gledet meg slik til han døde. Ønsket han døden, for han fortjente den.
SÅ døde han. Jeg var lamslått. Jeg visste han skulle dø. Fikk anledning til å besøke han i de siste timer, men jeg ønsket det ikke. Kjente hatet og fortvilensen. Orket ikke. Jeg hatet han slik.
Når han så var død, kjente jeg at jeg måtte opp å fortelle han hvor sint jeg egentlig var. Jeg bestilte time og gikk å så han. Han lå død der, kald og hjelpeløs. Jeg fortalte han så hvor sint jeg var, hvordan han hadde skuffet meg, hvor hjerterått dette var. Jeg hadde med 20 røde roser. Jeg rev av bladene, svøpte hans kropp som var dekket med hvitt klede, med disse blomstene. Jeg gråt og gråt…. Jeg kjente hatet, fortvilense, sviktet, uroen, angsten, lengselen…..alt. Jeg brukte god tid. Og tilslutt fortalte jeg han at jeg tilgav han. For min egen del tilgav jeg han. For jeg orket ikke bære hatet lenger. Jeg la det ifra meg sammen med kisten.
Nå i ettertid har jeg mange tanker. Jeg hadde en periode hvor jeg var sikker på at jeg burde ha gjort dette før. At jeg faktisk kunne være så ressurssterk å ha gått før…..men jeg orket ikke da. Jeg gjorde det jo ikke heller. I etterkant ser jeg nå at jeg gjorde det jeg var istand til. Hatet forsvant sammen med han. Det gir en følelse av tomhet. Skulle nok ha hatt det annerledes mens han var i livet. Men faktisk kan vi ikke klare alt. Noen er mer voksne enn oss, noen bør ta mer ansvar enn oss. Han tok ikke ansvaret han burde, og jeg trenger ikke føle meg liten fordi jeg ikke klarte det heller.
Jeg er stolt av at jeg tross alt klarte forme ordene “jeg tilgir deg”.
Jeg vil ønske deg alt godt. Du kjenner i ditt hjerte hva som er riktig for deg, og faktisk er det dette som er rett. Hjertet lyver aldri. Det som er rett for DEG, kan ingen kommentere. Fordi du er deg, og du har ditt hjerte.
Lykke til videre og frem for alt. Godt du har funnet kjærligheten. Ingenting er som ekte og ærlig kjærlighet. Elsk og elsk…..
Kjærlig hilsen Indira.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:23 pm
Jeg har en ammboer som sliter veldig med akkurat dette, han og 2 brødre ble forlatt da min sammboer var 8 år, vanskelig for meg å forstå hvordan dette er men ved å lese sånn som dette så hjelper det mange utenforstående til å se og kanskje kjenne litt på følelsen av det. Vil bare si takk til den som la inn dette, det hjelp meg med å forstå litt bedre for det er ikke lett for han å prate om.
Takk
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:30 pm
131: Vel, jeg har ikke sagt mor min er en engel, alle har sine feil. Bare at hun har stilt opp for meg.
Alle saker har to sider. Og jeg skjønner at for enkelte er det slik som du beskriver her. Og det er en enda jævligere for dem dem gjelder. Men det er faktisk ikke saken her, enten du tror det eller ei.
Men i dette tilfelle må jeg nesten støtte meg på hva søstrene til min far har sagt, og det er at det er han som ikke ønsker kontakt, til tross for at de har snakka med han i årevis. Har hatt kontakt med dem hele veien, og det har alltid vært flotte. Så det er ikke det at jeg ikke har fått lov av min mor slik du hentyder her. Som jeg sa før så snakket hun aldri negativt om han, annet enn at hun sa de ikke hadde noe kontakt, og at det hadde vært en vond skilsmisse. Og så flyttet han cirka 60 mil sørover like etterpå.
At noen nekter barna sine å møte far sin, eller snakker dritt om han til dem er for meg like uforstålig som å nekte å møte dem.
132: Utrolig tung situasjon det der. Mista en god venn sånn for mange år siden, det var vondt.
133: kan ikke si noe annet enn at jeg nå er i ferd med å gi slipp. Tilgivelse? Tviler. Jeg er fornøyd med å tenke lite på han.
134: Som jeg har nevt noen ganger. Det er ikke sånn at jeg går og tenker på det. Normalt sett dukker han opp i tankene noen ganger i året. Som når jeg leste det før nevnte blogginnlegget om halvbroren som dukket opp på døra.
Denne bloggen er ikke noe eksempel på hvordan jeg tenker på dagen, det er et oppgjør. Som er mange år for sent ute.
En slags renselsesprosess om du vil.
Jeg har ikke noen store problemer i livet mitt eller et brennende hat som driver med til vannvidd. Se på det som et avskjeds brev i det livet mitt er på vei inn i en ny fase.
135: Hehe
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:33 pm
Eg kan skjøne hatet ditt, og at det av og til boblar opp. Det verste må vere følelsen av likegyldighet frå din eigen far. Og ikkje minst uvissa. Du lurer på så mykje: om han tenker på deg, om han veit at du skal gifte deg, om han bryr seg om deg i det heile. Enten så må du konferere han med det, sjølv kor vondt det er. Eller, så må du få bukt med hatet. Snu det til noko positivt. For det ligg der og ulmar, og det er ikkje bra.
Lukke til på bryllaupsdagen, og nyt at du har nokon som har valgt å leve livet sitt saman med deg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:36 pm
#90 Kommentar fra anonym (svar):
Tror du savner ham mer enn du hater ham. Jo sterkere du skriver om hat, forbannelse og svik jo mer er savnet.
Det er ikke alltid slik at den oppfatningen en selv har er den riktige. så heller ikke min av dere. Jeg vet bare litt om deg av det du skriver. Jeg vet ingenting om din far, bare dine ord om han.
Men du skriver jo at han ringte og trodde du ville ha kontakt, noe DU IKKE VILLE ????? Her er det noe som sier meg at dere begge er på kanten til å være like gode. Har du gjort det så gjør jeg det osv.
Så hvorfor ikke ta kontakt på en skikkelig måte. Du og din far bare dere to og ta og snakk om dette. Det kan jo hende han forteller deg en annen historie.
Husk bare at sannheten ligger et sted imellom det du vet idag og det du vet etter det.
Lykke til og for alles del håper jeg du finner roen.
ditt svar:
90: la meg omformulerer. På det tidspunktet hadde jeg gitt opp hele fyren. Tantene mine hadde spurt om jeg ville noen år tidligere. Og jeg sa det var greitt. Men det skjedde aldri noe. OG jeg hadde ikke masa på dem om at de skulle mase på han. Vist du skjønner Og han ringe ikke for å ta kontakt, men for å skjelle meg ut fordi tantene mine hadde maste på han, og gi beskjed om at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Likegode? han var voksen, jeg var to. Tror hans valg var mer bevistt.
Hallo ??? Hva er et du egentlig vil. Du forteller folk en historie som vakler. Les dit eget svar. sitat: “noen år tidligere”. Lengre nede på svar hevder du at du da var sitat: ” jeg var to”. Så han brøt kontakten med deg noen år før du ble ???? to ????. Han ringte og skjelte deg ut og du fikk det med deg da du var ???? to ???. Nei skal du dikte så hold deg innenfor noen enkle rammer.
Du er nå 36, han ringte for 18 år siden, da var du 18. Du valgte å tøffe deg da. Du provoserte ham da. noe som en kan forvente seg av en i den alderen. Idag angrer du deg, du vil ha ham tilbake. men du klarer det ikke.
Din far var 19 og fikk barn. han valgte å tøffe seg eller ble provosert til å forlate dere. Noe som en kan skje med en i den alderen. For 18 år siden ringte han deg. Han angret seg og ville ha deg tilbake. Han klarte ikke det..
ser du ikke likhetene????????? DU ER DIN FAR…enten du liker det eller ikke. dere gjør de samme tingene bare det er 18 år imellom dere i tid.
Han var ikke moden da han ble din far.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:41 pm
137: Flott innlegg. Takk for det.
140: takk for det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:51 pm
Etter all sannsynlighet er din far psykopat. Det er i dag ingen kjent kur for psykopater og det anbefales ofte å holde seg borte fra de. Det er ikke sikkert han ville spredt den glede og trygghet du savnet i oppveksten, selv om han hadde vært der. Ingen normal far ville vært så grusom mot sitt eget barn. Kanskje kan hans fravær være en av grunnene til at du selv blir en god pappa. Det er fantastisk å bli foreldre. Gratulerer med det forestående bryllupet!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:55 pm
Jeg skjønner deg veldig godt, har noe av det samme ganske nært meg. Faren til kjæresten min er en drittsekk av dimensjoner. Det ble slutt mellom hennes mor og ham da hun var liten, og faren (som heter Roy) bosatte seg litt lenger ned i gata. Der bodde han en stund med ei ny dame, som resulterte i ei halvsøster. Etter det har halvsøsteren alltid vært favoritten, og Kine (som er kjæresten min) har blitt glemt. De eneste gangene han “husket på henne” var når det skulle kjeftes, eller noen hadde gjort noe galt. DA var hun bra nok datter for ham, og fikk alltid huden full av kjeft. Så flyttet han til Canada for to år siden, og sa ikke ifra til Kine engang, som fikk vite det når resten av familien kom hjem fra Gardermoen etter å ha tatt farvel. Så hørte hun ikke mer fra ham på lenge, hun prøvde å sende mailer og ringe, men han gadd aldri bry seg. Men så gjorde plutselig Kine og jeg noe “galt” (altså vi knulla før hennes familie mente hun hadde lov til det, ifølge loven var alt lovlig.) DA blei det reaksjoner borti Canada, da var’n på pletten med en gang og sendte mails og ringte trussler om alt fra anmeldelser til juling for at jeg hadde voldtatt hans datter! Han kom jo seff ingen vei da, men jeg blir så forbanna! Han bryr seg aldri ellers, men når det er noe han kan leke “ansvarsfull far” og kjefte og smelle med, SÅ bryr’n seg! Og Kine satt 10 år gammel på kjøkkenet og hørte sin egen far, som satt på andre siden av bordet, si at “Hun skulle vært en flekk på lakenet! Jeg skulle ønske hun aldri hadde blitt født! Jeg kunne brukt all den tida på noe fornuftig, bedre utdanning for eksempel!” Det sårer et barn å høre slikt. Og jeg synes du gjør rett i aldri å tilgi din far. Når han er en sånn drittsekk, så fortjener han ikke tilgivelse heller!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:59 pm
Hei
Skjønner godt hvordan du har det. Har selv en biologisk far som ikke har brydd seg det pøkk om meg i løpet av barndommen. Heldigvis har jeg hatt en kjempeflott bestefar som har vært det som min biologiske far skulle vært. En mer egoistisk og lite omtenksom type som min far skal du lete lenge etter. Tenker kun på seg selv. Da jeg var ferdig med utdannelsen, fikk meg jobb, mann og barn – ja da var det plutselig interessant å ha kontakt med meg. Hadde i en periode vekslende kontakt, og det synes jeg var mer slitsomt enn om han hadde holdt seg unna. Har nå gitt klar beskjed til han om at jeg ikke ønsker å ha noen som helst kontakt med han. Har ingenting til felles med han, og har etter at jeg ble voksen fått vite hvordan han behandlet min mamma – nå følger jeg bare avsky ovenfor han. Har stesøsken som han også har behandlet på samme måte, og som heller ikke ønsker kontakt med han. Har rettet en del hat mot han i løpet av min oppvekst, men nå er jeg FRI! Håper han nå innser hva han har forsaket tidligere i livet for sorry, nå er det for seint. Man eier ikke sine barn, de er bare til låns, og han har bestandig oversittet “lånefristen”. Nå konsentrerer jeg min energi på min mann og mine 3 vidundelige barn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 1:59 pm
Jeg orket ikke lese alle kommentarene, så om noen fant denne linken før meg beklager jeg at du får dobbelt opp, men her er i hvertfall Frøken Fryd linken du ba om, hun som snakket om broren som plutselig dukket opp:
http://www.vgb.no/239...
Det var sterkt å lese om dine følelser for faren din. Jeg håper hatet kan slippe taket snart, for det er virkelig slitsomt og vondt å bære på så sterke følelser. Selvom du sikkert har hørt det før, så er det verdt å nevne at tilgivelse gjør mest for den som tilgir, og minst for den som blir tilgitt – den tilgitte må uansett leve med sine handlinger..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:02 pm
Jeg leser alle disse innleggene og ser, hvor mange sterke følelser som er involvert i dette. Jeg er ikke overrasket, men det gjør meg trist.
Jeg er nemlig fars “nye” kone i en slik familie. Da jeg ble sammen med min mann var han nyseparert, og jeg var med på å få et samvær med hans to jenter i gang hos oss. Så jeg ble glad i hans unger og jeg gjorde en del ut av, at de skulle føle seg hjemme hos oss. Da det ble tid for skilsmisse ble den bitter og ond. Det ble en lang konflikt som varte og gikk gjenom rettssystemet i flere år. Årsaken til konflikten var ekskonas urimelige krav om penger. Da alt var gjort opp, hadde hun et pengekrav fra barnas far, og en psykisk utslitt far, som for lengst hadde oppgitt å ha kontakt med barna. Han orket ikke å leve i konstant konflikt med ekskona, og han så for seg, at dette ville bli tilfellet, hvis han skulle ha kontakt med barna. Jeg vet at han ikke er særlig stolt av det, men han er i det minste ærlig nok til å si, at han ikke orker. Han kunne ha sagt, at det ikke er bra for barna, hvis foreldrene må være i konstant konflikt. Han gør ikke det, men etter min mening er dette også sandt. I dag, 32 år etter bruddet, nekter han ennå å prate om eksen, han blir rasende, når han tenker på henne, så derfor gjør han ikke det. Jeg har savnet disse barna, selv om de ikke er mine, og selv om jeg også har fått egne barn. Jeg har gjenom årene av og til sendt dem en hilsen for at de skal vite, at de ikke er helt glemt. Jeg har ad omveier hørt, at de har satt pris på dette, men jeg har ikke fått svar, og jeg har sluttet å sende hilsner, fordi jeg jo for alt i verden ikke vil sjenere dem med det. Mine egne to jenter har alltid visst, at de hadde to søstre, fordi jeg har fortalt det. Etter min mening ville det vært feil å la dem vokse opp uten å vite det, og i dag har en av dem tatt kontakt med sin halvsøster som bor i samme by som henne, og de har møttes noen ganger. Jeg spør ikke til dette, da jeg ikke synes jeg har krav på å vite noe.
Da bruddet skjedde, spurte ingen om min mening, jeg tror at mannen min visste, at jeg aldri ville ha godtatt å ikke se barna fremover. Men han visste ting, jeg ikke visste om, han drev ikke å svartmalte eksen sin den første tid, vi var sammen, men som ting utviklet seg må jeg gi ham rett. Hvis vi hadde fortsatt å ha kontakt med barna, ville vi ha vært i konstant konflikt med moren deres, for hele hennes liv har vært preget av konflikter med arbeidskammerater, naboer, familie og ektefeller. Og hun har konstant flyttet bolig og arbeidsplass. Det er en fattig trøst, men i det minste har barna kunnet ta morens parti fullt og helt og har ikke blitt slitt mellom to parter.
Jeg vet ikke, hvordan de to tenker om deres far, om de hater ham like mye som du zuulroy hater din far. Det er mulig det, og det er jo veldig trist å tenke på. Men for all del, de skylder ham ingenting, heller ikke tilgivelse.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:07 pm
141: Det er vansklig å savne noen man verken kjenner eller har møtt. la meg si det sånn at jeg savner ideen om en far.
Tror du misforstår litt her. Det var ikke slik at han ringte for å ta kontakt med meg, og så ville jeg ikke. Han ringte meg for å skjelle meg ut, fordi han trodde jeg pressa tantene mine til å mase på han. Og så sa han at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Før jeg sa så mye som et ord til han. Det som skjedde var at jeg noen år før det, når jeg var 15/16 fikk spørsmål fra tantene mine om jeg ville snakke med han. Og så gikk det noen år uten at noe skjedde og jeg hadde gitt opp.
Spriker? Vet ikke helt om jeg er uklar eller du misforstår noe, eller begge. Jeg sa noen år før han ringte, ikke noen år før han forlot meg.
Så for å ta det fort. Foreldra mine skilte seg når jeg var to og et halvt. Faren min hadde ingen kontakt i denne perioden. Men jeg hadde kontakt med søskenbarn /tanter/onkler. 12-13 år senere spurte dene ene tanta mi, søstra hans, om jeg ville ha kontak. Og så hadde hun tydligvis snakka med han om dette i etterkant, uten at det førte fram. Og så kommer altså denne telefonen noen år senere, der jeg blir skjelt ut. Uten at jeg provoserte han. Han ringte ikke for å ta kontakt, men for å skjelle meg ut fordi søstrene hans hadde masa på han. Og gjordet det klinkende klart at han ikke ønsket kontakt med meg.
Og nei, jeg vil ikke ha kontakt med han lenger.
like gode? Fordi han ikke vil ha noe med meg å gjøre, og fordi jeg slutta å ønske det for lenge siden.
av en eller annen grunn provoserer det jeg skriver deg, uten at jeg vet hvorfor. Og det er ikke dikting, det er slik jeg har opplevd det. Vist du tror det er dikt må du gjerne ta kontakt, så kan du få navn på de involverte om du vil sjekke fakta
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:12 pm
Du må ikke la hatet stå i veien for din virkelig lykke. Ikke la det spise deg opp en bit av gangen, for da ender du opp ensom og ulykkelig. Kanskje som din far.
Har du noen gang vurdert å sende denne teksten til han? Gjøre et oppgjør med deg selv og avslutte et kapittel med han.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:15 pm
Hei!
Min far dro også. Først fra sitt første ekteskap, der han etterlot en datter. Som i din familie ble slektningene instruert til å holde henne skjult for familie nr 2, dvs meg. Farmor kunne ikke lenger ha bilde av sitt barnebarn på veggen, jeg kunne jo komme til å spørre hvem det var… Så dro han fra min mor og meg.
Jeg fikk høre om min søster og tok kontakt. Vi ble kjent og har i dag et godt forhold. Ingen av oss har kontakt med vår far.
Min far har nå tilsammen tre barnebarn, han har ikke truffet noen av dem. Tenk hva han går glipp av! Men min sønn har i alle fall en trivelig tante!
Du skriver mye om hat. Vet du hva, hverken din eller min far er verdt det! Å hate noen er å bruke energi på dem! Ingen av dem fortjener å ha en sånn plass i livene våre.
Du som skal gite deg snart og går med planer om egen familie må rette fokuset den veien istedet. Enten du liker det eller ikke hadde du ikke vært der du er idag uten han. At du skal klare å bytte ut hatet med takknemlighet er kanskje for mye forlangt, men aksepter at hans gener var nødvendige for at du ble deg, din forlovede er i alle fall glad for at du ble akkurat sånn!
Jeg giftet meg for et år siden, uten min far tilstede. Han var oftere enn vanlig i mine tanker i forkant av bryllupet, men på den store dagen ofret jeg ham ikke en tanke.
Hadde mer enn nok med å nyte dagen og kjærligheten.
Ønsker deg og di forlovede en flott bryllupsdag.
Håper du får gleden av å bli pappa selv en dag!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:18 pm
143: Sikkert ikke psykopat, han var ung. Lett å bli fanga av sine handlinger. Og det blir ikke noe letter med åra. Uten at jeg syns det unnskylder han. Uansett så vet jeg ikke, jeg kjenner han ikke så det er vansklig å si noe om han. Takk for lykkeønsket.
144: trist å se at det finnes så mange sånne mennesker
145: Flott at det går så bra med deg
146: Den dukka opp før, men takk likevel. det går bra, dette brevet er på en måte min avskjed med han.
147: trist når det blir sånn. Lett å bli fanget av sine handlinger og stolthet
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:20 pm
149: Å skrive det her holder i grunn for meg. Føler i grunn at det var en avslutting på denne epoken av livet mitt. Føler ikke noe behov for å si det til han. Tror ikke det ville komt noe godt ut av det
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:21 pm
150: Flott å høre dine erfaringer. taskk for lykkeønskene
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:29 pm
røyk en bønne og spis en bolle
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:33 pm
kan jeg gjøre det omvendt også?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 2:59 pm
dakar deg:/
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:01 pm
Trist å høre din historia ,lycka till vidare
från en far till två som inte får se ungarna sine ,fast han vill det .
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:19 pm
Røyke først…. alltid…
Men fra gjøk til abbor;
Det er synd når uenigheter mellom foreldre går ut over barna. Plutselig blir barna brukt for å ta igjen på motparten. Det er direkte forkastelig, men verden er overraskende full av rasshøl.
Som kommentar vil jeg anbefale vedkommende som skrev dette å ta kontakt med faren og bli bedre kjent før man begynner å hate. Man vet jo ikke hva som skjedde, hvorfor det skjedde. I tillegg blir man allerede som barn innprentet med den ene siden av saken, og selv om man blir kritisk med årene så er det vanskelig for et lite barn å ikke ta alt man hører for god fisk.
Bli kjent med jævelen, kan hende han er en som virkelig fortjener ditt hat. Uansett er det viktig å forsøke å forstå hvorfor han gjorde som han gjorde.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:28 pm
Flott innlegg – og sikkert mye god psykoterapi i alle disse lange kommentarene du har fått etterpå.
Selv er jeg skilsmissebarn, men av den heldige sorten. Mine foreldre hadde veldig god kontakt frem til min far dessverre døde for snart to år siden. Også jeg og min bror har alltid hatt god kontakt med begge. Kan ikke i det hele tatt sammenlignes med din situasjon, men jeg tar det kort med fordi det er en tendens til å glemme alle de “lykkelige” skilsmissene som skjer. Ikke sjelden er en skilsmisse det beste som kan hende et barn – men å miste en forelder, på den ene eller andre måten, er selvsagt noe helt annet.
Jeg ser det “mases” mye om tilgivelse her. Jeg tror tilgivelse er oppskrytt, og gjerne først og fremst et gode for den som blir tilgitt. Gi faen i det. Men hva med å trene så godt du bare evner på likegyldighet?
Hatet du bærer er en slags mental forkrøpling, noe du virker å være klar over selv. Bitterheten kan påvirke forholdet ditt til de nære og kjære rundt deg. Det har ikke far din fortjent. Han har faktisk ikke fortjent et sekund av din hverdag.
Jeg skjønne at det ikke er lett. Men prøv å fortrenge litt; med dagens fokus på føleri er jo det politisk ukorrekt. Alt skal snakkes om, grubles over og aksepteres, slik at man kommer i balanse med sitt indre selv. Høres bra ut, men det kan være bullshit like fullt. Eller bare å legge liste i rivehøyde, for ikke alt kan eller skal aksepteres.
Hva med å nøye seg med å gi drittsekken akkurat så mye oppmerksomhet som han fortjener? Nada. Zip. Zero.
Noen har gode fedre. Noen har dårlige. Noen har gode som døde og er borte, slik som jeg. Noen har aldri hatt en far. Slik er det bare.
Men nå er du voksen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:30 pm
Hei, og takk for et ærlig innlegg. Jeg har heldigvis ikke opplevd det samme som deg, og om jeg har vært glad i foreldrene mine før, så blir jeg det ikke mindre nå. Aldri i livet om jeg vil svikte hvis jeg får en unge. Faktisk er jeg mer redd for å få unge med ei jente som saboterer samværet enn det å faktisk bli far. Unger har krav på to foreldre, som tar seg av dem, og er der når de trenger det.
Jeg vet det er lett å gi råd når man selv ikke er i samme situasjon. Men for din egen skyld; prøv å tilgi. Om ikke annet så tenk at han er en stakkars idiot som ikke ville ha kontakt. Å tilgi betyr ikke at en skal glemme, for det er ikke mulig. Men ved å tilgi viser du at du er et bedre menneske enn ham, og det er en grunn til å være stolt av seg selv. Det er ikke lett, og du må ta den tiden du trenger, men prøv i alle fall. At fyren må være en drittsekk av ekstreme dimensjoner er noe helt annet…
Uansett så ønsker jeg deg lykke til videre, med bryllup og eventuelle barn som måtte komme. Du blir nok en god far.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:33 pm
Hmm gripende historie som du og jeg og flere andre har opplevd.
Har vurdert en hevn selv og har lyst til å dele den med deg,vet ikke om det er mulig å gjøre det en gang he he
Men kan man adobter seg bort fra sin far på et vis.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:47 pm
Hei,
Det blir lettere å komme seg over og akseptere. Gratis med bryllup
Tenk at han kanskje gjorde deg en tjenneste ved å ikke være en del av livet ditt. Noen mennesker er bare ikke gode av natur og tro meg – det er bedre å være uten en av foreldrene en med en som er der fysisk men gjør livet ditt til helvete. Nå dukker minnene om ham bare av og til. Om du så ham hver deg ville det være plage hver dag. Det ville du ikke ørke. Vi er ikke våre foreldre – så ikke var redd… Selv har jeg vært gjennom liknende process og lagt det bak meg – håper du gjør det nå. lykke til.
P.S. Du får en annet syn på saken når du får egne barn
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:48 pm
Likegyldighet er sterkere enn hat, men det river deg ikke opp innvendig. Han er ikke verdt å hate, men han trenger ikke å bety noe for deg. Du er redd for at din sønn arver det du fikk av han. Du har ikke fått noe av din far. Du har skapt ditt eget liv. Skap et godt liv for din sønn. Gi din sønn hva du aldri fikk. Vær verdens beste pappa for din sønn og de som kommer, for det tror jeg at du er.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:57 pm
Hei!
Vil begynne med at det er mange som kan be deg tilgi. Det jeg vil understreke er at ingen, absolutt ingen andre enn de som har opplevd det du har gjort, kan engang prøve å forstå hva dette betyr for et individ.
Innlegget ditt kunne jeg selv ha skrevet, dog kanskje ikke så bra.
Er i nesten samme situasjon selv, bare at jeg har stått uten kjennskap hverken til min egen far eller noen i hans familie i alle mine hittil 40 leveår. Tror faktisk ikke at hans familie engang vet at jeg eksisterer.
Men de følelsene som oppstår blir de samme som de du beskriver.
Vil derfor ikke råde deg til noe. Råd vil uansett bare være ubrukelige.
Det jeg derimot vil si er at jeg ser med stor forståelse på hvordan dette har slitt i deg.
Jeg kjenner daglig de samme følelsene som til stadighet dukker opp i en ellers fin hverdag.
Jeg har nylig “funnet” min far, og avventer det å ta kontakt for DNA-test. Grunnen til avventingen er nettopp at jeg selv er redd mine egne følelser. Hatet du beskriver er like stort, om enn ikke enda større en ditt.
Har derfor valgt å avvente, og prøve å få kontroll over en del av disse følelsene, før jeg gir min far ultimatumet om å ta en DNA-test frivillig, eller ta testen tvungen i en gjennopptagelse av min farskapssak ifra 1969.
Hva jeg oppnår med dette vet jeg faktisk ikke.
Det vil bare tiden vise.
Uansett virker du på meg som en som har god kontroll over deg selv. Det som er viktig for “oss” er å ikke ta med oss disse negative, frustrerte følelsene ut og i samhold med våre omgivelser.
Uansett vil jeg få gratulere deg med ditt forestående bryllup.
Vil ønske deg og din utkårede en fin fremtid sammen. Ta godt vare på hverandre!
Stå på!
Vennlig hilsen
En venn
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 3:59 pm
Jeg har en ikke-far. Han og min mor skiltes da jeg var
ca 5 år gammel. Jeg har klart meg bra, har god jobb, hus,
bil, samboer og er snart pappa
min biologiske far har jeg aldri hatt kontakt med etter
at de skiltes og jeg er egentlig glad for det. Han var voldelig og slo både meg og min mor. I dag betyr
ingenting for meg og det er skjeldent jeg tenker på han.
Det hadde kanskje stilt seg anderledes om han hadde kommet inn og ut av livet mitt med ugjevne mellomrom, men
det får jeg nok aldri vite (heldigvis).
Man skal være forsiktig å synse for mye, men jeg tror
at hvis jeg hadde møtt han i dag hadde jeg bare løftet på det ene øyenbrynet og gått videre.
Hvis det er en eneste ting min far har lært meg, så
er det hvordan jeg ikke skal være
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:21 pm
Would you like some cheese with that WHINE?
Så du har ikke hatt en far? Vel, det er ikke alle forunt å ha en far. Jeg har klart meg bra uten en far, og sånn som min far var/er så tror jeg nok at det var best slik. Ikke alle mennesker som passer å være foreldre. Narkomane, kanskje? Alkoholikere? Kanskje det er bedre at de faktisk bare forlater barnet sitt, istedet for å bringe barnet ned på dems nivå.
Nei, idag er jeg glad jeg ikke er nær faren min. Har aldri hata han for å dra, jeg har alltid visst hvorfor og hatt forståelse for det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:29 pm
156: Jeg har et godt liv, så det syns jeg ikke
157: Synd at det blir sånn. Ingen burde nektes sånt.
158: som jeg skrev før så baserer informasjonen min seg fra søstrene hans. Som alltid har holdt kontakten med meg. Ikke fra moren min.
159: Mye god terapi her. Og mye bak meg. Og framtiden ser fin ut.
160: Jeg føler jeg har lagt han bak meg, og dette innlegget var på en måte siste etappen,.
161: Har tenkt noen tanker om hevn for mange mange år siden. Men slått fra meg alt sånt.
162: Kjenner folk som voks opp med fedre jeg ikke misunner dem. Så det har du helt rett i.
163: jeg må først få en, men takk for godt råd.
164: takk for lykkeønskingen, og lykke til med ditt eventuelle møte. Sikkert ikke dumt å vente litt og la ting synke inn nei. Lett å gjøre dumme ting når følelser blusser opp.
165: Klokt syn på det. Det er slik jeg prøver å se det også
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:40 pm
166: hehe. og jeg har også klart meg bra, i alle fall siste ti tolv åra. Dette var ikke for å klage og syte heller. Og jeg vet at mange har det tusen ganger verre enn meg. Men det betyr ikke at jeg ikke syns det var trist å ikke ha en far når jeg var ung
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:44 pm
Det der var helt skummelt likt mine tanker..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:47 pm
Du skal se vi er brørdre uten å vite om det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:57 pm
På tide å manne seg opp med litt alkohol og kjøpe et ninjasverd. KIPPIE-AIE-YAY MOTHERFUCKER!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 4:59 pm
Her var det uhyggelig mye syting, dere! Slutt å surve nå, get on with it! Det ser nesten ut som dere får et kick av å syte hverandre opp… “Far min liker meg ikke….” Big deal…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 5:02 pm
171: ni av ti psykologer anbefaler faktisk Bruce Willis metoden.
171. Felles skjebne og sånt vettu. Av og til føles det bra å se man ikke er alene, og slippe ut litt damp
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 5:23 pm
Du har vel hatt en mor? Det er vel ikke så veldig koselig for henne å lese denne bloggen? At du følte deg ensom, følte at du ikke var verdt noenting?
Greit at du prøver å få frem at du hater den ikke-eksistrende faren din, men hva med den eksisterende moren din?
Henne bør du vise litt respekt!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 5:30 pm
Å hate et annet menneske er som å ta gift – og så håpe at den ANDRE faller død om.
Send “kjærlighet” (i form av positive tanker)i retning din far. Da vil den vonde følelsen i brystet sakte, men sikkert – slippe…… Da er du fri.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 5:44 pm
Du sier du hater din far. Må bare tilføye at hat egentlig er forkrøplet kjærlighet. Det fins en værre følelse, og det er likgyldighet.
Håper bare at du engang blir kvitt hatet, for det tærer deg opp innvendig. Og husk at alle de forhatte tankene ødelegger mest deg selv og de nære rundt deg, for din far kan ikke lese tankene dine, og du forteller han dem heller ikke så ofte som du lar det repetere i hodet ditt…..
Så jeg håper at du kan tilgi, for din egen del, men glemme kan du vel aldri, til det har han gjort deg for mye vondt…..
Klemmergoe Yetien……
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 5:54 pm
ok. 2 ting først:
Lille My: Eg kan forstå at du er redd for i tilfelle det som dattera di hørte/såg var feil. Men ka om det ikkje er feil??.. Om dåke finner ut (seinare) at det faktisk var sant, at denne fyren misbruker dattera si, så MÅ du sei ifrå. Ikkje bry deg om eventuelt rykteflom, om det er det du er redd for. Vi snakker om eit barn her. Eit barn som bør reddes ut ifrå hans grep. (visst dette virkeleg er faktum). Om eg hadde overhørt detta, så hadde eg gått strake veien te politiet eller til barnevernet.
Kamilla og Zuu: Du som forteller om korleis du gruer deg te 17 mai. Om du veit at tanta di ska te far din, og du veit med deg sjølv at du ikkje orker å vera i samme rom som han.. forandre planene dine. Vær heller sammen med gode venninner eller folk som du faktisk liker og vera med. Om tanta di spørr koffer du har endra planene, vær ærlig og sei at du rett og slett ikkje orker å vera i samme rom som far din.. Det er så… mykje eg kunne sagt til deg..
Min situasjon er lignande både Kamilla og Zuu’s historie. Historien min ligner på mange av dei historiane som er fortalt.
hatet for far min er der enno, men eg lar fortid vera fortid, og ser framover. har 10% kontakt med far min i løpet av året, 9% er det han som tar kontakt og 1 % er meg.
__________________________
____________
1.At fedre i dag, skriker på at dei vil ha meir samvær med barna sine, syns eg er bra.
2. at samme fedre svartmaler barnas mor, og kaller dei for ting og tang fordi dei blei “lurt” til å bli fedre, syns eg er idiotisk. det tar 2 stykk for å lage ein unge. det er noko som heite prevansjonsmiddler, men faktum i dag er at sjølv om man bruker prevansjonsmiddler, så er det fullt mulig for at man likevel blir gravid.
3. at enkelte fedre bruker: “bruk og kast” metoder, og nekter og ta ansvar for deiras uansvarlighet ( f.eks flest mulig one night stands osv), (dette gjelder enkelte kvinner også, og nekter og ta konsevensene av det, syns eg er dårleg gjort. (punkt 3 har likheter med punkt 2, men er forskjellig uansett).
4. barn! Unger velger ikkje kem deiras foreldre blir. Er forholdet mellom mor og far dårleg, så vit at barnet absorberer alt dei høyre i ung alder. dei blir redd når dei høyre skjellsord, dei blir redd når fysisk vold skjer… Men Barna er glad i foreldra sine. Inntil dei når tenåra og skal absorbere alt dei gjennomgjekk i barndommen..
__________________________
____
Tenåringstida var den verste tida for meg.
frå og med 6-7 aldereren var vi sendebud for foreldra (skillte foreldre), fra og med 13 års alderen, var pappa’s nye familie viktigast.
18 år til 21 årstida total ingorering frå han.
22 årstida ekteskapet hans slår sprekker så han søker trøst i barn han totalt ignorerte i mange år. (oss)
23 årstida Skilsmissen hans er eit faktum, han brukte sommeren til å svartmale sin ekskone, eit halvt år går der kontakten er god (altfor god, da blei faktisk for mykje…)
er 23 år no. halvvegs til 24.
Han har funne seg ei ny dame, så vi er off course bortglømt igjen…
“vil berre påpeike at då han hadde kontakt med oss, var det for det meste min bror. han hadde kontakt med oss andre, men ikkje så mykje som min bror.”
Min oppfatning av hans oppførsel… etter dei åra i barndommen, etter at eg var ferdig med bearbeidinga i tenåra, er eg no blitt følelsesløs, når da gjeld familien. For min del kan min far gjer nett da han vil. eg stoppa opp med å bry meg då eg var rundt 20 årsalderen. ka han gjer er hans sak, men å komme tilbake når da e slutt med den dama han har no, kan han få lov te. Eg komme te å gjer som eg gjorde sist gong. gje blanke f****
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 5:57 pm
174: Min mor og jeg har et godt forhold. men vet ikke om jeg helt skjønner hva du mener. At jeg slet med mindreverdighetskompleks pga at han aldri ville ha noe med meg å gjøre reflektere ikke på henne.
Hun gjorde sitt, men at hun elsker meg tar ikke vekk at han ikke bryr seg vist du skjønner. At jeg av og til følte meg ensom som følge av det betyr ikke at jeg ikke respektere og setter pris på henne.
175: jeg er snart fri uansett, for jeg tok farvel med denne bloggen.
176:
Teknisk sett har jeg vel aldri fortalt han det. Men som jeg har sagt noen ganger. Dette er en metaforisk avskjed med han, før jeg går inn i en ny fase av livet
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:02 pm
177: Fint innlegg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:10 pm
Hat og fortæringen av sinnet!
Det å gå å bære på de følelsene det her er snakk om er ingen god ting, og ender veldig fort i det vi kaller hat.
Folk sier man skal tilgi, men det tror jeg ikke er mulig på den måten vi tenker på tilgivelse, for det er en såpass dominerende del av livet, at det ville bli feil å tilgi…
Det man må gjøre er rett og slett å prøve å ignorere historien sin, og dermed legge de vonde følelsene i en “tankemessig” comfortsone i bakhodet, og ikke trekke det frem bevisst.
For hvis man dyrker hatet, og tenker over det at man faktisk hater noe/noen, så tapper det en veldig mye for krefter.
Det låter litt sykt, men jeg har faktisk selv opplevd at det går greiere å komme igjennom traumer og minner på den måte ved å “ignorere” dem, og for all del unngå å gruble over tingenes tilstand..
Lett er det ikke, og det er ikke sikkert det funker for alle, men noen klarer det…
Uansett, lykke til med å frigjøre deg fra minnet og det eventuelle savnet som ligger i bånn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:13 pm
lykke til videre! blir kjempe rørt av å lese bloggen og alle kommentarene her! jeg har aldri møtt min egentlige morfar, veit hvor han bor og jobber men tenker ikke så mye på han. tror det er verre for mamma. må være tøft for henne. for ca et år siden sendte døtrene hans mail til mamma. de tre bestemte seg for å møtes og nå sender de ofte mail til hverandre. litt rart å tenke på. barnebarnet hans er på min alder å spiller fotball, som meg. har vært på samme cup som henne faktisk. møtte henne aldri, så henne aldri….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:20 pm
180. Flott innlegg. og takk for lykkeønsket
181. takk for det
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:22 pm
Må si at dette gjorde meg veldig trist
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:29 pm
WAw.. Det her var den meste rørende innleget jeg har lest noengang. jeg føler med deg, det er triste greier.
Jeg har ikke hatt fars figur selv, for jeg har aldri vist hvordan det føles å ha en far. jeg husker han ikke, han døde når jeg var 6år.
Tror saken ville vært litt vanskeligere om han forlot meg.. det jeg vil si til deg er, faren din lever du kan ikke ignonere det.. om han er dårlig far så bør du prøve å være omvendt.. bruk denne sjansen du har til å få ut alt det her du har inne i deg å si det til han, også går du videre med livet. en dag vil kanskje være forseint
Tro meg, du kommer til å angre senere når faren din dør, og du blir sittende igjen med alle de spørsmålene og hatet du kunne fått ut så han hørte.
Få det her ut av systemet ditt.. Prat med han. hva er det verste som kan skje, du er voksen man som har baller nok til å kunne ta imot nesten alt, han kan ikke gjøre ting verre enn det her.
jeg forstår at du ikke vil ha noe med han å gjøre, men han er der forsett og han vil eksistere i tankene dine for alltid.. men du kan forandre på åssen tanker du vil ha om han, ved å snakke med han.
Men hva vet jeg,
jeg skulle ønske jeg kunne få en siste sjanse til å si noe til faren min, se ansiktet han igjen. men ikke alle fedre er noe å samle på..men de vil alltid forbli en del av oss..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:35 pm
183: Det var ikke meningen, så det beklager jeg.
184: jeg må bare si at jeg har faktisk ærlig ikke lyst lenger. jeg har på en måte lagt han bak meg, og vil heller leve mitt liv med fokus på min kommende kone, søsken og mor, og eventuelle barn jeg får
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:37 pm
Vi har 80 år på denne planeten – hvis vi er heldige/uheldige. Å la fortiden dominere fremtiden er et valg. Det er også et valg hvor mye tid en velger å bruke på å synes synd på seg selv. Ok; du har en far som ikke brydde seg, men du er voksen nå. Produksjon av et barn er kun en biologisk affære. En far er ikke en far selv om han donerer noen celler. Det samme gjelder selvsagt for mødre. Uansett hvem våre foreldre er og hva de gjorde eller ikke gjorde – hovedsaken forblir uforandret: Vi har fått en sjanse, et bittelite vindu. En sjanse til å leve et liv. Ingen generalprøve. Det er dette eller ingenting. La fortid være fortid. Hat avler bare hat. Kast ikke bort mere tid.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 6:47 pm
186: Gode poeng, men som jeg har nevnt noen ganger nå. det er ikke sånn at jeg sitter og brenner opp av hat og lever i fortiden. Det var en emosjonell reaksjon der og da på et innlegg jeg leste, og det faktum at jeg gifter meg neste mnd. Jeg har et godt liv, dyrker mine hobbyer, min jobb og min tilkommende. Så fortiden får klare seg selv.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 7:19 pm
Har lest en del av innleggene her nå og syns det er helt utrolig hva folk forteller av egen bitterhet og hat her. Skadefryd over å kunne avvise noen som avviste en selv bare nærer vonde følelser enda mer. Det er mye et menneske kan gjøre galt her i verden og ingen av oss er ufeilbare. Kjenner vi historien til alle de som har gjort urett mot oss noen gang? Kanskje mobberen har en voldelig far og utrygg familiesituasjon, kanskje faren som ikke ønsker kontakt med sitt barn er redd for hva det vil innebære å være far til et barn som ikke var planlagt/utenfor ekteskap og tar et valg han i eldre alder begynner å angre på? Skal vi da nære hatet og kulden enda mer og avvise kaldt og brutalt for å hevne oss? Forstår at mange føler seg veldig dårlig behandlet her, uten tvil med god grunn. Men om vi klarer å bruke motgangen vår til å lære å tilgi og ikke minst bli et sterkere menneske i positiv forstand, så er det gjennom motgang man vokser mest.
Håper du kan få fred med faren din Zuulroy, selv om du aldri får noe mer kontakt med han. Fokuser på det gode i livet ditt og tenk på hva du har fått til uten han. Det å lære å takle avvisning fra en som burde gitt deg betingelsesløs kjærlighet kan være en veldig sterk livserfaring… Ønsker deg alt godt!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 7:24 pm
til deg som er nr 35.
Jeg er selv 24 år gammel,og opplevde nesten det samme da jeg var 15 år og foreldrene mine skilte seg. Jeg fikk først da oppi alt dette helvetet vite at jeg også hadde en halvbror i en annen storby her i landet.. Jeg hadde blitt holdt utenfor denne viten siden han ble født..traff han første gang da han var 10 år gammel. Etter mye forskjellig i etterkant som jeg ikke orker å skrive her, så er jeg og halvbror gode venner den dag i dag. Og det er jo bra da
Men det er MYE jeg skulle ønske var annerledes..
Til deg som har skrevet hele denne “bloggen”, jeg kjente det godt i hele meg her jeg leste det mens jeg er på jobb.. lykke til videre i livet, du fortjener bare det beste!
ønsker deg og alle her en fortsatt god helg videre
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:14 pm
Hat din far, for han har gjort deg urett, en urett ingen far skal gjøre sine barn,
men det er ikke arvelig, gift deg som den mannen du er, ikke som den mannen du er redd din far skal ha gjort deg til. du vil aldri bli som ham. men mest av alt, så elsk den du skal gifte deg med, har du barn/eller vil få barn, så elsk dem også.
jeg har 3 barn, og for dem ville jeg ha brutt meg inn i helvete( om man tror på helvete, jeg gjør ikke)
likte det du skrev, selv om det var tungt å lese,
lykke til med bryllupet, må de lenge lenge leve.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:38 pm
#111 Hvis du refererte til meg så er svaret at jeg faktisk ikke liker noen av dem. Men far stod aldri opp for meg og søsteren min. Han fant det humoristisk at vi gråt. Mor er et kapittel for seg selv, men cluet her er at det handler om en mann som føler noe negativ ovenfor sin far som han trenger å fordøye, derfor skrev jeg inn. Hvis noen skriver at de hater moren sin, well sign me up! Uansett så lærer vi fleste av våre foreldres feil. Selvom de født oss trenger vi ikke å være glad i de. Som alle andre må de gjøre seg fortjent til kjærlighet og omsorg.
Nytter ikke å være en dri…sek.. og tro at nei da men det går bra, jeg har jo barna mine.
Uansett så for mange av oss så er det far som klarer å skuffe oss mest fordi som barn er vi kanskje en brøkdel mer glad i pappa enn mamma. Det som sagt ikke alle sammen som har det slik, men det er noen, ikl meg.
Men nå kunne jeg ikke brydd meg mer. Mor og far lever sitt liv og jeg lever mitt. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Det gjør sikkert ikke de heller.
Jeg har tilgitt dem og de meg. Life goes on for min del.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 8:57 pm
Dette r noe av det flotteste du har skrevet. Åpent ,ærlig,vondt og tøfft!
Jeg kjenner det ulmer i geysiren på dine vegne, men skjønner at du har valgt å distansere deg.
Ønsker deg og din tilkommne et herlig liv fremmover. Husk, han er den tapende part som går glipp av deg. Han er taperen……
Bamseklemmer til begge to og gratulerer litt på forhånd,siskan:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:19 pm
Ja…slik er det…
kanskje du som mann en dag oppdagaer, at kvinnekjønnet av å til er som en ilstint hore..
Muligens din far hadde rett,at din mor ikke forandret seg en smule, og fortsatt var en hore…
Muligens det er du, som er problemet..??og ikke din far…siden du er sønn av en hore..??
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:19 pm
Ja…slik er det…
kanskje du som mann en dag oppdagaer, at kvinnekjønnet av å til er som en ilstint hore..
Muligens din far hadde rett,at din mor ikke forandret seg en smule, og fortsatt var en hore…
Muligens det er du, som er problemet..??og ikke din far…siden du er sønn av en hore..??
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:19 pm
Det hjelper å se at det eksisterer en årsak til at ting/mennesker er som de er. Jeg tror ikke på den enkle løsningen at noen VELGER å være dårlige mennesker. Vi er alle et produkt av arv og miljø/fortid. Jeg synes faktisk synd på din far som har kommet så skjevt ut i livet, og som følge av sin inkompetanse/umodenhet/psykopati/psykiske problemer(som feighet feks) eller noe annet(you name it:) har mistet en flott sønn. Forståelse handler ikke om å godta eller applaudere, men om å se. Å forstå gjør deg sterk, det gir deg en følelse av oversikt og det gir deg ro i sjelen. Lykke til med bryllupet!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:29 pm
189. God helg til deg også
190: takk for det.
192: Takk for det Siskan.
193: Jeg har faktisk hatt en dame som var utro mot meg, så det er ikke noe hemmlighet for meg. Men hva var poenget ditt med denne kommentaren din? bortsett fra det åpenbare, at du sitter og kjeder deg og slenger dritt til andre på internett. Om moren min er/var en hore har ikke noe som helst med problemstillingen her. Ei heller har du noe som helst grunnlag å basere den konklusjonen på. og hvordan er min mors moral mitt problem i tilfelle?
Det er så gøy å slenge ut av seg sånne provokasjoner er det ikke? Desverre for deg så driter jeg i det. Faktisk må jeg godkjenne slike kommentarer, så til tross for din åpenbare intensjon faller det på stengrunn siden jeg velger å godkjenne den likevel. ha en flott helg, og få deg litt sol.
195: takk for kloke ord
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:31 pm
188. Glemte vist deg. Jeg er i fred med meg selv etterhvert, det holder. om han noensinne skulle ta kontakt skal jeg heller høre hva han har å si, men jeg ser ikke for meg at det skjer liksom
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 9:48 pm
Hei igjen. etter at jeg skrev ned litt ting i går, så regnet jeg ikke med at noen kom til å kommentere det jeg sitter inne med. Ble veldig glad nå når jeg faktisk opplever at noen faktisk veldig sterkt mener at jeg må si i fra.. DET gjorde jeg i dag, og hvorfor jeg har unlatt å melde fra er kun pga min egen feighet av redsel for å havne i problemer selv.. Dessverre har jeg opplevd at min egen datter har blitt utsatt for overgrep, og pga min egen erfaring vet meget godt hvor lite troverdighet barna har i slike tilfeller. I vårt tilfelle ble min datter aldri mistrodd for det hun fortalte, men hun ble tatt fra meg en periode forde de ville hindre meg å anmelde det til politiet, pga det var selve barnevernet og skolen som oppdaget det som skjedde.. Selvfølgelig ble jeg totalt handlingslammet og hysterisk da jeg fikk informasjonen om hva de hadde mistenkt i lengre tid, men ikke fortalt meg om det.. Det jeg gjorde i denne perioden, var å sende henne på besøk til han, mens barnevernet ikke sa et ord om sine mistanker. Jeg vet dessverre hvordan dette fungerer, og når man melder slikt til Bvernet, er det ingenting de får gjort.. Hvorfor? Forde de dukker opp etter avtale, snakker og spør spørsmål, men denne jenta kommer aldri til å fortelle.. Det er det pappaen vet så godt.. Forde barna våre er så lojale, og har i tillegg fått trusler om at mamma skal dø, eller andre trusler som barnet blir ansvarlig for skjer dersom de forteller.. Derfor vet jeg at utfallet av min angiving kan bli veldig katastrofal for barnet.. Har gitt en anonym melding i dag, men tror ikke det i det hele tatt kommer til å sjekkes opp. Hjertet mitt knuses av det, men dette er noe som INGEN vil grave i.. Jeg er ikke kaldhjertet, ingen må for guds skyld ikke tro det, men jeg er redd forde jeg vet jeg ikke kan hjelpe henne slik jeg skulle ønske.. Jenta ser jeg av og til, og jeg kjenner at alt føles så uendelig vondt forde jeg vet..Hun vet at jeg vet, forde min datter overhørte det, men reaksjonen av det var jo som ventet. Hun klarer ikke se på meg lenger, forde hun vet at jeg vet..Livredd for at jeg skal sladre.. jeg vet ikke mer å gjøre nå, men jeg vet at meldingen min enten kommer til å redde henne, eller hun vil få det uendelig mye verre.. Jeg skjønner at folk reagerer når jeg sier at jeg ikke har meldt fra før, men jeg tror ikke noen skjønner hvor dypt denne skammen går, og hvor dypt dette blir begravd ned og kamuflert av det offentlige forde det er for mye usikkerhet og redsel for at man kan ta feil. Når det er minimum 2 barn i hver skoleklasse som daglig opplever overgrep, så skjønner jeg ikke hvorfor vi ikke kan ta dette opp og rope høyt, men det er mange som har prøvd før, men debatten dør fortere en en sak som ikke har betydning.. Så til alle sammen som dømmer meg, det hjalp litt å få denne reaksjonen fra andre(som jeg vet godt selv), men som sagt betyr ikke det at historien ender godt, og det ansvaret må også jeg sitte med etterpå, uansett utfall.. LILLEMY
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:03 pm
et enormt problem, med store mørketall. Men man kan ikke bare gi opp. Man må håpe
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:20 pm
gir deg en kjempe god klem og håper at det vil gå deg vell
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 10:45 pm
Så sinnsykt bra! sitter i den samme situasjonen selv, har en far som stakk når jeg var 2, alt jeg ønsket meg i verden fra da var å ha en å se opp til! hehe, hver gang det kom en mann som lignet faren min det litte grann sprang jeg og holdt meg fast i foten hans og spurte “pappa?”.. I dag 19 år etter har jeg skjønt at å trakte etter ham som forbilde var galt! En egoist som kun ønsker å stille sine egne behov og følelser? Et forbilde? hæ? Neppe! Nå har raseriet og hatet reist seg? mørke hverdager passerer. bare se hvor agressivt jeg kjører: som om jeg ønsker å dø.. Ønsker jeg å dø? vet ikke, lurer på om jeg verdig til å leve? men nå er det sånn i livet at får å ha ett noenlunde normalt liv må man stenge ting som sårer en ute, er vel nummen følelsesmessig, har aldri klart å stole på mennesker etter dette..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:05 pm
Det er sant du:-) Man kan bare ikke gi opp, og ikke ha håp.. men hva når det skjer? Hva skal man gjøre da? Har aldri skrevet på noen slike innlegg før, ei heller hatt kapasitet til å lese om andres tragedier og opplevelser. men ditt inlegg var så ekte og beskrevet på en måte som virkelig kjennes ekte ut, og det jeg har opplevd ved det er å for første gang tillate meg å kjenne empati ,og forståelse. Det er tungt å høre på andres historier..Forde jeg har vært nødt å være sterk, ikke snakke om problemer.. Dette har jeg alltid gjort, men ikke forde jeg ville det, men forde det har vært forventet fra alle at det man opplever skal ties ihjel og ikke tales ihjel..Det Zuulroy skriver om sine opplevelser og følelser, er noe av det jeg alltid har ønsket å utrykke, men aldri klart.. Så til denne Zuulroy, tusen takk for at du lager en sti for disse menneskene med din historie,forde du viser vei og viser andre at de ikke er alene.. JEG, som alle vet er sterk og ikke vinkler og heller aldri viser meg svak, jeg takker deg også.. Ikke forde jeg synes så synd på deg, men forde du forteller andre som ikke er like sterk, at dette går å leve med, men at det faktisk er lov å føle både hat, bitterhet og svik… Det er ikke forbudt å føle, men når man må stenge det inne forde andre kan se på det som svakhet, da er det fint å se andres historier og se at man ikke er alene:-) Jeg er ikke flink med ord, men håper at det jeg skriver blir skjønt og forstått, for jeg er nok ikke flink med ord:-) Men jeg føles mye lettere til sinns etter denne opplevelsen:-)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:08 pm
uff, som og lese minegen historie, min “far” stakk da jeg var 2 år, siden har jeg ikke sett han, giftet seg på nytt og fikk nye unger..føler med deg og felte en tåre da jeg leste,det er nok vanskelig og forstå for andre åssen det er..jeg vil også ha denne følesen så lenge jeg lever, og hans død vil nok være en lettelse på min sjel..uff ;(
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:23 pm
Hei.
sitter her og leser historien din med en vond klump i halsen som bare vokser jo mere jeg leser.
Det som gjør meg mest trist er vel at du sitter med denne bitterheten som blir så veldig selvdestruktiv for deg og dine.
Men jeg må bare si at jeg forstår deg godt også.
At du selv ønsker å beholde sinnet ditt mot din far er nok bare den måte du selv velger å bearbeide problemet.
Men du skal også være klar over at det ikke alltid er det beste å ha en far og familie rundt seg.
Selv er jeg vokst opp med en fra millitæret som levde sitt liv deretter.
Disiplin var stikkordet og som gutt skulle man jo tåle alt.
Med en søster som viste og utnytte dette ble ikke barndommen akuratt enkel.
Viste vell fra dag til dag hva som ventet når han kom hjem utfra hva min søster hadde gjort av ugang ,for utspekulert var hun og dertil frydet hun seg når jeg ble dratt ned i kjelleren.
Stadig bank og fornedrelse satte sine spor og syken ble vel deretter også.
Deilig var kun de dager han var borte eller jeg selv stakk av og det ble da også noen etter som årene gikk.
Hatet mot min far og søster fikk vel aldri nok grobunn i meg ettersom undertrykkingen alltid var der og stoppet det men jeg har i ettertid mange ganger måtte slite med det og selv i dag gjør det.
Men tidens tann gjør sitt og om det kanskje ikke leger alle sår så lærer man seg å leve med det for den største skrekken min har vært å overføre dette mot mine barn.
Den gang jeg flyttet sammen med min nåværende kone lå vel dette farlig oppe i dagen for hun hadde et barn fra før.
Jeg må jo si at jeg ble fort glad i henne men vi fikk etterhvert et litt anstrengt forhold oss imellom.
Det var vel mitt indresyn på oppdragelse som var problemet for det hente nok at jeg var for streng selv om det egentlig aldri var noe som helst problemer med henne.
Jeg må nå også si at for det meste hadde vi det bra sammen men det lille har gnagd på sjelen i ettertid.
Men heldigvis..vi kom sammen og løste dette og idag elsker jeg henne som min egen . Og mere nå for jeg ble nettopp morfar:-)
Da jeg selv fikk en sønn ble også den store vendelse for meg .
Inngenting skulle få ødelegge dette og ingen skulle få la meg bli som min far.
Å det hjelper å ta et tak i seg selv også for i dag sitter jeg her å skriver med den deiligste familie som jeg elsker over alt på denne jord.
Så om jeg kan få komme med et lite råd så legg bitterheten og hatet til side å lev ditt liv som du ønsker og gi barn det du ønsker du hadde
for da kan du trygt kalle deg en perfekt far og dine barn vil gi deg den kjærligheten du manglet tilbake.
Og tilslutt vil jeg si til alle at barn er barn om det er ditt,mitt andre sitt eller ingen sitt.
Elsk det og du blir elsket tilbake.
Lykke være med deg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:40 pm
Hei!
Min biologiske far forlot meg og min mor da jeg var 6 mnd gammel, så jeg husker han ikke. Han hadde meg “på besøk” ca 1 time da jeg var 2 år visstnok, men det gikk jo ikke. Han var fremmed for meg, og jeg gråt vist hele timen.
I barneåra fantaserte jeg om at han var en helt, til tross for alt det negative jeg hørte om han(som ikke var meningen jeg skulle høre).
Da jeg var 17 traff jeg han for første gang på 15 år! Jeg tok kontakt med han, og tro det eller ei, så inviterte han meg hjem til han for å bli bedre kjent som han sa. Vel, egentlig var det vel mer jeg som inviterte meg selv, men slik tenkte jeg ikke da. Jeg var der en langhelg. 3 uker senere ringte min biologiske farmor meg, som jeg faktisk har hatt kontakt med hele mitt liv, og fortalte meg hva han hadde sagt etter det besøket. Og tro meg – det var ikke pent! Jeg gråt masse i tiden etter det, hatet steg år for år, til den dagen jeg fikk egne barn. DA skjønte jeg at han ikke var verdt det. Tapet var hans, ikke mitt! Ikke søren om han skulle få ødelegge mitt gode liv med hat! Sa det aldri til han, men tok ett standpunkt selv.
Min biologiske far døde i fjor, da var jeg 36. Javel, tenkte jeg, og det var det! Han døde uten å vite hva han gikk glipp av. Stakkar’n!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 11th 2007 at 11:41 pm
Svaret mitt var ment mer generelt til alle andre som også har gitt sine innspill her i bloggen din. Det innebærer alltid en viss fare når man svarer en person man ikke kjenner, noe som altså er tilfellet her. Etter at jeg leste svaret ditt på kommentaren min, leste jeg noen flere innlegg du har skrevet. Klart det er lov til å ha dager hvor huden er tynnere enn til vanlig. Klart man har lov til å være forbannet til tider. Klart at det er tillatt å være sår, lei seg, og å sørge over en barndom som man så inderlig skulle ønske var annerledes. Bare det ikke er disse øyeblikkene som forblir hovedfargen i livet ens…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 12:07 am
200: det tror jeg i grunn det alt har gjort. men takk for det.
201. Er du verdig til å leve? ja. Skal du det? Ja. Ikke la deg sluke. Livet er drittkjipt av og til, men det er faktisk opp til en selv til syvende og sist. Fri deg fra dem som ikke bidrar til at livet blir bedre, og forfølg dine egne ønsker. Bli det du vil, lev som du vil.
202: Syns du ordelegger det bra jeg. Og takk for positiv omtale
203: Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at det faktisk svinner meg og mer hen for min del i alle fall. livet mitt er godt, og jeg er ikke engang statistisk sett halvveis. Så ikke gi opp.
204: Takk for det. Godt at det ordna seg da.
205: Det er jo dobbelt opp med kjipt. Håp, som blir knust. Håper du får et godt liv videre i alle fall.
206: Jeg tror i alle fall selv at det ikke er tilfelle. Det var en gang sånn jeg hadde det, men nå syns jeg dagene er gode. Så godt som alle. Men ikke helt alle selvsagt. Men man må ha smerte i blant for å kjenne glede også
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 12:35 am
Hei hei igjen, dette er nummer 89:-)
Det er så mange her inne som skriver om å tilgi? Men hvorfor må vi krype til korset for og oppnå dette? Synest det er ett eller annet som ikke stemmer i systemet her. De som skriver om og tilgi vet rett og slett ikke hvordan vi har det.
Perfekt mor? Kanje ikke, ingen er perfekte. Men hun har alltid hvert der for meg, har stottet meg og prøvd å fa tyak i faren min, trøstet meg når jeg har vert på bunnen på grunn av at pappa er den han er.
Jeg traff faren min når jeg var liten etter dette hadde vi et opphold på mang år. JHeg sente et brev til han før konfirmasjonen min, han tok deretter kontakt med meg, men dette var ikke gøy nok for han så vi mistet kontakten ganske fort. Jeg sendte ett invitasjon til konfirmasjonen min til pappa, han dukket ikke opp, hans forklaring var at han ikke hadde åpnet dette for det så ut som noe jobbrelater og han hadde tross alt ferie. Hvordan kan en inbydelse se ut som et invitasjonskort???? I wonder.
Jeg ble rundt 17 år, jeg prøvde å kontakte han igjen. Dette måtte jeg gjøre på mail(han jobbet i utlandet), det ble bare ett par mailer og thats it. Nå er jeg snart 21 år, for et halvt årsiden tokk jog nok en gang kontakt med han, han ville møte meg. Jeg måtte ta fly bo på hotell +++ får å møte han, ikke en krone fikk jeg for dette, jeg er en fattig student og han vasser i penger. etter detyte møte ville han ha godm kontakt med meg ol, etter en uke hørte jeg ikke mer fra han. Jeg har han på min msn, jeg jobber mye natt. Han var på logget på natten, det var en å. Jeg skreiv: hei hei hvordan går det. svaret jeg fikk var at vi måtte snakkest en annengang nåpr jeg var edru. da svarte jeg bare: er på jobb +++ etter alt dette orker jeg rett og slett ikke mere, jeg kommer i begravelsen hans, men han får ingen av mine tårer.
Mvh 89.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 12:41 am
Er nok ikke så enkelt, har stort sett gjort det jeg vil, har oppnått det jeg vil i livet.. Kan ha det så bra en dag, så blir jeg å tenke på dette igjen. Er 21 nå, gift med verdens herligste dame, har god økonomi og fet utdannelse, noe som viser at jeg ikke er som faren min. Men situasjonen har gjort det slik at jeg, selv om jeg har full oversikt ikke klarer å stole på kona, mora mi eller noen andre. Gir en ofte følelse av ensomhet selv om man har det som “plommen i egget” fordi man ikke vet hvor man skal snu seg for å finne forståelse! veldi fin blogg! ga følelsene mine ord!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 1:08 am
du hater din far på lik linje som jeg hater min. Jeg tror jeg faktisk ikke hadde stoppa engang for å sjekke om han levde hvis han satt i ett bilvrak i en fjellvegg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 2:36 am
Jeg er 41 år og har opplevd noe lignende som deg. Jeg hatet i mange år. Nå er det snart 8 år siden han døde og jeg tenker mange ganger på hvor glad jeg er for at jeg klarte å tilgi han før han gikk bort. Jeg hadde ikke orket å hate for resten av livet. Jeg har klart å tilgi for min egen skyld og livet er mye lettere etter det. Jeg kan nå til og med se at den oppveksten jeg har hatt har vært med på å skape noen veldig gode egenskaper hos meg selv. Jeg bruker disse i dag ved bla. å hjelpe andre mennesker. Jeg har også 4 barn som jeg har gitt masse kjærlighet og som på sitt vis har nydt godt av de erfaringene jeg har gjort meg. Jeg visste ikke hvor slitsomt og vondt det var for meg å hate så mye før jeg klarte å tilgi! Jeg håper virkeleig at du også klarer det en dag. Lykke til
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 7:56 am
Tror det rette for deg er å Forsone deg med hendelsen.. prater fra personli erfaring. Er ikke allti lett eller mulig å tilgi, men det å akseptere at det har skjedd, at sånn er det. jeg kan ikke gjøre noe med det for å forandre det.
Jeg er en gutt på 21 år som har opplevd litt for mye helvete i livet mitt(barnehjem,dårlig fosterhjem,alenemor med rus problemer) noe som førte til at min eneste virklige familie, min storebror ikke orket mere. etter å ha forsøkt å skjerme meg fra allt dette opp igjennom årene, så klarte ikke engang en så sterk person som han mere.
Det jeg sitter igjen med er hatet og sinnet mot fosterfamilien jeg og min bror bodde hos i 13 år. 13 år uten at min bror fikk noe form for psykisk hjelp selvom de visste hva vi hadde vært igjennom.
Moren min klarte jeg å tilgi uka før hun døde av kreft, for hun ba om unnskyldning å tok på seg ansvaret for veldi mye av det som hadde skjedd meg og min bror, men fra fosterforeldrene mine så fikk jeg en et klapp på skuldren når jeg kom “hjem” til de å sa at broren min var død. ikke en klem engang.
Denne historien er lang, å batteriet på lappisen min er svakt, men det å akseptere det som har skjedd, det å forsone seg med det som har skjedd vil gi deg (tror jeg) pusterom fra sinnethatet for din far. det å tilgi er det samme som å ta av deg selv og gi til den som har såret deg. noenganger er det ikke mulig.
Uansett hva du sier vil det du gå med på en eller annen måte påvirke dine næreste. Jeg trodde også at jeg kunne klare å fortrenge sinnet og hatet mitt, men det endte med så mye selvdestruktive tanker om hevn som til stadighet vippet lokket av gryta og påvirket min hverdag veldig uten at jeg selv klarte å se det. påvirket spesielt min nye familie som er min svigerfamilie snart håper jeg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 8:26 am
Til zuulroy, Hu “Frk Fryd” er Froekenfry og er på denne linken http://www.vgb.no/239...
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 9:56 am
208: Det er slitsomt med enveis kommunikasjon på den måten der.
209: takk for det og takk for en fint innlegg
210: Det er trist, men sant.
211. Takk for det. På en rar måte er jeg glad for alt som har skjedd meg, for det har gjort meg til meg. Både det gode og det vonde. Og jeg liker den jeg er, så ja.
212. Godt innlegg, takk for det.
213. Hun har dukket opp alt, men takk for linken.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 10:38 am
Zuulroy
Lykke til videre zoolroy og takk for å ha startet og fulgt opp noe som har truffet en gruppe av oss. Skal tro hva du tenkte ville bli responsen da du startet med å fortelle om deg og ditt forhold til din far.
Som en du traff kan jeg fortelle at jeg som motvekt til mine følelser av å ha blitt sveket av “min første far” trøster meg med at jeg slapp unna annen hver helg og ferier med en kjempeegoist. Kanskje det ville preget meg på en annen måte med kontinuerlig svik i hverdagen hver helg og konflikter med mor.
Mange eksempler nedover siden, bl.a. #33.
Selv forsvant “den første faren min” da jeg var 5 år. Senere så jeg at dette ble et mønster. Inn i nye forhold, lage ett nytt kull med unger, og så videre. Konene ble stadig yngre for selv det å bli gammel var vel for ham en krenkelse.
Nå i den andre enden av livet setter jeg blomster på min stefars grav, og tenker at det var han som tok ansvar.
Det dype sinnet, sorgen og foræderiet sitter i fra barnealderen. Det beskriver du jævlig godt at ligger der. Så kan kan andre syntes at vi skal tilgi, og komme oss videre, men vanligvis vet de ikke hva de snakker om. Slik som han på #193 som syntes han må gjemme seg og slenge dritt på nettet.
God helg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 12th 2007 at 11:57 am
215:hva jeg tenkte? I alle fall ikke at 36 000 mennesker skulle klikke seg inn og lese det
Eller at jeg skulle få noen hundre veldig lange og utfyllende kommentarer. Eller at så mange skulle engasjerer seg. Men det er jo bare koslig, selv om det ble vilt mye å holde styr på mens det sto på som verst.
selv takk for gode kommentarer og lykke til videre.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 12:25 am
Ikveld tok jeg å leste igjennom alle innleggene til deg på nytt litt grundigere. Det er nesten ikke til å tro hvor ærlige folk har vært, og hvor like mange av historiene er.
Det ser ut som denne stripen om de svikefulle fedrene dør ut nå.
Som mange tidligere webbere ønsker jeg deg et godt bryllup. Om 6-7 uker begynner ditt liv som gift med en person du har valgt til familie. Det er den sjansen en får i livet til å gjøre noe annerledes. Hils wannabefruen din.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 1:50 am
Zuulroy, jeg vil si deg takk for at du har tatt opp et emne, som engasjerer så mye.
Selv om jeg har levd i mer enn 30 år med vissheten om, at mannen min ikke ser barna sine fra første ekteskap, og til tross for at jeg ofte har tenkt på dem og på det som skjedde, så syns jeg, at jeg har nådd til ny forståelse av dette. Jeg tror at det kan være mange forklaringer på hva som ligger bak en slik situasjon. Jeg vet med sikkerhet at mannen min ikke var ansvarsløs. Den eldste av barna hans var adoptert stedbarn, dvs han tok ansvar for et barn som ikke var hans i utgangspunktet, og dette har han betalt for i mange år. Men han har ikke klaget over det. Jeg vet at han tar ansvar.
Men han har noen ganger sagt, at han forstår at en mann kan ta livet av ekskona, og at han egentlig ikke forstår at dette ikke skjer oftere. Han opplever at han kunne ha gjort det, hvis han ikke hadde hatt skikkelig kontroll på seg selv. Så nå tror jeg at jeg forstår hvorfor han fortsatt ikke orker tanken på ekskona og nekter å prate om barna. Det må være tøfft å se i øynene at man er i stand til å drepe noen, og i situasjonen kan det være eneste valg. Han har vært konsekvent, og kanskje det tross alt har vært det beste.
Men vi kan ikke forvente at barna skal ha forståelse for at det ble slik, det ville vel også være vanskelig å forklare for dem. Vi kan nok også leve med det, hvis de hater faren sin – og eventuelt meg som medskyldig.
Det finnes utvilsomt mange forskjellige grunner til at fedre ikke holder kontakt med barna sine, noen kommer og går, andre blir bare borte, så jeg tror ikke på at man kan oppstille ferdige løsninger på hva som BØR gjøres. Her er det sterke følelser involvert, så vi må bare gjøre så godt vi kan. Det er ingen selvfølge at vi skal elske vår far og vår mor, men det er tross alt lettere å vite om vi elsker eller hater, hvis vi kjenner dem det gjelder.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 11:36 am
217: Takk for det. Mye historier her ja. Nesten litt godt den dør nå, ble nesten en jobb å svare her.
218: takk for det og takk for innspillet. Finnes nok ingen fasit på dette nei
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 3:23 pm
hvorfor lar du fortsat din fars svik ødelegge livet ditt? Ved å vedlikeholde hatet gir du han en ufortjent stor plass i din verden! Er han verd det? Hvem er det som taper her? Din far tok et valg, du må også ta ditt! Glem han!!! Lev godt med din egen familie og tenk at du er heldig som har erfaringer som gjør at du aldri noensinne kommer til å svikte dine egne barn. Lykke til med ekteskapet – og resten av livet uten en pappa som aldri ville være det! Du trenger han ikke:-)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 3:26 pm
220: Takk for innspillet. Som jeg har sagt noen ganger er dette brevet et slags avskjed med han.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 4:00 pm
Jeg har selv en far som aldri har vært til stede i mitt liv, men likevel har han vært der – med sin nye kone og hennes to sønner. Meg plasserte han i fosterhjem, da hans nye kjerring ikke ville ha meg som en del av familien. Han har vært som en far for dem, har jeg hørt… Men far for min bror, søster og meg har han aldri vært. Han har gjort halvhjertede forsøk, men det hele har bare blitt patetisk, egentlig.
Noen ganger skulle jeg heller ønske at han ikke hadde vært der i det hele tatt. Da kunne jeg i det minste dannet meg et mer følelsesgodt bilde av ham som far – og ikke en far jeg føler stor bitterhet overfor på grunn av at han har sviktet sin sønn på det groveste ved å sende ham ut på usikker grunn, ukjente farvann, elendighet og mistrivsel.
Bitterheten har likevel sluppet taket i dag, men noe nært far/sønnforhold vil aldri, noensinne kunne oppstå igjen. Til det er for mye blitt ødelagt. Dype sår etterlater stygge arr…
Mitt råd til deg er å jobbe med bitterheten. Den sliter deg bare i stykker. Jeg vet det er vanskelig, men ved hjelp av din kommende kone og fremtidige familie, vil ballasten fra fortiden sakte, men sikkert slippe taket.
Jeg ønsker deg lykke til med din store dag, der du skal smies i hymnens lenker med din tilkomne. Prøv og legg fortiden bak deg, og fokuser heller på det vakre livet har å by på med din fremtidige familie, og fremfor alt – vær en god far for dine barn – noe jeg er sikker på at du kommer til å bli.
http://www.vgb.no/760...
Leon
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2007 at 4:13 pm
bitterheten begynte å slippe for lenge siden, og det skal den få lov til åfortsette med.
Tusen takk for et flott innlegg
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 14th 2007 at 7:19 pm
Hei Zuul,
Så ikke denne tråden før nå.
Godt å høre at bitterheten slipper taket! Det er gode nyheter
Ha en super dag!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 14th 2007 at 8:45 pm
224: takk for det Peter. ha en strålende dag selv
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 14th 2007 at 10:15 pm
Dette er mest sannsynlig den sterkeste blogg jeg noen gang har lest…..bloggstarter er en god bekjendt av meg…..og han har all grunn til å vere opprørt over dette,jeg kan ikke si at jeg fatter det,for jeg har aldri vert utsatt for noe liknende,men jeg forstår hva han mener….
Og Zuul,du skal vite,du har nok vokst mye på dette,og har allerede et mye bedre utgangspunkt enn andre for å bli far….gled deg til den dagen du står der med din førstefødte i armene……da veit du iallefall hav du ikke skal gjøre,og godt er det,har faktisk aldri møtt noen som er så sympatiske som deg på en måte som ikke kan forklares….
Lykke til med bryllupet,jeg gleder meg….
Du har iallefall funnet en jente som gjør deg glad og forstår deg…!
Gleder meg til det er min tur….visst den tid kommer!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 14th 2007 at 10:35 pm
226: takk for det Terje. trur ikkje du skal ha noko problem med å finne nokon. Når du sjølv er klar for det. Du er jo reine ungfolen ennå:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 20th 2011 at 4:28 pm
Mulberry Factory Shop with all of these advantages, it’s no wonder that cheap mulberry bags are the most popular. Alexa Mulberry also lasting quality, exquisite craft and insisted on the production are made of the best handmade materials. Welcome to our mulberry outlet .
Welcome to buy Mulberry Bayswater Apple Laptop Mulberry Bayswater Big Mulberry Bayswater OverSize moncler jackets all kinds of bags are to pay half ，there are in mulberry bags http://www.mulberrybagsite.co.uk
moncler coats http://www.moncler-coats-jackets.com
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 23rd 2011 at 9:59 am
This blog is very good you really like me
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
desember 3rd 2011 at 2:51 am
Coach Outlet Online
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende